Annonse
Hele rettsavklaringen overfor samene burde tatt utgangspunkt i hvilke geografiske områder som kan defineres som tradisjonelle samiske områder og så avgrenset disse, slik ILO 169 ber om, skriver Nils Thomas Utsi. (Foto: FeFo)

Hvem er opprinnelig rettshaver?

Rettsavklaringen overfor samenes landrettigheter i Finnmark - og for resten av Norge - er inne i en avgjørende fase. Jeg føler at vi nærmer oss slutten på en blindvei. 
Rettsavklaringen i Finnmark og i resten av de samiske tradisjonelle områdene skulle dreie seg om å avklare landrettigheter etter urfolksretten og for samene som folk, trodde jeg. Men er det det som skjer? Er «finnmarksbefolkningen» eller en «lokalbefolkning» i en kommune det samme som “samene som folk» eller som urfolk, slik det er definert i lov? Hvilken lov er det som sier at en lokalbefolkning i en kommune i Finnmark har eierrett til kommunens arealer og lokalbefolkninger andre steder ikke har det? 
 
Finnmarkskommisjonen har oversatt SOHPAR sine rettshavere med begrepet «samiskættet». Det begrepet SOHPAR har brukt i sin påstand er «sámi sogolaš». «Sámi sogolaš» betyr de som er i samisk slekt eller hører til samene som folk. Slik som i «Sámi soga lávlla»(Samefolkets nasjonalsang). Slik er det ment fra SOHPAR sin side. Den gruppen mennesker er de opprinnelige rettshavere til landrettighetene i de avgrensete samiske eierområdene. Jeg er i tvil om samiskættet er den riktige oversettelsen for begrepet «sámi sogolaš». Ætt oppfatter jeg som en etnisk avgrensning. «Slekt» (folk) kunne være en mer riktig oversettelse, fordi det inkluderer alle menneskene, uavhengig av etnisk identitet, som bærer en samisk slektsbenevnelse. Det kan benyttes som et objektivt kriterium for å avgrense rettshaverne. Disse vil identifiseres som rettshavere til den opprinnelige grunneierretten, som samene som folk har i sin besittelse fra tidenes morgen.
 
Etter at eierretten er avgrenset for den samiske slekt som opprinnelig arvtaker, så er det opp til den opprinnelige rettshaver å organisere sitt grunneierforhold og sin forvaltning, slik at alle beboere av de aktuelle områdene får ordnete rettigheter og plikter. Det er med andre ord ikke lov å etablere en «likevektsmodell» og et Fefo i forkant av at retten til grunneierforholdet er endelig avklart. Den avklaringen må skje i tråd med stadfestete menneskerettigheter og i sær i tråd med urfolksrettens innrømmelser. Den opprinnelige rettshaver er samene og må kunne identifiseres som sådann. Man kan ikke lage seg en rettshavergruppe som ikke kan identifiseres med benevnelsen same. Staten må være villig til å akseptere at urfolket må kunne definere seg som den rette arverettsgruppe. Det blir et eget startpunkt - og så får man vise tillit til at urfolket selv vil velge gode løsninger for alle i deres eget samfunn og det fellesskapet som likevel må eksistere overfor statssamfunnet.
 
I en kronikk i Nordnorsk debatt den 22.09.20 skrev den tiltrodde samiske representanten i ulike utvalg og historiker Steinar Pedersen, at de i Folkerettsgruppa diskuterte ulike forvaltningsmodeller, som kunne være akseptable for samiske rettigheter: “Gruppa drøftet ulike styringsmodeller for fremtidig forvaltning som man var inne på i Samerettsutvalget, og kom frem til at en likevektsmodell med like mange representanter fra Sametinget og Fylkestinget var i tråd med folkerettens prinsipper.» Han sier videre at “Selvsagt er jeg er helt enig i modellen, og kom også med en lengre særmerknad om at dette var den beste måten å gå frem på når eiendomsretten skulle overføres fra staten til finnmarkingene.»
 
Det er et gjennomgående trekk i de ulike utvalgene, at de ser ut til å heve seg over alt som heter samenes rettigheter etter lov og sette seg selv i en allmektig dommerposisjon, hvor man fritt kan leke seg frem til ulike høvelige modeller for hvordan «samene” skal eie og forvalte sine rettigheter. Man finner ut at det må en «likevektsmodell” til for å forvalte samenes landrettigheter og så får man etablert Fefo som institusjon til å ivareta denne «likevektsforvaltningen». Det fortoner seg for meg som om man tar ting altfor mye på forskudd og dermed fullstendig overser at «samene som folk» har rett til selv å velge hvilken forvaltningsmodell de ønsker. Landrettigheter for urfolk er avgjørende for deres kollektive kulturutøvelse og er derfor direkte knyttet til lovfestete menneskeretter, som særlig stadfestet i SP art. 27. Urfolk har ikke frihet til å utøve sin kultur i et «sameie” med andre om sine områder. Det er f eks mange urfolksspråk blant de over 3000 språkene i verden som FN nå sier er utryddelsestruet. Må urfolk nærmest være utryddet før man vil innrømme at forannevnte artikkel i FNs konvensjon er brutt? Hvordan i all verden kan man konkludere med at en «likevektsmodell» for urfolks eierforhold og forvaltning av grunn er best? Hvem har gitt noen mandat til å definere det utenfor urfolkets egen selvbestemmelse? 
 
Jeg er glad for at Steinar Pedersen likevel presiserer at samenes rettigheter er ment å avklares i rettsapparatet. Dog er jeg litt i tvil om det også gjelder den kollektive eierretten folket bærer eller om det bare gjelder private rettigheter etter langvarig bruk. Problemet er uansett at den allerede etablerte Fefo sitter som «lovlig» okkupant på alle bestående samiske rettigheter og kan bruke samenes kollektive inntekter til å bekjempe samiske rettigheter i rettsapparatet. Fefo er etablert som permanent grunneier i Finnmark fra dag 1. Rettsavklaringene hittil har vært en farse mot det vi på forhånd forestilte oss som samenes kollektive rettigheter i egne områder. Det ser heller ikke ut til at “samene som folk” vil kunne fremstå som en rettshavergruppe i de samiske kjerneområdene. I henhold til Finnmarkskommisjonens siste konklusjoner vil også de samiske kjerneområdene eies av «lokalbefolkningene», som vanskelig kan identifiseres med begrepet «samene som folk». 
 
Påtroppende høyesterettsdommer, prof. Skoghøy er i allefall anstendig nok til å si at saken gjelder samene, idet han sier at «Samene kan ikke få både i pose og sekk.» Men virkeligheten er vel heller det motsatte. Det er den norske stolthet som skal få både i pose og sekk; få æren av å være best i klassen med å ivareta urfolks rettigheter og sikre i allefall et «sameie»for sine, siden alt ikke kan være i statens eie. Urfolket får halve eierretten i et sameie over sine områder. Det bør de være fornøyd. Det å beholde hele eierretten - i noen område - vil jo være å få både i pose og sekk!
 
Etter UiT-professor Øyvind Ravna sine dokumentasjoner om at staten beviselig heller ikke var eier av områdene i 1775, så fortoner seg også Finnmarkskommisjonens begrunnelse om et eierforhold for lokalbefolkningen i de områdene som frem til 1751 var underlagt Sveriges jurisdiksjon, som noe irrelevant. Begrunnelsen om statens manglende eierforhold må nå også gjelde for resten av Finnmark, men der har jo Finnmarkskommisjonen konkludert på feil grunnlag. Man kan ikke bare fortsette etter det samme sporet som hittil, hvis man da ikke rett ut sier at man skiter i rettsstaten og avgjør ting politisk med et velvillig og informert samtykke fra Sametinget. Det er jo egentlig det man holder på med…? 
 
Hele rettsavklaringen overfor samene burde tatt utgangspunkt i hvilke geografiske områder som kan defineres som tradisjonelle samiske områder og så avgrenset disse, slik ILO 169 ber om. Når det har skjedd, så er det opp til urfolket selv å styre en intern rettsavklaring, utrede og avklare om hvem som er bærer av hvilke rettigheter innad i eget samfunn. Da må urfolket selv etablere et eget rettsvesen, som kan konkludere endelig om alle spørsmål som måtte være på bordet. Dette er egentlig helt avgjørende for å stadfeste og pleie urfolkets egne rettsoppfatninger. En slik prosess vil konsolidere et reelt felles rettsgrunnlag, som folk kjenner seg igjen i og respekterer. Videre må det etableres visse «føderale» ordninger, for de forhold hvor man må dele på et mandat mellom stat og urfolk. 
 
Rettsavklaringen overfor samenes landrettigheter i Finnmark - og for resten av Norge - er inne i en avgjørende fase. Jeg føler at vi nærmer oss slutten på en blindvei. 
 
  • Sophar er et selskap registrert i Kautokeino med formål: “eie og forvalte det samiske folkets grunneierrett”. Styreleder er Nils Thomas Utsi. Sophar er navnet på den gamle samiske fellesinstitusjonen mellom ulike siidaer, som gjennom dette selskapet videreføres i formalisert form.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse