Skal forskere bli lest og forstått av den opplyste allmennhet, må de skrive sine artikler på forståelig norsk og holde seg unna kompliserte fagtermer som folk flest vil ha problemer med å forstå, skriver Eivind Bråstad Jensen med henvisning til dette ferske eksemplet fra et innlegg i Nordnorsk debatt.

Hva vet folk flest om forskninga på Universitetet i Tromsø?

Universitetet i Tromsø bør gi allmennrettet forskningsformidling mye større prioritet enn i dag.

Tromsø museum tok tidlig sikte på å skape interesse for sin forskningsvirksomhet rundt i landsdelen. Gjennom radioforedrag, en fast spalte i en rekke av landsdelens aviser kalt ”Gløtt fra Tromsø Museum” og ikke minst gjennom det populærvitenskapelige tidsskriftet «Ottar», deltok museet aktivt  i allmennrettet forskningsformidling.

Dermed hadde museet lagt til rette for slik virksomhet i forkant av universitetsetableringa i Tromsø. Universitetet markerte seg da også tidlig som en viktig formidler av kunnskap om landsdelen. Men samtidig  er det slik at popularisering og formidling av forskningsresultat har relativt lav status i akademiske miljøer. Og det er lett å forstå, all den tid det er publisering av artikler i vitenskapelige tidsskrifter, helst internasjonale, deltaking, bidrag  på kongresser og konferanser og selvsagt grunnforskning som gir størst akademisk og faktisk også økonomisk uttelling. Formidling rettet mot den opplyste allmennhet kaster derimot lite av seg både økonomisk og akademisk og er følgelig ulønnsomt å drive med både for forsker og forskningsinstitusjon. Ikke minst virker dette demotiverende for utadrettet virksomhet

På den annen side kan det være vanskelig å fatte hensikten med forskning dersom den innsikt som erverves, ikke blir formidlet til de det angår. Hva er for eksempel meninga med skoleforskning som ikke når fram til aktørene i skolesamfunnet? Det står nok noen, mer og mindre uleste hyllemeter med vitenskapelige rapporter og avhandlinger og støver ned også ved Universitetet i Tromsø.  Men denne institusjonen har til tross for slike uheldige rammefaktorer, hele tida markert seg som en engasjert formidler av forskning.

En så sentral aktør i universitetets oppbyggingsfase som Ottar Brox, hevder da også i si bok Vår kollektive dårskap (Pax 2003), at han tidlig i sitt forskerliv erfarte at samfunnsvitenskapelig kunnskap ikke får noen praktiske konsekvenser dersom ikke forskeren klarer å formidle den til folk flest, eller i alle fall til ”den opplyste allmennhet”, slik at den blir et tema i de hverdagslige samtalene som foregår der folk møtes. At resultatene av mye samfunnsvitenskapelig forskning blir lite lest, illustrerer han med å fortelle om en av sine kolleger som ”har fantasert om å forsegle rapporter levert til departementene med usynlig teip, slik at en for eksempel om ti år kunne finne ut om noen hadde lest i dem.” Brox hevder at måten forskning blir finansiert på kan forklare at ”hundrevis av samfunnsforskere i dag i mindre grad påvirker den offentlige dagsordenen enn et par dusin gjorde på 1960-tallet.” Han ser dette i sammenheng med at ”de forskningsinstitusjonene som vinner i konkurransen om oppdrag, lar dem som betaler bestemme hva slags spørsmål som skal stilles, og til og med hva som skal tilflyte offentligheten av resultater.”

Men dette bildet krever nyanser. For eksempel  bidro tromsøforskere i forbindelse med universitetets femtiårsjubileum prisverdig nok med å gi eksempler fra egen forskning i Nordlys gjennom en artikkel for hver uke. 

Men skal forskere bli lest og forstått av den opplyste allmennhet, må de skrive sine artikler på forståelig norsk og holde seg unna kompliserte fagtermer som folk flest vil ha problemer med å forstå. Som illustrasjon på dette motstår jeg ikke fristelsen til å trekke fram en fersk artikkel i Nordlys av førsteamanuensis Marcus Buck og stipendiat Jonas Stein som underskriver «verdien av å bruke mer avanserte analytiske verktøy som tidsserieanalyse og multivariate modeller som kontrollerer for flere faktorer.»

Universitetet i Tromsø bør gi allmennrettet forskningsformidling mye større prioritet enn i dag. Dessuten må sentrale myndigheter utvikle kriterier som gjør at slik formidling blir vesentlig mer lønnsom enn i dag. Her bør Universitet i Tromsø kunne bli en spydspiss?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse