Jeg savner et Nord-Norge som i større grad forteller om betydning for nasjonal verdiskaping og kunnskapsutvikling og om internasjonal profilering. Hvor er landsdelspolitikerne og næringslivsaktørene som kan tale på vegne av et Nord-Norge som skaper verdier innenfor nye næringer, og som kan tilby unge mennesker arbeidsplasser og bosted? skriver Agnar Kaarbø. Foto: Guttorm Pedersen

Hva skjer i Nord-Norge?

Som nording i sør lurer jeg lurer jeg alltid på hva som foregår i Nord-Norge. Men når jeg leter etter svar, hører jeg oftere støyen fra en krangel mellom Bodø og Tromsø enn moderne nordnorske talspersoner som snakker om muligheter.

Spørsmålet i overskriften har jeg selvsagt lånt fra Ottar Brox og hans klassiske bok fra 1966. Der studerte forskeren og senjaværingen norsk utkantpolitikk og distriktspolitikk. Utkant og distrikt er fortsatt viktig. Men spørsmålet mitt favner breiere. Men et par elementer fra Brox gjelder fortsatt: Hvordan utnyttes de økonomiske mulighetene som ligger i Nord-Norge? Og virkeligheten oppfattes forskjellig avhengig av ståsted.

Før jeg forlater Brox og 1960-tallet. Den gang var populist venstresidens foretrukne betegnelse på dem som forsto arbeidsfolk, småkårsfolk, distriktsbefolkningen – i motsetning til hva teknokratene i departement og direktorat angivelig gjorde. Så til deltakere i samfunnsdebatten som i dag måtte dyrke forestillingen om at alt var bedre før, er svaret; nei, det var ikke bedre før. Men det var annerledes.

Konflikter dyrkes

Tilbake til hva som skjer i 2019. Grunnen til at jeg ikke får et overveldende positivt svar på spørsmålet, er selvsagt ikke at Nord-Norge er en utarmet region som lider under Oslo-sentralisering. Det bare virker sånn når man låner øre til noen av debattene. Akkurat det handler mer om et offentlig ordskifte som domineres mer av motsetninger enn av muligheter.  

Det ligger i politikkens og medias kjerne å løfte fram strid og uenighet. Opposisjonspartier og regjeringspartier velger ulike eksempler for å underbygge ulike budskap. Aktører argumenterer fra hvert sitt ståsted når penger fra et stadig rikere Norge skal fordeles på utallige formål, eller når det skal tas beslutninger om hvordan ressurser forvaltes og offentlige arbeidsplasser lokaliseres.

Journalisten i meg mener at en sak alltid står best på spissen. Reelle konflikter skal ikke sauses inn i klisjeer om mulighetenes landsdel. Problemet er at spissformuleringene sprer seg som kongekrabbe i en ny medieøkonomi. Vi vet at sosiale medier premierer polarisering og følelsesutbrudd framfor mer saklig debatt. Men i motsetning til kongekrabba smaker ikke dette godt. Krangelen kan komme i veien for evnen til å finne løsninger.

Løfte debatten

Barentssamarbeidet og Nordområdesatsingen løftet i sin tid debatten om Nord-Norge. Mye er forandret i og utenfor Norge siden dette sto høyere på den politiske dagsorden. Det var noen luftige formuleringer den gang, men jeg savner likevel noen av perspektivene. I lengden blir det trettende med krangel om regionreform, kiving mellom Bodø og Tromsø, strid om offentlige bevilgninger og lokalisering av offentlige arbeidsplasser. 

Jeg savner et Nord-Norge som i større grad forteller om betydning for nasjonal verdiskaping og kunnskapsutvikling og om internasjonal profilering. Hvor er landsdelspolitikerne og næringslivsaktørene som kan tale på vegne av et Nord-Norge som skaper verdier innenfor nye næringer, og som kan tilby unge mennesker arbeidsplasser og bosted?

De finnes. Ved nærmere ettersyn ser jeg en landsdel som forvalter naturressurser, bidrar til industri og næringsvirksomhet. Jeg ser tunge og nyskapende kunnskaps- og forskningsmiljøer på flere fronter, ekspansive entreprenører og næringsdrivende og internasjonalt orienterte reiselivs- og kulturaktører som til og med samarbeider.

For fragmentert?

Hvor er disse aktørene når Nord-Norge diskuteres? Ligger svaret i det kvæfjerding og professor Kjell Arne Røvik ved det arktiske universitetet i Tromsø har kalt fylkesfiseringen og fragmenteringen av landsdelen? Handler det om en nykolonial tilstand? Der sørnorske og utenlandske kapitalkrefter henter gevinster sørover?

Svaret er selvsagt sammensatt. Jeg tror heller ikke at Nord-Norge lar seg fange i ett perspektiv. Landsdelen er mangfoldig og innbyrdes gjenstridig. Det som passer oppdretterne, passer ikke kystfiskerne. Det som passer reindriften, passer ikke mineralnæringen. Det som passer byene, passer ikke alltid bygdene. Det er aldri bare en interesse og en posisjon å ivareta.

Det bør likevel gi mening å snakke om en nordnorsk identitet, et særpreg, kall det gjerne arktisk, som kan løftes fram i arbeidet med å sikre levekår og utvikling. Nei, det vil ikke –­ og skal ikke ­– skje uten debatt det heller. La oss likevel holde fast i at dette er en landsdel «­som i norsk sammenheng er enestående. Det fins ikke maken.», for å sitere professor Einar Niemis fra en debatt under Festspillene i Nord-Norge sist sommer.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse