Annonse
STYREMØTE: Onsdag morgen var styret i Helse Nord samlet til møte på Radisson Blu i Tromsø sentrum. Her er Lars Vorland og Marianne Telle, henholdsvis administrerende direktør og styreleder i helseforetaket. Foto: Jørn Normann Pedersen

Hvem har egentlig utvist godt lederskjønn i «trussel-saken»?

Det dårlige lederskjønnet til Lars Vorland og Marianne Telle blir spilt ut for åpen scene, og oppleves som et angrep på hele Universitetssykehuset Nord-Norge.

Inspirert av et nylig avsluttet bokprosjekt om ledelse og skjønnsutøvelse som jeg har vært med på, mener jeg at den stadig debatterte «trussel-saken», etterspør et innspill fra et ledelsesfaglig ståsted. I saken spiller Tor Ingebrigtsen, Marianne Telle og Lars Vorland de sentrale lederrollene. Hvordan man enn snur og vender på det, så har disse tre viktige trekk til felles når det gjelder ledelse: de var/er toppledere, de har påtatt seg å stå i spissen for svært sentrale og «alltid under lupen» samfunnsoppdrag, de har lang erfaring i ledelse, de har søkt denne typen posisjoner og makt i en årrekke, de er blant de best skolerte innenfor de profesjonene de representerer, og de har vært både deltakere, bidragsytere og ansvarlige i utallige lederkurs og ledersamlinger opp gjennom årene. De er dermed ikke hvem som helst når det kommer til ledelse, og vi kan derfor forvente at de legger lista høyt når det gjelder å utøve godt lederskapsskjønn.

I min jobb er vi hele tida på utkikk etter de gode casene, de vi kan bruke i undervisning om ledelse. Med utgangspunkt i trussel-saken, kunne vi for eksempel be studentene drøfte følgende oppgave: «Hvordan vurderer dere utøvelse av godt skjønn hos disse tre topplederne sett i lys av den konkrete saken? Drøft og begrunn svaret ut fra teorier om ledelse og skjønnsutøvelse.». Jeg vil nå forsøke meg på en slik drøfting.

Først litt om ledelse og skjønnsutøvelse. Det som skiller ledelse fra administrasjon er nettopp det å utøve skjønn. Noen har stort handlingsrom for skjønnsutøvelse, andre har lite, men skjønnsutøvelse blir generelt en stadig viktigere del av de fleste lederjobber på grunn av økende endringstakt, økt innslag av uforutsigbarhet og paradokser, samt uklare referanser for beslutninger.

En definisjon på skjønnsutøvelse kan være noe i retning av evne til å beslutte og handle, under betingelse av usikkerhet og tvetydighet, ved bruk av en form for praktisk klokskap, formet av kunnskap, erfaringer, forståelse og innsikt. Lederskjønn koples dermed til utøvelse av klokskap og dømmekraft, samt en god porsjon sunn fornuft, og anses generelt som en høyverdig egenskap. Skjønn er også en resonneringsprosess. Og resonneringen bør strekke seg utover en selv som person, for «ledere eier ikke seg selv, de er og tilhører noe ‘høyere’, og de blir på en måte dette ‘høyeres’ eiendom. Ledere blir dermed både mer og mindre enn seg selv» (Sørhaug, 2010).

Dermed kjennetegnes god skjønnsutøvelse ved:

  • Å opptre fremragende og fatte fornuftige beslutninger som kommer andre enn en selv til gode
  • Evne til å forstå det store bildet, helhet og sammenhenger
  • Klare å se noe som er større enn en selv
  • Betrakte seg selv som et redskap for den organisasjonen man er satt til å tjene
  • At skjønnsutøvelsen knyttes til et formål som er utenfor en selv

 

Krevende idealer ja, men våre tre ledere har i bunn og grunn sagt ja til nettopp dette. Så vet vi at lederes skjønnsutøvelse spesielt blir satt på prøve i krisesituasjoner. I slike situasjoner dreier utøvelse av godt skjønn seg om å sikre organisasjonens umiddelbare overlevelse.

Så hvordan kan vi bruke dette tankegodset som redskap for å forstå sentrale handlinger til de tre lederne i denne konkrete saken?

Ingebrigtsen: Han ble av mange umiddelbart beskyldt for å utøve dårlig lederskjønn da han angivelig framsatte trusler mot Telle over telefon. Hvis Telles versjon er riktig, vitner det om mangel på bruk av praktisk klokskap fra hans side. Vi kan sikkert alle da være enig om at han burde valgt sine ord annerledes. Men han har beklaget og tatt initiativ til å rydde all tvil av veien slik at Telle ikke skal ha grunn til å være engstelig lenger.  Sett på litt avstand er det likevel grunn til å anta at drivkraften for hans handlinger var noe som var større enn ham selv. Han betraktet seg som et redskap for UNN, og formålet var å sikre organisatorisk overlevelse i en situasjon der UNN var omgitt av et opplevd trusselbilde. Altså, selve atferden kom feil ut her, men hvis man putter på kontekst, kan mye forstås som forsøk fra Ingebrigtsens side på å utøve godt lederskjønn.

Telle: Hun noterte alt Ingebrigtsen sa under telefonsamtalen, og kontaktet så Vorland og fortalte om samtalens innhold, og at hun var redd og opplevde seg truet. Videre informerte hun styret i Helse Nord om det inntrufne med fokus på egen opplevelse av trusler og redsel. Da nyheten brast i media om hvem som sto bak truslene, valgte hun å fortelle sin historie slik at det ikke skulle oppstå misforståelser om hva som ifølge henne faktisk hadde skjedd. Etter det har hun forholdt seg taus.

Det ledelsesfaglige spørsmålet blir så: Hvordan svarer dette handlingsmønstret til de kriteriene som teorier om godt lederskjønn foreskriver, og som vi forventer at en leder med hennes erfaring, kunnskap, innsikt og forståelse kan levere på? Er dette klokskap satt ut i praksis, og representativt for det nivået vi ønsker at ledere som henne skal prestere på i pressede situasjoner? I min analyse ser jeg først og fremst en leder som i denne situasjonen verken evner å se det store bildet, eller noe som er større enn henne selv. Hvis hun hadde klart å betrakte seg selv som et redskap for den organisasjonen hun er satt til å tjene, og som altså også inkluderer UNN, ville hun kanskje trukket pusten etter samtalen med Ingebrigtsen og tenkt som så: «Hvordan kan jeg nå utøve skjønn slik at det knyttes til et formål som er utenfor meg selv, større enn meg selv, til beste for helheten og de enkelte delene i Helse Nord?» Jeg er ganske sikker på at det i hvert fall i læreboka ville kommet opp alternativer til det handlingsmønstret som Telle valgte. Mens ledere, ifølge litteratur på feltet, både er mer og mindre enn seg selv, har Telle i denne situasjonen først og fremst vært seg selv, tatt hensyn til seg selv, verken mer eller mindre.

Vorland: Vorland tok Telles meddelelser på største alvor, og valgte utelukkende å forholde seg til hennes versjon, for som han sa: «Det går ikke an at sånne reaksjoner kan forekomme uten at det er noe i det.» Dette samtidig som Vorland og Ingebrigtsen har jobbet side om side med å utvikle Helse Nord og UNN siden 2006. Da nyheten brast i media, gikk han ut og støttet Telle, tok avstand fra Ingebrigtsen sine handlinger, og lot det skinne igjennom at han mente Ingebrigtsen burde forlate sin stilling med umiddelbar virkning. Da kjøret mot Ingebrigtsen fortsatte i form av fokus på avtaler om finansiering av ny stilling som professor, valgte Vorland å ikke tre fram og gi støtte, vel vitende om at dette er en vanlig, kjent og utbredt praksis, som han også har vært med på å velsigne, utvikle og praktisere. Dermed bidro han ytterligere til å nøre opp under en forestilling av at alle synder kan hektes på en mann, og kun en mann alene, nemlig Ingebrigtsen.

Det ledelsesfaglige spørsmålet blir også her: Hvordan svarer dette handlingsmønstret til de kriteriene som teorier om godt lederskjønn foreskriver, og som vi forventer at en leder med Vorlands erfaring, kunnskap, innsikt og forståelse kan levere på? Er dette klokskap satt ut i praksis, og representativt for det nivået vi ønsker at ledere som han skal prestere på i pressede situasjoner?

Etter Ingebrigtsens avgang har det vært skrevet mye om tillitskrisen mellom Helse Nord og UNN, og det kommer stadig nye røster fra grasrota i UNN som bekrefter en organisasjon som føler seg sveket, ikke lyttet til, usikker på framtidige konsekvenser – alt med PCI-saken som utgangspunkt. Disse etterdønningene er i min analyse uttrykk for to forhold. For det første at Ingebrigtsen faktisk blir oppfattet av sine egne som en som opptrådte som et redskap for den organisasjonen han var satt til å tjene, og dermed som en som forsøkte å utvise godt skjønn. Ansattes uttrykk for «urettferdig behandling» er nettopp en bekreftelse på det. For det andre viser etterdønningene at Vorland med sitt handlingsmønster ikke i tilstrekkelig grad evnet å forstå det store bildet, ikke evnet å manøvrere på en slik måte at han unngikk at resultatet ble et UNN etterlatt i sjokk og vantro. For med sin måte å handtere Telle-saken på, tråkket han ikke bare på Ingebrigtsen, han tråkket på hele UNN. Er dette godt utøvd lederskjønn, slik vi forventer at de fremste blant oss skal utøve det?

En kort konklusjon kan være noe i retning av at alle tre har utøvd dårlig skjønn, men Ingebrigtsen kommer best ut fordi han har hatt noe som var større enn ham selv som formål for sine handlinger. Med Telle og Vorland blir dette vanskeligere å få øye på med mindre hele hendelsesforløpet har vært en strategisk manøver for å fremme en større sak. Men også da svikter de på viktige dimensjoner. Det går på det å se en helhet som kunne ha hindret den massive tillitskrisen som nå seiler opp med sin egen drivkraft i UNN

I denne situasjonen er det kun en av dem som har måttet forlate sin post, og det attpåtil i en situasjon der det dårlige lederskjønnet til Vorland og Telle har blitt spilt ut for åpen scene, mens vi kun har Telle sitt ord på at Ingebrigtsen sitt dårlige skjønn har funnet sted.

I ei tid der individualiseringen er på frammarsj og løftes fram som en utfordring ikke minst i arbeidslivet, bør vi i hvert fall forvente av våre ledere at de evner å se det store bildet som ikke bare rommer dem selv, og at de gjør sine vurderinger ut fra det.

 

 

 

                                           

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse