Annonse

Hvilket samfunn er det vi vil ha?

Som samfunn må vi behandle høykompetent helsepersonell, som det er stor mangel på, med den respekten de fortjener.

Venstres Carl-Erik Grimstad skriver i Dagens Medisin at det «må være grunn til å spørre seg om det ikke er opposisjonspolitikerne og deres støttespillere i pressen som utgjør den største trusselen mot verdens beste luftambulansetilbud.» Denne uttalelsen reagerer jeg på av flere grunner.

Selv har jeg, ut fra sykepleiernes perspektiv pekt på de risikoer som en anbudsprosess kan ha på livsnødvendige tjenester. Ikke er jeg opposisjonspolitiker og ikke er jeg en av pressens støttespillere til opposisjonen heller. Norsk Sykepleierforbund, som er partipolitisk nøytralt, har vært svært tydelige på vår bekymring for situasjonen i luftambulansen. Våre erfarne spesialsykepleiere i luftambulansen tåler en støyt og har gjennom årene stått i mange utfordrende situasjoner. Når de melder avvik ut fra en oppriktig bekymring for pasient, befolkningens tilbud og egen sikkerhet, er det grunn til å lytte. Deres erfaringer er alt annet enn et uttrykk for et blodrødt politisk ståsted. Vi er blitt hørt både av Babcock, Lat HF, Helse Nord og helseministeren. Sykepleiernes varslinger har ført til endringer på blant annet kommunikasjonsutstyr i flyene.

Den største trusselen for å bevare et godt luftambulansetilbud, er politikere som ikke anerkjenner problemene.

Hadde Venstre og Grimstad sett litt videre på denne saken, kunne han kanskje sett at dette handler om noe større enn luftambulansesaken alene.

Det handler om hvilket samfunn vi skal ha.

Når jeg kjører i nord bruker jeg noen ganger å tenke på hvilken fattigdom, affeksjon eller trusler som gjorde at noen valgte å bosette seg høyt opp under ei fjellside med skrinn og arbeidskrevende jord rundt gården. Valg av bosted som er blitt en del vår identitet. Skal det fortsatt bo folk i husan, slik Kari Bremnes synger om?

Det engasjementet som vises i nord knyttet til blant annet sykehusplassering og luftambulanse viser sammenhengen mellom bosted og nærhet til helsetjenester. Selvsagt går de i fakkeltog på Helgeland. Det handler om konkrete arbeidsplasser, trygghet for seg og sine og å bevare bosted. Klart det handler om følelser. Følelser av betydning for å forstå hva som skjer. Sykehusstruktur vil ha betydning for hvor folk bosetter seg. Mulighet til å bosette hele familier er en helt nødvendig vurdering når sykehusenes fagfolk skal rekrutteres. Det må være tilgjengelige arbeidsplasser for ektefeller på store, små og mellomstore bedrifter. Det må være barnehager og skoler. Det må være forutsigbare helsetjenester som jordmor, fastlege og ambulanse. I nord betyr det at forutsigbar og trygg luftambulanse har betydning for bosetningsmønster.

Jeg vil ha et samfunn hvor vi legger til rette for å bo ruralt og i mindre tettsteder og byer. Verdien av «folk i husan» burde politikere og andre beslutningstaker ha større respekt for ved utredninger og beslutninger.

Jeg har tiltro til at ekspertutvalget skal konkludere klokt i luftambulansesaken, men ønsker meg en kjappere prosess når det gjelder problemene man fortsatt opplever i nord. Som Karstein Warholm så tydelig beskriver så må vi ha fokus detaljene og på det vi kan lære for å bli bedre. Her er ingen vinnere eller tapere – vi er et samfunn.  Anbudsprosessen, ja hele ideen om fortsatt å ha luftambulansen ute på anbud, burde bli en case på universiteter og høgskoler som utdanner innen offentlig administrasjon og ledelse, og også økonomi.

Regnestykket, både samfunnsøkonomisk og på konkrete kostnader for innleie av ekstra fly og ekstra personell i tillegg til Forsvarets kostnader, vel det regnestykket kjenner ikke offentligheten ennå. Verdien av tap av menneskeliv, eller lidelsen hos både pasient, pårørende og ansatte når de står i alvorlige situasjoner, men ikke får hjelp slik enhver ville forvente – den verdien bør Grimstad snakke mer om.

Norsk Sykepleierforbund har akkurat spilt inn våre råd til ekspertutvalget som ser på ulike modeller for fremtidens luftambulansetjeneste. Vårt soleklare råd er at det offentlige selv bør drive tjenesten. Det betyr ikke, slik noen sleivete kommenterer, at staten skal drive flyselskap. Som samfunn skal vi skape forutsigbarhet når det gjelder livsnødvendige helsetjenester. Vi skal behandle høykompetent helsepersonell, som det er stor mangel på, med den respekten de fortjener. Dermed sørger vi for at det kan bo folk i hele vårt langstrakte land – også i nord.

Lill Sverresdatter Larsen er forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund og spaltist i Nordlys.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse