Annonse
Kan vi begynne diskusjonen om å effektivisere kommunene våre i en helt annen ende enn hva vi har gjort til nå? Vi vet at de gode svarene finnes. Vi har bare ikke stilt de riktige spørsmålene, skriver Hans Johan Tofteng. (Foto: Colourbox)

Hvem skal høste gevinsten av digitaliseringen?

Alle former for endring møter motstand. Det er helt naturlig, og særlig naturlig er det hvis de involverte får en berettiget følelse av at endringene vil føre til økt belastning eller redusert tilbud: At arbeidsbelastningen for deres del blir større, at tidsbruket øker eller innflytelsen over egen arbeidshverdag reduseres; at kvalitet eller mangfold på den tjenesten man leverer blir redusert, at servicenivå og tilgjengelighet svekkes eller at man blir stående som en «huggestabbe» for klager for beslutninger man selv ikke har ansvar for – fordi man selv ikke har vært med på å ta beslutningen.

Vi kan gjerne dele «det store bildet», og si oss enig i en målsetting om at stort overforbruk ikke er bærekraftig, og at alle må ta ansvar for å bringe driften inn i et sunnere spor, men derfra til handling er steget stort: Det å få hver enkelt gruppe til å se at de selv vil høste en klar gevinst av endringer.

I dag er ikke målet alltid formulert tydelig. Bare virkemiddelet er formulert – tiltak for effektivisering og sparing – og hvem ønsker vel egentlig å gjøre seg selv til en pådriver for noe sånt?

De ansatte, som frykter for at «effektiviseringsgevinst» ikke vil bety annet enn at vi må løse enda flere oppgaver på samme tid som før?

Mellomledere i hver enkelt avdeling, som opplever at det de selv klarer å spare inn i sin egen drift, er penger som bare forsvinner; innsatsen for effektivisering «honoreres» med at driftsbudsjettet deres kuttes, og at gevinsten overføres til avdelinger som ikke har vært like flinke til å spare?

Brukerne, som frykter at effektiviseringsgevinst vil bety kortere åpningstider og mindre direkte kontakt og hjelp fra kommunens folk?

Det burde være mulig å snu hele tankerekken. Det burde være mulig å begynne med selve målsettingen: Vi ønsker mer tilgjengelighet, bedre tjenester, lavere kostnader og en mer levelig arbeidsdag for de kommunalt ansatte – og vi ønsker alt dette på samme tid!

Vi burde snakket om gevinsten for de kommunalt ansatte. Ved hjelp av ganske enkle digitale verktøy som nettbrett og video, vil muligheten øke betydelig for viktig kommunikasjon med kolleger og ledere. Slik kan man oppnå bedre faglig støtte og rådgivning i egen arbeidshverdag, og slik kan man bedre oppnå muligheter for å dele på arbeidsoppgavene. Følelsen av å være alene med ansvaret vil ikke være like lammende som mange har kjent på tidligere, og sannsynligvis vil vi derfor også kunne ha håp om å redusere omfanget av stress, i tillegg til at produktiviteten øker. Det kan ikke være noe mål i seg selv at de ansatte skal løpe enda fortere, gjøre enda flere oppgaver, og få en forsterket følelse av utilstrekkelig. Slikt blir man rett og slett bare syk av. Og sykdom skaper økte kostnader, ingen effektivisering.

Brukerne burde ikke sitte med frykt for mindre kontakt med kommunen sin. Tvert imot burde målsettingen være at det skal bli lettere å kunne møte en kommunal saksbehandler «ansikt til ansikt». Kanskje vil man ikke oppleve like mange tilfeller der man sitter i samme rom. Kanskje blir de aller fleste møtene avholdt som videosamtaler, men tilgjengeligheten vil kunne øke, og tilgangen til møter med kommunens saksbehandlere vil være like god for dem som bor langt unna, som for dem som bor i rådhusets umiddelbare nærhet. «Redusert åpningstid» burde være det aller siste tiltaket man setter i verk når målet er å effektivisere kommunal drift. «Økt tilgjengelighet» burde være det første.

Det er vanskelig å påta seg rollen som pådriver for endringer. Trygghet er blant våre primære behov, og krav om endring utfordrer dette primærbehovet. Derfor skal det ikke stemples som destruktivt når så få ønsker å skape endringer, eller så mange stiller seg skeptisk. Poenget i forhold til effektivisering av kommunene, er likevel at endringene er nødvendig for å kunne videreføre en trygghet og stabilitet som alle egentlig ønsker. Da må retorikken endres. Språket som føres i disse debattene kan ikke ensidig være tilpasset dem som sitter i toppledelsen, men må inkludere hele kommuneorganisasjonen – og hele kommunesamfunnet.

«Effektivitet» og «gevinstrealisering» kan ikke automatisk forbindes med negative konsekvenser som bemanningsreduksjon, budsjettkutt eller reduksjon i tjenestetilbudet. Disse tre begrepene alene er så negativt ladet at de fører med seg så mye motvilje, motstand og engstelse at produktiviteten går merkbart ned, lenge før det er spart så mye som ei krone i det kommunale driftsregnskapet.

Kan vi prøve en gang til? Kan vi begynne diskusjonen om å effektivisere kommunene våre i en helt annen ende enn hva vi har gjort til nå? Vi vet at de gode svarene finnes.

Vi har bare ikke stilt de riktige spørsmålene. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse