Annonse
Artikkelforfatteren (t.h) sammen med Mohammed fra Syria, som rømte til Norge til fots.

Hvem er egentlig vi?

Det er som om det man skulle ”hjelpe jøder der de er” under andre verdenskrig. Det de egentlig sier er ”Jeg gir meg vel en god faen”.

Jeg håper vi kan se tilbake og si at ”Da vi var ung, tok vi ansvar for de som trengte det mest”. At vi ikke sa ”Du får klare deg selv”.

Vi må ta ansvar for de som trenger det mest. Ikke si ”Du får klare deg selv”. Eller som Frps Kristian Eilertsen sa i går: ”Hvis du forsøker å komme til Europa, vil det ikke bli ditt hjem”. 

Året er 1939.  Adolf Hitler har i flere år spydd ut hatpropaganda mot jøder. Nå har han fått et sterkt militære, og har nettopp invadert Polen. Europa er på full vei inn i en krig som skal vare i seks år.

Ingen vet på dette tidspunkt at jøder skal gasses i hjel, men alle vet at krigen vil ødelegge millioner av liv, og alle vet at Hitler er spesielt ute etter jøder. Dette er konteksten når Det Britiske Mandatet vedtar å forby all jødisk innvandring.

Jeg har ofte lurt på hva de som var unge den gangen, må ha tenkt da krigen var slutt. Når de fikk vite om Holocaust og de fryktelige tingene folk gikk gjennom. Og når de visste at de hadde muligheten til å hjelpe, men aktivt valgte å ikke gjøre det. De kan neppe ha vært stolte.

Jeg har faktisk alltid vært sikker på at de skammet seg, og at hvis de fikk en ny sjanse ville de tatt den riktige avgjørelsen.

De siste ukene har disse refleksjonene kommet tilbake. Folk flykter fra ørkenkrig i Libya, bare for å drukne i Middelhavet. Fra ett helvete til et annet.

Folk flykter fra maskingevær i Syria, bare for å møte ISIL og halshugging i Irak. Fra ett helvete til et annet. Ikke siden andre verdenskrig har så mange mennesker vært på desperat flukt. Libanon har tatt i mot så mange flyktninger at landet vipper på kanten av en borgerkrig.

Dette er vår kontekst. Jeg håper vi kan se tilbake og si at ”Da vi var ung, tok vi ansvar for de som trengte det mest”. At vi ikke sa ”Du får klare deg selv”.

Eller som Frps Kristian Eilertsen sa i går: ”Hvis du forsøker å komme til Europa, vil det ikke bli ditt hjem”.

Som ungdomspolitikere, hvilke verdier er det vi vil være med å skape? Vil vi være som regjeringens Ketil Solvik Olsen? Som sier at vi ikke kan hjelpe flyktninger, fordi vi må hjelpe folk der de er. Men på direkte spørsmål om hvordan han tenker å hjelpe folk der de er, klarer han ikke å svare.

Eller som Kristian Eilertsen, som sier Europa må gjøre som Australia, og sende alle vi plukker opp på havet tilbake. Men ignorerer at det i samtlige land rundt Australia er fred, mens det i de fleste av landene rundt Europa er krig. Disse er enkle løsninger. For enkle.

Det er som om det man skulle ”hjelpe jøder der de er” under andre verdenskrig.  Det de egentlig sier er ”Jeg gir meg vel en god faen”.

Eilertsen er ung, men han representerer ikke ungdom. Han representerer ikke ungdom sine verdier. Vi er ikke kalde og kyniske. Vår reaksjon på menneskelig lidelse er ikke å si at ”Europa vil ikke bli ditt hjem”. Når vi er gamle og ser tilbake, vil det ikke være på de verdiene Eilertsen står for.

Vi har muligheten til å hjelpe de som trenger det mest. Det Britiske Mandatet gjorde motsatt i 1939. Jeg liker å tro at de ville valgt annerledes hvis de fikk sjansen. Nå er det vi som har valget. Hva skal vi velge?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse