Annonse
Sivilombudsmannens rapport fra UNN Åsgård i Tromsø dokumenterer ureglementert tvang, nedsettende språkbruk og uetisk oppførsel overfor pasienter. Foto: Nordlys-arkiv

Hva skjer i psykiatrien?

Men det største ansvaret har regjeringen og helseminister Bent Høie, som til nå ikke har innfridd løftet om at psykisk syke pasienter skal få en større del av de samlede helseressursene.

Det var usedvanlig sterkt å lese saken i Nordlys nylig om Sivilombudsmannens rapport fra UNN Åsgård i Tromsø. Den dokumenterer ureglementert tvang, nedsettende språkbruk og uetisk oppførsel overfor pasientene ved enkelte av enhetene ved landsdelens viktigste behandlingsinstitusjon for psykisk syke mennesker. Rapporten understreker samtidig at de kritikkverdige forholdene som er avdekket gjelder enkeltavdelinger og ikke hele institusjonen. Både Helse Nord og UNNs ledelse har sterkt beklaget situasjonen, og erkjenner at hverken ledelse eller oppfølging har vært god nok. Mange har stilt spørsmålet; hvordan i all verden kunne dette skje? Hvem har ansvaret for denne uverdige praksisen? Svaret på det siste er at mange må dele det ansvaret, på ulike nivåer i beslutningskjeden. Også vi som politikere. 

Tillit som kapital

Undersøkelser viser at befolkningen i Norge har stor tillit til vår felles helsetjeneste. En slik tillit er en forutsetning for at vi kan opprettholde gode helsetilbud over hele landet, finansiert over fellesskapets konto. Men slik tillit er ikke vunnet en gang for alle, den må vedlikeholdes og gjenskapes i alt vi foretar oss. Psykisk syke mennesker er blant de mest sårbare og skrøpeligste pasientene. Mange har flere og sammensatte lidelser, som for eksempel rusavhengighet i tillegg til psykisk sykdom. Det betyr at psykiatriske pasienter ofte krever mye både av helsevesenet og av behandlende personell, slik det også ble beskrevet i Nordlys nylig av en ansatt ved UNN Åsgård. Dette forutsetter at vi sørger for tilstrekkelig med ressurser, nok kompetente fagfolk og tydelig ledelse.

Opptrappingsplan 

Psykisk sykdom har gjennom flere år vært preget av tabuer, fordommer og taushet. Med dette som bakteppe tok regjeringen Jagland i 1997 initiativ til en strategi- og opptrappingsplan for psykisk helse; en plan som deretter ble løftet fram av ulike regjeringer gjennom en drøy tiårsperiode. Stoltenberg II-regjeringen videreførte planen til og med 2008 - og fordoblet den økonomiske innsatsen i løpet av tre år. Norges forskningsråd fikk ansvar for en løpende, forskningsbasert evaluering av planen. I sin sluttrapport konkluderte rådet med at de kvantitative målene i opptrappingsplanen langt på vei var nådd, med økt kapasitet og flere årsverk. Rapporten understreket at det nå blir viktig å prioritere den kvalitative dimensjonen i psykiatrien, herunder å få til bedre samarbeid mellom de ulike nivåene.

Mer kompetanse, mindre tvang

I ettertid har vi sett at psykiske lidelser stadig oftere rammer yngre mennesker. Det er en sammenheng mellom dette og det faktum at mange faller fra i videregående skole og i arbeidslivet. Forebygging og tidlig innsats er nøkkelen for å lykkes. Arbeiderpartiet har derfor foreslått øremerking av midler til skolehelsetjeneste og helsestasjoner i en oppbyggingsfase, og tatt til orde for at kunnskap om psykisk helse må inkluderes i skolefagene på linje med fysisk helse. Begge deler er blitt avvist av regjeringen. Vi har også sett at det trengs flere ressurser og tettere oppfølging av de aller sykeste pasientene, blant annet for å unngå unødvendig tvangsbruk. I lang tid har vi imidlertid sett regjeringspartienes helsepolitikere skryte uhemmet av at regjeringen har innført «den gylne regel» i helseforetakene, og at dette angivelig skal ha gitt et stort løft for psykisk helsevern. Regelen forutsetter at veksten innen helsetilbudet for rus og psykisk helse hver for seg skal være større enn innen somatikk. Dessverre tåler ikke regjeringens påstand møtet med virkeligheten.  

Falske forhåpninger

Regjeringens skjønnmaling av egen innsats føyer seg inn i et mønster, hvor helseministeren og hans våpendragere bedriver en tallmagi som ikke holder vann. Oslo Universitetssykehus har i inneværende år sett seg nødt til å kutte i behandlingstilbudet til utsatte grupper innen psykiatri og rus, til tross for regjeringens løfter om det motsatte. Liknende meldinger kommer fra andre helseforetak. Organisasjonen Mental Helse har reagert kraftig og viser til at fra 2014 til 2015 fikk somatikken en vekst på 3,0 prosent, mens psykisk helsevern fikk et kutt på 0,4 prosent; altså det motsatte av hva regjeringen hevder. - Vedtak som det mangler politisk vilje eller evne til å gjennomføre i praksis, er verdiløse. De skaper falske forhåpninger, manglende forutsigbarhet og økt frustrasjon for de som trenger tjenestene, skriver Mental Helse i et krast avisinnlegg. 

Hvorfor denne ubalansen mellom det bildet som tegnes og virkeligheten der ute? Mye skyldes at regjeringen ikke har gitt sykehusene de ressursene man har lovt. I tillegg har man økt den såkalte innsatsstyrte finansieringen, som gjør behandling av fysiske sykdommer mer lønnsomt enn å gi psykisk helsehjelp. Det gir vridningseffekter i helsetjenesten som definitivt ikke understøtter behandlingen av kronisk syke mennesker. Norske politikere har i fellesskap et stort ansvar for å gjøre noe med situasjonen. Men det største ansvaret har regjeringen og helseminister Bent Høie, som til nå ikke har innfridd løftet om at psykisk syke pasienter skal få en større del av de samlede helseressursene. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse