Annonse
Selv om man teknisk sett kan gi avisbransjen skylda for global oppvarming gjennom hugging av trær for å lage cellulose (ironisk nok verdens største forbruker av hydrogenperoksyd) og avispapir, så er det ikke nødvendigvis særlig redelig å gjøre det, skriver laksegründer Jim-Roger Nordlys. Foto: Lofotposten

Hva skjedde med den gylne middelvei?

Debatten i etterkant av Tromsø kommunes nei til oppdrett viser at vi har en vei å gå med tanke på en edruelig og realistisk diskusjon om hva som utgjør et akseptabelt miljøavtrykk for oppdrettsnæringen.

Ønsket om lukkede anlegg er videre begrunnet med at man vil unngå at avføringen fra fisken havner i havet. Her lager man med respekt og melde et problem der intet problem eksisterer.

Politisk redaktør Skjalg Fjellheim valgte på sin side å fokusere på havbruksnæringens reaksjoner på vedtaket, i stedet for det politiske innholdet og konsekvensene av vedtaket. «Laksemakta har blitt hysterisk», mente Fjellheim.

Vi er ikke hysteriske. Vi er oppgitte. Når det politiske flertallet i fylkeshovedstaden Tromsø gjør et vedtak som dersom det hadde vært nasjonal politikk ville utradert det største norske næringslivseventyret siden oljen, da vet jeg ikke hvordan Nordlys forventer at næringen skal reagere, om ikke sterkt?

Så får avisen heller unnskylde at vi (laksemakta) finner det vanskelig å kommentere saken uten å raljere en smule over politikerne i Tromsø. Jeg tror de tåler det.

I både Fjellheims artikkel, og underforstått i kommunestyrets vedtak, framholdes det som en kjensgjerning at norsk lakseproduksjon er en gigantisk miljøsynder som ødelegger norske fjorder og utrydder reker og torsk. At lakseprisene nå er gode, slik at næringen tjener gode penger, brukes som et slags argument for å underbygge bildet av næringen som en grisk og umoralsk utbytter.

Rent bortsett fra at overskuddene i næringen er udelt positivt for langt flere enn bedriftseierne, og gir nye investeringer og arbeidsplasser i distriktene samt store bidrag til felleskapet i form av selskapsskatt, inntektsskatt, formueskatt og milliontildelinger fra havbruksfondet til kommuner og fylkeskommuner, så er jeg sikker på at ingen av de tusenvis av ansatte i norsk havbruk føler at de er med på noen rasering av norske fjorder. Det er de heller ikke.

Legemiddelbruken i norsk havbruksnæringen er i dag ekstremt lav i forhold til all annen produksjon av protein som foregår i verden i dag. Antibiotika har knapt nok blitt brukt siden 90-tallet, og her er vi helt på topp, med norsk landbruk som en god nummer to. Lusemidler bruker vi knapt nok heller lenger. I fjor ble det brukt henholdsvis 8 og 14 kg av de to tidligere vanligste lusemidlene. Hydrogenperoksyd var ansett som et miljøvennlig alternativ sammenlignet med kjemikalier, men da nye laboratorietester tidligere i år viste at hydrogenperoskyd i gitte konsentrasjoner kunne ta livet av reker ble det naturlig nok en diskusjon rundt restriksjoner for hvor behandlingsvannet kunne slippes ut. Selv om forskerne presiserte at resultatene ikke nødvendigvis var ensbetydende med at utslipp i havet (som jo består av ekstremt mye vann) ville gi samme effekt, ble det som et føre var-tiltak likevel satt slike begrensninger. Dette var selvfølgelig helt riktig å gjøre.

De samme virkestoffene som man i landbruket fritt og i langt større skala bruker som pesticider (og som selvfølgelig ender opp i havet til slutt de også) anses som legemidler i havbrukssammenheng. Det betyr at Statens legemiddelverk skal godkjenne dem for bruk, en omfattende prosess som også innbefatter strenge vurderinger knyttet til påvirkning på miljøet. Basert på ny informasjon og eventuelle indikasjoner på uforutsette miljøeffekter står det selvsagt våre politikere fritt til å be om en utvidet vurdering knyttet til det enkelte virkestoffet. Det har så langt aldri skjedd.

På legemiddelfeltet er det altså ikke fritt fram på noe slags vis for laksenæringen, men det er verdt å minne om at industriell matproduksjon heller ikke kan forventes å eksistere helt uten bruk av legemidler. Det politikerne i Tromsø imidlertid kan føle seg sikre på er at laksen de kjøper i butikken er produsert med langt mindre bruk av kjemikalier og legemidler enn noe de måtte finne i kjøttdisken.

Ønsket om lukkede anlegg er videre begrunnet med at man vil unngå at avføringen fra fisken havner i havet. Her lager man med respekt og melde et problem der intet problem eksisterer. Omfattende miljømessige kartlegginger ligger i dag til grunn før en ny lokalitet bedømmes å være egnet for drift, og med lovpålagte brakklegginger og jevnlige miljøundersøkelser av havbunnen sikrer man i dag på en god måte at ikke belastningen blir for stor. I 2016 ble 95,2 prosent av matfiskanleggene bedømt til å ha god eller meget god miljøtilstand. Det kan selvsagt bli bedre, og det skal det også bli, men det er ikke så verst.

Igjen: Matproduksjon, om den så skjer til lands eller til vanns, vil alltid sette miljømessige spor. Det betyr selvsagt ikke at alt skal være lov, men det kan heller ikke bety at ingenting skal være lov.

Det foregår i dag en rekke initiativer, forskning og konkrete satsinger på oppdrett i lukkede systemer. Det er vel og bra, og dersom teknologiutviklingen lykkes vil dette være gode alternativer enkelte steder. Men det vil være både naivt og dumt å bannlyse en produksjonsform som faktisk gjør norsk laks til noe av det mest miljøvennlige man kan spise. For å si det forsiktig så vil en flytting av norsk havbruksnæring på land gjøre et og annet med CO2-avtrykket for et produkt som slik det er i dag er best i klassen også på dette feltet.

Da ender vi opp med ren symbolpolitikk, og man kan like godt lade elbilen sin med dieselaggregat.

Og selv om man teknisk sett kan gi avisbransjen skylda for global oppvarming gjennom hugging av trær for å lage cellulose (ironisk nok verdens største forbruker av hydrogenperoksyd) og avispapir, så er det ikke nødvendigvis særlig redelig å gjøre det.

For akkurat som mat, er også aviser viktige. Men vi (laksemakta) tillater oss likevel å oppfordre til at papiret brukes godt.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse