Annonse
Det viktige spørsmålet, som Jonas Stein ikke har stilt i sin doktorgradsavhandling, burde kanskje formuleres slik: Hva slags rolle skal kapitalinnsatsen spille i forhold til arbeidsinnsatsen i fiskerinæringen? skriver Ottar Brox. (Foto: Nordlys / ANB)

Myndighetene har vært akkurat like lite interessert i kystfolkets praktiske økonomi som dr. Stein

Det er nesten fantastisk for eksempel å bli tillagt skylda for «Nord-Norgeplanen» av 1952, som er bygd på noe Oslo-byråkratiet kunne få ut av tilfeldig statistikk og litt for spekulativ bedriftsøkonomi.

8. november 2019 tok Jonas Stein doktorgraden i samfunnsvitenskap ved Universitetet i Tromsø.

Hans avhandling hadde tittelen What Happened in Northern Norway?  Den ble omtalt i en rekke aviser som det definitive vitenskapelige beviset på at myndighetene tok aldeles feil i sine analyser og tiltak, og hadde skylda for at det gikk så dårlig med Nord-Norge. Det har vi hørt før. Men i alle fall for undertegnede var det særlig interessant å bli tildelt rollen som den som hadde forført myndighetene til å gjøre alle de gale tingene.

Sjølsagt skulle jeg ønske at Jonas Stein hadde rett – iden forstand at Brofoss og Reidar Carlsen og alle fiskeribyråkratene hadde vært mer interessert i det som samfunnsforskere kan finne ut ved å snakke med folk på kaia i fiskevær og over en kopp kaffe i sjarkelugarer. Men de sentrale myndighetene har vært akkurat like lite interessert i kystfolkets praktiske økonomi som dr. Stein. Det er nesten fantastisk for eksempel å bli tillagt skylda for «Nord-Norgeplanen» av 1952, som er bygd på noe Oslo-byråkratiet kunne få ut av tilfeldig statistikk og litt for spekulativ bedriftsøkonomi.

Jeg var en gang med på et fiskerimøte i Finnmark, der en yngre konsulent anbefalte fiskekjøpere til å gå over fra tørr- og saltfiskproduksjon til ferdige middagsretter. På vei ut til kaffen fikk jeg dette spørsmålet fra en eldre fiskekjøper fra Kjøllefjord: «Trur dem vi e idiota – allihop?». Han visste nok noe om risikoen ved å investere i teknisk utstyr som lett ble stående ubrukt, eller å ansette faste fagarbeidere som kunne bli uten noe å gjøre, for ikke å snakke om risikoen for at kundene ikke ville ha tallerkenferdige middager.

Det var den slags «skrivebordfeil» som gjorde det så katastrofalt lett for fiskeriminister Ludvigsen å ta det meste av den fisken som så mange nordnorske fiskerfamilier levde av, fra dem, for å gi den verdifulle naturressursen – gratis – til sørnorske rederier.

Steins påstand om at mine observasjoner av og refleksjoner over nordnorsk fiske – i fortid, nåtid og framtid – gjennom 60 år skulle være årsak til myndighetenes langvarige strev for å kunne ta fra kystfolket deres rettigheter i havets ressurser, forstår vel alle som har fulgt litt med ikke kan være annet enn det rene tøv. Ferdig med det – siden påstanden ikke bare er uinteressant, men også feilaktig. Her kan jeg dokumentere at Stein tar feil: I skrivebordskuffa har jeg 7 sider maskin- og tettskrevne brev fra Brofoss, der han konsekvent tar avstand fra de ideene som jeg siden tok med i boka «Hva skjer i Nord-Norge?» (Pax 1966).

Det viktige spørsmålet, som Stein ikke har stilt, burde kanskje formuleres slik: Hva slags rolle skal kapitalinnsatsen spille i forhold til arbeidsinnsatsen i fiskerinæringen? Slik kunne vi spørre da juksafiskerne jagde bort skipsrederens dampbåter fra Trollfjorden i 1890 – med det for vår nasjonale økonomi positive resultat at han måtte investere sin kapital i et moderne skipsverft i Harstad, heller enn i høsting av skrei – noe som åttringflåten klarte utmerket med sine enkle redskaper, og som svært mange av Nordlands bebyggende menn og kvinner levde av.

Slik var det også da Nord-Norgeplanbyråkratiet førte sin seige kamp mot det lite kapitalkrevende fisket – som de mente hemmet utviklinga av fiskeri-industrien. Nord-Norge-planleggerne ville ha trålere – av hensyn til denne industrien. De brydde seg vel ikke om at fiske-industri globalt er en låglønnsnæring – helt avhengig av billig arbeidskraft – mens det er i fisket det kan tjenes penger – om en ikke, slik nordmenn har gjort i mange år – investerer mer kapital enn nødvendig for å få opp fisken. (Den dyre tråleren er ikke noe fiskere trenger til denne jobben! Det er noe mangemillionæren trenger for å få kvote!)

Det er i dette lyset vi må se innsatsen til en serie fiskeriministre fra flere partier. Etter 1990 har de gjennom Båtkvotesystemet drastisk redusert mulighetene for at den nordnorske kystbefolkninga skal kunne skaffe seg arbeidsinntekter av verdens rikeste fiskeressurser. Men statsråd Ludvigsens «gavebrev» av 3. april 2005, der han gir noen rederier «båtkvoter til evig tid», altså til privat, omsettelig eiendom, ble heldigvis kjent ulovlig av Høyesteretts flertall 23. oktober 2013. De som vil vite mer om hvordan dette har foregått, må henvises til en fyldigere artikkel i tidsskriftet SAMFUNNSØKONOMEN, juni 2019.

Men Jonas Stein prøver seg med et annet poeng – som er langt mer interessant enn den fantastiske påstanden som innebærer at jeg «skulle ha fått dem som har makt i Norge til å følge mine ukloke råd». Mens vi andre har brukt samfunnsfagene til å prøve å finne flere muligheter for verdiskaping og sysselsetting i de nordlige landsdelene – stimulert av slike historiske fakta som at folketallet på 1700-tallet vokste raskere i Norge jo lenger opp mot Nordkapp en kom – trekker Stein en helt motsatt lærdom av sin forskning, slik jeg mener han må leses:

Det er fåfengt å leite etter forskjeller som kunne forklare at det ene landets nordligste provinser holder bedre på sitt folketall enn det andre. For Stein har regna ut at folketallet utvikler seg er mer likt på begge sider av riksgrensa i nord, og vi må tolke ham slik at det er avstanden mellom ditt lands hovedstad og den byen eller det fiskeværet der du bor, som bestemmer hvor mange naboer du kan regne med å få beholde.

Men blir alle slags spilleregler for f.eks. offentlig og privat økonomisk liv uinteressante av den grunn? La oss improvisere et eksempel: Slik vi i Norge har forstått det, har mange svenske småbrukerhushold hatt et forhold til skogen som kan sammenliknes med det norske småbrukerhushold har hatt til fisken i havet: Kontantene kommer i begge tilfelle fra «biyrket». Men om det nå er slik at hogsten i Sverige planlegges av et lite antall nasjonale eller globale konsern langt borte, og ikke kan påvirkes av mannen med motorsaga – mens fisket i nord-norsk allmenning kan planlegges fra dag til dag, og koordineres med husholdets andre oppgaver. Da kan det vel tenkes at den norske yrkeskombinasjonen kunne være mer seigliva enn den svenske, noe som vel kunne ha effekt for folketallsutviklinga? Steins resonnementer innebærer at den slags næringspolitiske tiltak ikke har noen betydning.

Det må jo være ved å registrere og analysere slike konkrete forskjeller at en kan oppnå forståelse av de prosessene som skaper vekst, stagnasjon eller fall i folketallet. For Stein er det visst nok å vite hvor mange mil det er til hovedstaden.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse