Annonse
De som ikke mistet språket, ikke mistet sin identitet, er de som har måttet stå i alle stormene gjennom hele fornorskningsperioden, og i tiden etter. De er grunnen til at mange av oss, jeg sjøl inkludert, de siste tiårene har hatt samisklærere som har kunnet lære oss språket vi mistet, skriver Lill Tove Fredriksen. Bildet er fra et språkkurs på Riddu Riđđu i 2017. Foto: Riddu Riđđu / Eirin Rosengren

Hva skjer med spøken hvis alle språkbærerne har forsvunnet?

Stállu sitter nå og gnir seg i hendene, og ville ved første og beste anledning stå klar til å erklære den samiske kulturen for ikke-eksisterende en gang for alle, var det ikke for språket. Dette er en reell situasjon for urfolk mange steder i verden.

Forskeren og forfatteren Robin Wall Kimmerer, fra Potawatomi Nation i USA, forteller i boka Braiding Sweetgrass (2013) om språkkurs hun engang deltok på, der de hadde klart å samle de aller siste som snakket potawatomi flytende. Ni personer, i hele verden. Alle eldre mennesker, den yngste en godt voksen mann med grå fletter, som ved at moren gjemte han, ikke var blitt tatt av myndighetene og sendt til en av landets undertrykkende internatskoler. Av den grunn lærte han sitt morsmål. Mannen fortalte en spøk, på sitt språk. Da han var ferdig var det åtte personer som lo. 

Dette har dypere og mer komplekse implikasjoner enn bare hvem som ler og hvem som ikke. Det å forstå humor er ofte kulturelt basert, og viser til språkets dybdegrammatikk; forståelsen av hentydnigner og konnotasjoner som finnes i enhver kultur, noe som morsmålstalere gjerne har. Den alvorligste implikasjonen i denne historien er at vi her står overfor et språk med kun eldre morsmålstalere, et språk som ikke ser ut til å ha noen framtid. 

Denne historien kommer til meg når jeg leser ytringer i debatten etter Sámi girječálliid searvi/Samisk forfatterforenings (SGS) årsmøtevedtak i juni 2019, der det, som på årsmøtet i 2018, ble vedtatt at kun samiske forfattere som publiserer skjønnlitteratur på samisk, opppfyller kriteriene til medlemsskap.

Det ble også på møtet fremmet forslag om å arrangere et forsoningsmøte i foreninga. Leder i SGS Inga Ravna Eira redegjør i Nordnorsk debatt den 27. juni for styrets vurderinger og prioriteringer, men et forsoningsmøte virker å være nødvendig, da det tydelig er mye frustrasjon og smerte i begge leire i denne saken. Tonen i den offentlige debatten i kjølvannet av vedtaket, og i kommentarer på sosiale medier, har vært tildels hard og uforsonlig. Et lavmål i det offentlige ordskiftet står hittil Vibeke Larsen (Šiella) og Toril Bakken Kåven (Nordkalottfolket) for i et leserinnlegg i Altaposten 25. juni 2019, der de med overskrifta “God nok for de svina” kommer med et angrep på Sametinget for taushet i forhold til vedtaket i SGS. De avslutter angrepet på Sametingsledelsen med: ”Du er god nok for de svina! At Altaposten tar dette inn, sier noe nedslående om deres redaksjonelle linje. Jeg er glad for at Nordlys-redaksjonen redigerte dette bort i innlegget som ble publisert i Nordnorsk debatt den 24. juni. I et nytt innlegg i Altaposten den 25. juni forklarer Larsen at dette var ment som humor. Det faller dessverre på sin egen urimelighet, da innlegget er alt annet enn humoristisk. Spørsmålet hun stiller om uttrykket “god nok for fiffen” ville vært bedre, styrker ikke Larsens argumentasjon.

Debatten i SGS er preget av store emosjoner og avstedkommer reaksjoner langt utenfor foreningas medlemmer. De som har mistet språket viser til fornorskningen og alt det har medført av påført skam og savn etter det tapte. De samiskspråklige føler seg angrepet i egenskap av faktisk å være samiskspråklige, og ønske en arena der samisk er hovedspråk i et kunstnerisk virke. For flertallet i SGS bør dog ikke de sterke reaksjonene være noen overraskelse. Runar Myrnes Balto adresserer dette i et innlegg i Altaposten den 25. juni. Han motgår Larsen/Kåvens framstillinger, og setter saken inn i et mer passende perspektiv. Balto er leder i NSR, men det han påpeker i sitt innlegg har relevans på et mellom- og medmenneskelig plan, som når langt utenfor den samiske politiske maktkamparena.    

Et undertrykt folks aggresjon kan implodere, og ramme deres egne i deres eget hus. Slike prosesser har dessverre en selvdestruktiv side. Konflikten i SGS bærer preg av dette. Avisa Ságat gjør ikke saken bedre med sin leder den 24. juni. Der påstår de at samiske forfattere blir utsatt for strukturell rasisme. De kaller flertallet, de som skriver på nordsamisk, for den “samiske” eliten. Det er problematisk at Ságat hiver seg på steretypiseringsbølgen og bruker slike billige karakteristikker. Burde Ságat, som er en samisk avis, kunne utvise bedre gangsyn i sine analyser og karakteriseringer? De samiskspråklige, som har en eller annen form for posisjon, eller andre, er i et så lite mindretall i samfunnet og kan vanskelig karakteriseres som noen “elite”, med de konnotasjoner dette begrepet har.

Det er mange utfordringer i det samiske kulturen i dagens samfunn. Det viser blant annet det unisone angrepet som et knippe nettroll utfører i det offentlige rom, mot omtrent alt som har å gjøre med det samiske. Det samiske samfunnet trenger at også medlemmer av viktige organisasjoner som SGS, er med i kampen mot Stállu. En kjent, om ikke så kjær karakter, som i offentligheten opptrer hvor det måtte være med sitt grandiose selvbilde og begrensede forståelse av verden. Stállu sitter nå og gnir seg i hendene, og ville ved første og beste anledning stå klar til å erklære den samiske kulturen for ikke-eksisterende en gang for alle, var det ikke for språket. Dette er en reell situasjon for urfolk mange steder i verden.

Vigdis Stordahl utfordrer den nærmest unisone fordømmelsen i et leserinnlegg i Ságat 25. juni. Hun viser til at vi alle har et valg når det kommer til om vi vil lære oss samisk eller ikke. Et valg som ikke var tilstede i samme grad for generasjonene før oss, som daglig måtte leve med den harde fornorskninga. De som ikke mistet språket, ikke mistet sin identitet, er de som har måttet stå i alle stormene gjennom hele fornorskningsperioden, og i tiden etter. De har ikke kunnet “gjømme” seg noen steder, men har måttet ta imot både verbal rasisme og regelrett juling. De er grunnen til at mange av oss, jeg sjøl inkludert, de siste tiårene har hatt samisklærere som har kunnet lære oss språket vi mistet. Blant disse menneskene finner vi vokterne av joiken, som var et av hovedmålene i myndighetenes og misjonærenes utryddelseskampanje. Det er blant disse menneskene vi har de som har kunnet lære oss duodji der videreføringen av tradisjonen er brutt i vår egen familie. Vi må gjerne sette ansvaret for at situasjonen er slik den er på myndighetene i de respektive land der samer bor, men realiteten er slik at språket og kulturen aldri vil overleve om ikke vi sjøl kjemper og gjør våre prioriteringer.

I en offentlig heksebrenning er det ikke bare de antatte heksene som blir flammenes rov, men også det viktigste fundamentet for den samiske kulturen og identiteten, både for samisktalende og ikke-samisktalende, nemlig språket. Hvis det skjer, kan vi risikere at vi til slutt står igjen med kun ni personer, som skjønner spøken.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse