Annonse

Hvem var Alfred Eriksen

Nordlys sin grunnlegger engasjerte seg i kampen for rasehygiene, skriver Odd Arne Thunberg i denne kronikken

Alfred Eriksens medlemskap i Den konsultative norske komite for rasehygiene er kanskje i mindre grad gjort kjent i nord.

Hvorfor ble han så omdiskutert, og ekskludert fra Arbeiderpartiet? Best huskes kanskje Karlsøypresten for etableringen av avisen Nordlys 10. januar 1902, men hvem var egentlig denne uredde avis-gründeren?

Alfred Eriksen ble født 30 august 1864 og døde 4. mai 1934 i Oslo 69 år gammel. Han vokste opp i en søskenflokk på fem i Kristiania (Oslo). Hans mor var prestedatter Sigrid Marie Wekselsen. Faren var urmaker Henrik Erichsen, som døde når Alfred Eriksen bare var fem år. Dødsfallet til faren måtte ha preget barne- og ungdomsårene. Det var læreren som ble farsfiguren, og som både oppdaget og oppmuntret han under skolegangen.

Alfred Eriksen har selv beskrevet sin ærbødige og dypeste respekt for sin omsorgsfulle overlærer Knud Knudsen (Nordlys 7. februar 1902). Hans store forbilde var ikke bare lærer, men også språkforsker og svært opptatt av bruken av språket. Med denne inspirasjonen og respekten for Knudsen ble det naturlig for Alfred Eriksen gjennom hele livet å være en forkjemper for riksmålet. Den energiske og skoleflinke Alfred Eriksen gjennomførte examen artium i 1883, og ved hjelp av strøjobber som lærer finansiere han også videre studier i teologi og ble cand. theol. i 1888. Etter et år som lærer i Ålesund fikk han i 1891 embete som sogneprest i Karlsøy i Troms, og det var her oppe hans politiske karriere startet. Han skrev i tillegg en doktorgrad i psykologi (Vilje: en psykologisk avhandling), trykket i Kristiania 1896.

Hans samfunnsengasjement og politiske interesse blomstret etter at han flyttet til Karlsøy i Troms. Fisket hadde slått feil og det var krise i fiskeriene i nord i 1890-årene. Kvalen ble utryddet, og tradisjonelt tørrfisksalg til russerne som fiskerne tidligere hadde levd av ble truet av handelsmennenes monopol. Alfred Eriksen mente at fiskerne i Troms ble utsatt for dyp urett og svik av grådige handelsmenn, som gjennom sine svære avanser ble hovedårsaken til fattigdommen. Han gikk derfor til frontalangrep mot handelsmakta og vant flere rettsaker på vegne av fiskerne. Dette beskrev han detaljert i Tromsøavisene. 

Han tapte den politiske kampen om å lede skolestyret i Karlsøy i 1894, men ble ordfører på en bygdepolitisk liste i 1898. Hans mål var å rive folk løs fra økonomisk avhengighet hos handelsmennene. Nye kommunale garantier utløste arbeid til mange og flere lån til fiskere og bønder som nå kunne investere i fiskeflåte og jordinnkjøp. Omlegging av skattepolitikken lokalt medførte redusert skatt til de små og økt skatt til overklassen. Alfred Eriksen startet først opp et venstrelag i Karlsøy i januar i 1900 og stilte som representant for Venstre til Stortingsvalget i september samme år. Han fikk hele 94% av stemmene i Karlsøy noe som var mest i hele Troms, men han ble vippet ut av Sør-Troms kandidaten og kom ikke inn på Stortinget. Alfred Eriksen var formann i Karlsøy venstre og i venstres fylkeslag, og ble gjenvalgt ordfører i Karlsøy i 1901. Han kom i unåde i Tromsøavisene for sine gjentatte skarpe kritikk mot navngitte personer fra øvrigheta.

For å kunne fortsette sin virksomhet etablerte han likegodt sin egen avis. Med Helgøyværinger på laget investerte han i eget trykkeri og den første utgaven av Venstreavisen Nordlys kunne utgis fredag 10. januar 1902. Denne førsteutgaven ble trykt i bårstua og redigert i prestegården på Karlsøy i Troms, med Alfred Eriksen som både journalist og redaktør. I førsteutgaven skriver han en omfattende programerklæring i Nordlys. To utdrag av dette som illustrerer avisens posisjonering; * Der tiltrengs en avis som ærlig taler smaafolks sak. * Underklassen  maa søke at vinde sin ret. Vi har under dette set at der mellom dem som vil opretholde de gamle undertrykkelser også er venstremænd. Og de blade som kalder sig frisindede, var med. De gjorde intet for at støtte de smaa i kampen. De stilled sig villig frem til tjeneste for dem som sat med magten. De haante og forraadte retferdighetens sak.

Etter denne krigserklæring ble det naturlig nok stillingskrig mellom Eriksens Nordlys og avisa Tromsø som var den offisielle Venstreavisen i regionen. I mars 1902 trakk Alfred Eriksen seg som formann i fylkeslaget til Venstre, og orienterte seg og avisen Nordlys mot den organiserte sosialistiske bevegelse. Han la etter hvert vekk planen om å omdanne tidligere venstreforeninger til arbeiderforeninger, og ble i stedet med i Tromsø Sosialistiske Amtsarbeiderforening.

Denne foreningen meldte seg også inn i Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti fra 1. januar 1903. Dette året var det Stortingsvalg og i juni 1903 ble Alfred Eriksen en av valgmennene fra nord. I september fikk Arbeiderpartiet 94 % av stemmene i Karlsøy. Alfred Eriksen ble nå Stortingsmann for Arbeiderpartiet og reiste til Oslo 5. oktober 1903. Nordlysredaksjonen ble deretter flyttet fra prestegården på Karlsøy til Tromsø. Stortingsmannen Alfred Eriksen ble valgt inn i Landsstyret for Arbeiderpartiet i 1904 og valgt til parlamentarisk leder de tre første årene.

Den kjente begrunnelsen for å ekskludere Alfred Eriksen fra Arbeiderpartiet knyttes til en bitter konflikt i perioden 1911-1912. Til tross for meget sterke frarådinger fra partikollegaer lot han seg velge som formann i riksmålsforbundet i Norge. Riksmålet var flaggsaken for partiet Høyre som også var riksmålsforbundets viktigste støttespiller. Dette forbundet ble derfor av mange assosiert med overklassen og høyrepolitikk. De to borgerlige avisene Aftenposten og Morgenbladet nøret opp stemningen foran landsmøtet i Arbeiderpartiet 4 - 9 april 1912, med å skrive at riksmålsforbundet ville stille med egne valglister ved kommende Stortingsvalg.

Denne provokasjonen resulterte i en landsmøtedebatt i Arbeiderpartiet om Alfred Eriksens rolle i riksmålsforbundet. Alfred Eriksen deltok ikke på dette landsmøtet som ble avholdt i Stavanger men han ble tilsendt et telegram med ordlyden; Er Morgenbladets referat av riksmaalforbundets program og taktik ved stortingsvalgene korrekt? Fortsætter De i tilfælde som deres formand? – Landsmøtet behandler Dem og Deres stilling hertil. Svar straks. Chr. H Knudsen. Magnus Nilssen. På denne henvendelsen sendte Alfred Eriksen følgende svar; Ja. Dog skal ingen forpligtes til at stemme mot sit parti. Kræves min utræden av riksmaalsforbundet tvinges jeg ut av partiet. Alfred Eriksen.

Resultatet ble en resolusjon etter forslag fra Kyrre Grepp om at; Intet medlem av Det norske Arbeiderparti må være medlem av en annen organisasjon som under politisk valg bekjemper arbeiderpartiets kandidater. Landsstyret i Arbeiderpartiet konfronterte Alfred Eriksen i et møte 27. April 1912 med en artikkel i riksmaalsbladet nr 6 som het Den sorte tavle. Bladet skriver at Det var 27 fanatikere som stemte mot professorat i riksmaal. Blant disse var bla Sæbø fra Bergen by, Saba fra Finmarken og Foshaug fra Senjen.  Disse maa på den sorte tavle og ingen riksmaalsmand i disse distrikter kan stemme på disse folk. Riksmaalsforeningene maa ta op et energisk arbeide mot dem. Alfred Eriksen hadde i Social-Demokraten riktignok tatt  avstand fra denne artikkelen, men det hadde ikke riksmaalsforbundet, og det kom de heller ikke til å gjøre.

Alfred Eriksen var en stor folketaler og høstet tillit hos arbeidsfolk. Kort tid etter landsmøtet i 1912 ville han forsvare seg mot det han opplevde som rykter og sladder og han samlet godt over fire tusen tilhørere på et åpent folkemøte i Carlmeyergatens Misjonshus i Kristiania. Alfred Eriksen nektet å gi opp sitt formannsverv i riksmålsforbundet og sitt medlemskap i Arbeiderpartiet og trivdes tydeligvis i stridens sentrum.

Han vant også nominasjonsvoteringen i sin egen kretsforening et par dager etter landsmøtevedtaket med 620 stemmer, mot Magnus Nilssen 553. Landsstyret vedtok enstemmig eksklusjonssaken mot Alfred Eriksen 5. august 1912, og representantskapet vedtok tilsvarende med 74 mot 34 stemmer at Eriksen ikke kunne være Arbeiderpartiets stortingskandidat i Kristiania. Alfred Eriksen nektet å godta eksklusjonen fra landsstyret og hevdet at dette kun kunne skje med gyldig vedtak fra hans egen kretsforening, og at han her hadde full støtte. Magnus Nilssen vant til slutt andre valgomgang med 5955 mot Alfred Eriksens 3740 stemmer, og Nilssen ble ny stortingskandidat.

Etter dette nederlaget startet Alfred Eriksen opp en ny avis og i februar 1912 utkom første nummer av Dagens liv, med formål å bekjempe de nye retninger som representerte de radikale og revolusjonære strømninger. I juni 1913 skriver Alfred Eriksen en avisartikkel i Aftenposten om sine skuffelser og nederlag og føler seg endelig ferdig med Arbeiderpartiet. Etterspillene i Kristiania Arbeiderparti var sterke. Som reaksjon på at Østre Arbeidersamfunn nektet å ekskludere Alfred Eriksen, og i stedet støttet han i valgkampen i 1912, ble hele foreningen ekskludert fra Arbeiderpartiet i 1913. Først to år etter i 1915 ble dette arbeidersamfunnet gjeninntatt i partiet.

Alfred Eriksen hadde selv antydet i sin forsvarstale i Carlmeyersgatens misjonshus, at det var nok noe annet som kunne ligge bak ønsket om å fjerne han politisk, enn Riksmålsaken. Han spekulerte om det kunne være religion, og kom inn på det urimelige med å tvinges til å tie, eller å måtte uttale seg om ting som tilhørte hans private anliggender.

Medlemskapet og karrieren til Alfred Eriksen i Arbeiderpartiet er godt kjent. Det samme gjelder det problematiske formannsvervet i riksmålsforbundet og hans ufravikelige lojalitet til riksmålssaken. Alt dette har blitt gjort godt kjent og godt dokumentert gjennom en rekke avisoppslag, referater, landstyrevedtak, årsberetninger og kronikker.

Alfred Eriksens medlemskap i Den konsultative norske komite for rasehygiene er kanskje i mindre grad gjort kjent i nord. Komiteen ble opprettet og ledet av Jon Alfred Mjøen etter et foredrag han holdt om rasehygienisk program i medisinerforeningen i Kristiania i 1908. Ideene til Mjøen var å begrense degenerasjonens skader ved hjelp av segregering og sterilisering. Komiteen ble drevet som en forening av professor i botanikk Nordal Wille. Andre medlemmer enn Mjøen, Wille og Eriksen, var statsadvokat Haakon Løken, sosialøkonomen og historikeren Wilhelm Keilhau, formann i den norske legeforening Jørgen Berner og professor dr.med. Klaus Hansen.

Senere ble Cristen Collin og formann i videnskapssenteret i Trondhjem Halvdan Bryn også medlemmer. Denne svært eksklusive forening arbeidet for ideen om å bevare den nordiske herrerasen. Den spesielle komiteetableringen var også et sterkt forsvar mot en serie usaklige og offentlige angrep på raseforsker og farmasøyt Jon Alfred Mjøen. Motstanderne av Mjøens arbeid kom fra et konkurende medisinermiljø ved Institutt for arvelighetsforskning ved universitetet i Oslo som påpekte Mjøens manglende vitenskapelige grunnlag. Mens raseforsker Jon Alfred Mjøen med sin apotekereksamen høstet internasjonal anerkjennelse for sine publikasjoner og foredrag ble et akademisk medisinermiljø kraftig utfordret.  Disse medisinerne grunnla Norsk forening for arvelighetsforskning ved Universitetet i Oslo i 1919 (Pedersen s 62).

Mjøen hadde tatt apotekereksamen og studert biologi og kjemi i Tyskland. I tillegg hadde han en doktorgrad fra universitetet i Leipzig i 1894. Mjøen fikk Vitenskapsselskapets gullmedalje i 1899 med flere stipender og utmerkelser. Raseforskerne drev med eugenikk (av gresk eu=sann, genikk = avstamning) og kalte seg for eugenikkere. Mjøen laget sin egen base for forskning på arv og rasekrysning, og kalte sin forskningsstasjon for Vinderen Biologiske Laboratorium i 1906. Han utga boken Racehygiene i 1914, og ble redaktør for tidsskriftet Den Nordiske Race – Tidsskrift for racebiologi og folkeforskning, i 1920.

Alfred Eriksen ble medarbeider i tidsskriftet og skrev som en hyllest:  Et tidsskrift med den oppgave at samle og bearbeide iagtakelseer til en dypere vitenskapelig forståelse av den nordiske race, biologisk og socialt, må derfor hilses med noget av den glæde, hvormed man ser en længe ventet gjæst træ ind ad døren.

I 1927 hadde Mjøen vært i Nord Afrika og beskrev i et rasehygienisk reisebrev til en svensk avis hvordan araberområdene hadde degenerert ved å blande blod med de laverestående negrene. Han varslet om faren for den nordiske rasen hvis den ble blandet med blod fra laverestående raser.  Konklusjonen til Mjøen var at Norden måtte stå som en enhet i kampen mot den sterke innvandringen av laverestående raseelementer. 

Biologien var i en lengre periode generelt belemret med ideologiske teorier om rase og arv. Rasehygienen var ikke en ren høyre eller venstrebevegelse. Det fantes både sosialistiske og konservative rasehygienikere. Saken handlet om å fremme et godt eller å hindre et dårlig menneskemateriale.

I 1903 fikk Arbeiderpartiet 59,9 % av stemmene i Troms og Alfred Eriksen kom inn på Stortinget. På denne tiden var en samisk lærer fra Finnmark som leste til artium i Tromsø. Isak Saba ble både inspirert av de sosialistiske ideene og påvirket av den politiske mobiliseringen som fant sted i Troms. I 1906 ble han som 31 åring innvalgt på Stortinget for Arbeiderpartiet og gjenvalgt i 1909. Stortingsgruppen for Arbeiderpartiet var på ti representanter og fem av disse var fra Nord Norge. Samepolitikeren og sosialisten Isak Saba fikk en heller anonym rolle i Arbeiderpartigruppen på Stortinget til tross for at han fremmet en rekke saker.

Både Adam Egede Nilssen og Alfred Eriksen var mer aggressive, og de delte nødvendigvis ikke Isak Sabas samepolitiske oppfatninger. I en egen Stortingssak om opprettelse av en nytt professorat i samisk ved Universitetet som ble fremmet av Isak Saba i 1906, motarbeidet Alfred Eriksen forslaget.  Eriksen hevdet at det var tvilsomt at samene indtar en saa betydelig plads i vor historie, at det kan være rimelig å ha et professorat for dem (Niemi 2006). Å høre slike rasistiske vendinger om samene fra en partikollega fra Stortingets talestol kunne ikke ha vært lett for Isak Saba. At Alfred Eriksen i samme periode varmt støttet et rasehygienisk forskningsmiljø i hovedstaden måtte ha forsterket et dårlig klima mellom dem (ibid).

Alfred Eriksen var lojal til sitt store forbilde overlærer Knud Knudsen og han ønsket å bli formann i Riksmålforbundet til tross for alle advarsler.  Når Stortinget i 1912 skulle behandle et eget professorat i riksmaal, var Stortingskollega Isak Saba blant de 27 fanatikere som stemte mot. Formannen befaler foreningene å motarbeide de nevnte Stortingkandidatene i valg. Alfred Eriksen buste tilsynelatende frem i en sak men fikk hard motstand i den neste. Dette ble hans politiske bane.

I dagens papirutgave av Nordlys står det fortsatt i 2015 en daglig hyllest/arv til/fra grunnleggeren Alfred Eriksen; Der tiltrengs en avis som ærlig taler smaafolks sak.

Hvem av småfolkene var/er egentlig i tankene?

Ærbødigst

Odd Arne Thunberg

Tromsø

Kilder:

Beretning DNA (1912)

Niemi Einar (2006). Isak Saba første same og sosialistisk pioner på Stortinget.

Norsk biografisk leksikon (2015)

Ohnstad Per (2004). Eksklusjonen av Alfred Eriksen i 1912 og bakgrunnen for hans utelukkelse fra Arbeiderpartiet.

Pedersen Helge (2003). Gud har skapat svarta och vita människor, jäfvulen derimot halfnegeren. En komparativ analyse av Jon Alfred Mjøen og Herman Lundborgs rasehygieniske ideer i Norge og Sverige ca. 1900 – 1935

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse