Annonse
Kombinasjonen av familiekrøniken til familien Mack, et tidsbilde fra Tromsø på 1920-tallet og bryggeriets utvikling er absolutt vellykket, skriver Willy-Tore Mørch, etter å ha opplevd "Operetten om Mack" på Hålogaland Teater.

Hva var dette, Anki Gerhardsen?

Anki Gerhardsens bekymring for om publikum kunne holdes i ånde hele kvelden er unødvendig.

Jeg har nå sett HT’s «Operetten om Mack». Det var drivende morsomt og rørende. Anki Gerhardsen anmeldte den mandag den 18 februar og var skuffet og ga den terningkast 3. Den er ikke noen operette «men litt komedie, litt «Rorbua», litt drama og noen dråper ibsensk dukkehjem» skriver hun blant annet. Denne vågale miksen fungerer ikke godt mener hun. «Det skal være tett og renskåret, presist og svært dynamisk for å holde publikum i ånde så lenge som i underkant av 3 timer». Vel, 2 timer og 45 minutter minus 20 minutters pause gir 2 timer og 25 min og det holder vi fint ut. Opera er det nesten ingen ting av skriver hun og det er helt riktig for det er ingen opera. Starten er særlig god sier Anki om den eneste scenen som faktisk er en opera. Vi får nemlig kikke inn i Tromsøs overklasse ved å ta oss med i noen minutter til Georges Bizets Carmen før vi møter Tromsøs arbeiderklasse i en strevsom hverdag der det er vanskelig å få endene til å møtes. I dette bildet har vi lille Macks ølbryggeri og mineralvannsfabrikk som sårt trenger en nysatsing og kraftig investering for å overleve. Ølsalget er totalt avhengig av om fisket er godt eller dårlig og nå er det dårlig.

Hvis jeg som amatør i teaterverdenen skulle karakterisere forestillingens regi, ville jeg kalle den tett, renskåren, presis og svært dynamisk. Kombinasjonen av familiekrøniken til familien Mack, et tidsbilde fra Tromsø på 1920-tallet og bryggeriets utvikling er absolutt vellykket. Gode skuespillerprestasjoner og sangere bærer forestillingen så tiden flyr til det plutselig er slutt. Det er også lett å la seg imponere av Helle Ottesen som steppet inn på noen dagers varsel for en skadet Kirsti Sparbo i rollen som Agnes Mack.

Sceneskiftene gikk sømløst slik at vi beveget oss fra soverom til fabrikkhall, fra finstue til gårdsplass på sekunder. Den røde tråden viklet seg fint mellom arvekonflikter til økonomiske bekymringer, bryggeritekniske finurligheter og historiefortellinger om Tromsø by. Inne i mellom disse fortellingene har man fått plass til enkelte kuriositeter som f.eks. de europeisk inspirerte dameklær hos byens damer som ga Tromsø tilnavnet Nordens Paris. Eller da hushjelpen Jensine Hansen, gestaltet av Ingrid Evertsen fikk være med på åpningen av Ølhallen i 1928 etter at bryggeriet hadde kommet seg over krisen og spurte småfrekt hvor dametoalettet var. «Alle» vet at damer ikke hadde adgang til Ølhallen og dermed ikke hadde dametoalett før i 1973.

Anki Gerhardsens bekymring for om publikum kunne holdes i ånde hele kvelden er unødvendig. Skuespillerne ble avbrutt av spontan applaus gjentatte ganger og forestillingen avsluttes med stående ovasjon. Hvis dette er teaterfaglig dårlig, er det noe galt med faget. Terningkast 5 (6 reserveres av prinsipp for om mulig en enda finere forestilling).

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse