Annonse
HOS LINDMO: Regissør Margreth Olin på NRK-programmet Lindmo sist fredag, der hun forteller om sin siste film. Foto: Skjermdump

Hvem må tåle det, Olin?

Det er refleksjonene rundt fremstillingen av denne grufulle sykdommen som får det til å koke i meg.

«Vi må bare tåle det. Vi må ikke ha berøringsangst,» sier Margreth Olin til Anne Lindmo i beste sendetid en fredags kveld. Hun snakker om den nye filmen sin, «Selvportrett», der vi møter 33 år gamle, nå avdøde, Lene Marie Fossen, som har strevd med anoreksi siden hun var ti år gammel.

En film som angivelig skal vise mennesket bak anoreksien. En film som også er spekket av bilder fra det som ga Lene sitt gjennombrudd som fotograf: Bilder som viser et klokt og samtidig desperat blikk fanget i en ekstremt utmagret kropp, omgitt av triste omgivelser, der det hele er fremstilt i dystre, følelsesvekkende og vakre motiver. Selvportretter.

Men hvem er det som bare må tåle det? Er det jenta som gråter foran speilet fordi noen har sagt at hun «ser godt ut»? Eller gutten som løper en strafferunde på løpeturen sin fordi han sa noe dumt i mattetimen? Er det moren som lager god og næringsrik mat til sine barn, men som nekter seg selv den samme maten? Eller faren som ser sitt barn svinne hen og isolere seg fra venner, skole og fritidsaktiviteter?

Eller er det alle de som sitter med klump i halsen og frysninger over å se en «urett som ikke rammer dem selv»? De som synes det er ubehagelig å se en såpass utmagret kropp, og forestille seg at noen kan kjøre kroppen sin så hardt frivillig. De som aller helst vil se vekk, og gå videre med egne liv, og sine egne større og mindre problemer (jada, vi har alle «noe»).

La meg bare starte med å si at jeg ikke har sett filmen selv. Og jeg har ingenting å utsette på Margareth Olin som verken menneske eller regissør. Hun har utvilsomt laget mange filmer med svært høyt nivå tidligere, så det er ingen grunn til å tro at denne filmen ikke har flust av kvaliteter, og rent filmatisk sett fortjener de mange gode kritikkene den har høstet.

Det er refleksjonene rundt fremstillingen av denne grufulle sykdommen som får det til å koke i meg.

Serien med selvportretter er tatt i et gammelt leprasykehus i Hellas. «Og kanskje anoreksi er vår tids lepra,» spør Olin seg. Javel. Så dagens anorektikere blir altså frosset ut av samfunnet? De blir sendt i kolonier, overlatt til seg selv fordi helsepersonell verken orker eller tør å ta i dem? Det er godt mulig at det føles sånn for noen anorektikere. Alle er vi ulike individer med ulike opplevelser av ting, og jeg er ikke ute etter å ta i fra noen deres opplevelse. Men sannheten er uansett at resten av samfunnet i stor grad lar seg fascinere av denne sykdommen. Og at kun en liten del av de som lider av anoreksi er så alvorlig underernærte som Lene. Og at en enda mindre del av oss som lider av spiseforstyrrelser generelt er undervektige i det hele tatt.

Vi er naboen din, kollegaen din, lillebroren din, tanta di og hun i parallellklassen som alltid ser så sur ut. Vi er de som lever i det samme regimet som Lene – om enn i større og mindre grad – men som du ikke nødvendigvis kan se det på. Noen av oss er tynnere enn gjennomsnittsnordmannen – og blir gjerne både roset og beundret for dette, noen av oss er til og med så tynne at vi går i dagbehandling eller er innlagt for å få hjelp, mens noen av oss er mye større og kanskje til og med så store at vi blir beglodd, snakket stygt til og om, eller bedt om å «bare slanke oss». De «mest vellykkede» av oss er dem som klarer å sulte kroppen sin til det ekstreme, og ser ut deretter. Og er det noen av oss som blir frosset ut av samfunnet og overlatt til oss selv, er det som regel ikke disse. Men felles har vi at vi bruker mat for å kontrollere følelser. For å «ruse» oss så vi slipper å forholde oss til ytre og indre faktorer som er vanskelig å håndtere – enten ved å sulte oss, overtrene, overspise, kaste opp, eller en herlig blanding av alle de. 

Det er vi som bevitner, det som for oss «spesielt interesserte» virker som en voldsom mediedekning av filmen (noe for øvrig Margareth Olin ikke kan stilles til ansvar for), der hvert og ett medium deler raust av bilder av Fossens avmagrede kropp. Og der hvert bilde er en ny trigger og en ny påminnelse om at noen er «flinkere» enn oss (ja, pro-ana er en virkelig ting, og denne eksponeringen faller i stor grad under denne kategorien).

Og misforstå meg rett. Jeg hyller også Lene! Jeg er på hennes lag. Jeg synes hun har helt rett i at det er så utrolig viktig å se noe annet enn sykdommen hos dem som lider. Jeg er overbevist om at det er en av de viktigste nøklene til å bli frisk(ere) på: Å se at vi er mer enn en sykdom. Mer enn en kropp som lider. Mer enn utmattende rutiner og strenge regimer, og enda strengere stemmer som forteller oss at vi ikke er verdt noe og kun er til bry. Og aller viktigst er det at den syke selv ser det, og fortsetter å spille på de andre sidene ved seg selv – sånn som Lene gjorde.

Men jeg er uenig i at denne sykdommen atter en gang må beskrives gjennom bilder av en utmagret kropp. Jeg er uenig i at hud strukket over utstikkende knokler og et lidende fjes er den beste måten å «vise frem sykdommen i all sin skrekk» (ref. Nordisk Film Kino). For den avmagrede kroppen er ikke sykdommen, den er kun et resultat av den. Sykdommen er psykisk. Den er jævlig. Den er et hus som brenner og et naziregime, og alt det Lene beskrev den som. Men å illustrere jævelskapen gjennom å vise bilder av en ekstremt avmagret kropp er i stor grad et grep for å sjokkere og å bygge på menneskers fascinasjon for det ekstreme. I beste fall vil det løfte frem diskusjonen om spiseforstyrrelser, psykisk helse og behandling (noe det allerede har gjort) – men jeg er redd kostnaden blir at det vil trigge og opprøre og sende enda flere som strever inn i de stramme klørne til en helt motbydelig sykdom. Det er dessverre mange som ikke tåler dette, Margreth Olin. Og må vi egentlig det?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse