Annonse
Det er av største viktighet at Norge selv holder seg med de kapasiteter som kreves for å opprettholde en tilstrekkelig overvåking av egne havområder. For hvis ikke vi gjør det, vil andre gjøre det, skriver Christian Bugge Hjorth. Foto: Forsvaret

Hvem skal overvåke havområdene i nord?

Det er i dag flere allierte atomubåter på besøk i norske farvann enn tidligere. Også dette styrker oppfatningen av at våre havområder har fått fornyet interesse i NATO.

I oktober leverer forsvarssjef, admiral Haakon Bruun-Hanssen sitt fagmilitære råd til regjeringen. I den forbindelse har han uttalt at forsvaret er for lite. Det er særlig sjø- og landstyrkene som trenger forsterkning, ifølge forsvarssjefen. Hva admiralen vil foreslå av kapasiteter for å styrke Sjøforsvaret vet vi ennå ikke, men det er åpenbart behov for å styrke overvåkingen av norske havområder i nord.

Temaet er aktuelt i disse dager. Fra mandag starter NATO-øvelsen Dynamic Mongoose der ni nasjoner stiller med forskjellige fartøyer og maritime patruljefly tester og forbedrer NATOs evne til å finne og uskadeliggjøre fiendtlige ubåter i alliansens nærområder. Men hva med den daglige overvåkingen. Hvem skal ivareta den?

Gjennom de senere år har Russland anskaffet stadig flere avanserte ubåter. De er mer stillegående og vanskelig å oppdage, og utstyrt med atommissiler med en rekkevidde på flere tusen kilometer. Flere av dem har sin base på Kolahalvøya, men for å utgjøre en trussel for vesten må de passere farvann Norge tradisjonelt har overvåket.

For NATO og USA er det viktig å vite hvor russiske undervannsbåter til enhver tid befinner seg. Det kreves stadig mer avansert utstyr for å oppdage dem. Norge fornyer stadig sine kapasiteter for holde tritt med utviklingen. Norge har hatt en nøkkelrolle i overvåkningen av russiske undervannsbåter. Det anslås at Norge har levert 90 prosent av etterretningen fra nordområdene. Denne rollen har Norge vært bekvem med, også fordi det er fordelaktig å utveksle etterretningsinformasjon med andre.

Blant de nye norske kapasitetene er fly av typen Boeing P-8A Poseidon, spesialkonstruert for maritim overvåking. Norge har bestilt fem fly for levering i 2022/23. Opprinnelig foreslo forsvarssjefen, antakelig av økonomiske årsaker, å erstatte de snart utrangerte P-3 flyene med «rimeligere luftbårne sensorer». Men etter anmodning fra NATO ble det i stedet bestilt fem P-8 fly.

I tillegg har Norge bestilt fire ubåter som også vil ha en rolle i nordområdene, sammen med andre kapasiteter. Om fire er nok er et spørsmål mange stiller. Og hvilke andre kapasiteter forsvarssjefen vil foreslå er også et spørsmål vi så langt ikke har fått besvart.

Det vi imidlertid vet er at i en periode i fjor, da Norge slet med å holde sine P-3 fly i luften, så øvet amerikanerne med P-8 fly ut fra Norge. Det ble antydet at amerikanerne egentlig erstattet Norges manglende evne til å kontrollere egne havområder.

Også Storbritannia har bestilt ni fly av typen Boeing P-8. Også disse bestemt for patruljering og overvåking i nord. Storbritannia vil innlede operasjoner i Nord-Atlanteren og Arktis allerede i 2020, operasjoner som inngår i Storbritannias nye «arktiske» strategi.

Viktigheten av å overvåke nordområdene aksentueres også ved at NATO oppretter en ny kommando for Nord-Atlanteren i Norfolk, USA.

Dens primære oppgave er å kontrollere sjøveien mellom Europa og Nord-Amerika. Det er i dag flere allierte atomubåter på besøk i norske farvann enn tidligere. Også dette styrker oppfatningen av at våre havområder har fått fornyet interesse i NATO.

Direktoratet for strålevern og atomberedskap bekrefter at fra 10-15 anløp for noen år siden, mottar Norge nå 30-40 anløp i året av franske, britiske og amerikanske atomdrevne ubåter.

Forsvarets fellesoperative hovedkvarter fastslår at antall søknader er firedoblet.

Hvilke konklusjoner kan man trekke av dette?

For det første at Norge befinner seg i en unik posisjon. Som gjør at oppmerksomheten alltid vil være rettet mot Norge, uansett nye sikkerhetspolitiske strømninger i Europa.

For det andre at vi i en slik posisjon kan havne i en ny skvis mellom øst og vest.

“Det ligner situasjonen på 1980-tallet da man gikk fra å snakke om Norge som NATOs nordflanke, til NATOs nordfront. Det er nå igjen et hardere klima, og Norge er igjen i ferd med å havne i en utsatt posisjon”, sier forsker Ståle Ulriksen ved Sjøkrigsskolen.

For det tredje at det er av største viktighet at Norge selv holder seg med de kapasiteter som kreves for å opprettholde en tilstrekkelig overvåking av egne havområder.

For hvis ikke vi gjør det, vil andre gjøre det.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse