Annonse
OLJE I NORD: Her blir oljeriggen Songa Enabler loset gjennom den smale Rystraumen like utenfor Tromsø Foto: Yngve Olsen/ Nordlys

Hvis ikke petroleum – hva da?

Årene etter 2005 har vist at å gjøre olje og gass til en bærebjelke i norsk nordområdepolitikk skapte et unødvendig svakt fundament for å bygge den nye satsingen i nord.  Gass fra nord fikk større konkurranse enn antatt, den globale klimaopinionen ble sterkere og den regionale oppslutningen stadig svakere.   

I 2020 kan en ny nordområdemeldingen rette et breiere fokus på de muligheter havet gir, gjerne de nærmere kysten. Derfor er det sentralt at meldingen med styrke bidrar til at nye muligheter løftes fram og opp.

En slik politisk endring vil imidlertid også tvinge fram en kritisk vurdering av fortellingene under den nye satsingen i Nord-Norge for ti-femten år siden. I 2005 var nordområdepolitikken en strategisk satsing som skulle sikre norsk oljevelstand når næringens muligheter lengre sør på sikt ville bli brukt opp. «Energi driver det neste kapittelet i nord» sa da også den nye visjonære utenriksministeren Jonas Gahr Støre til oljebransjen da jeg var på mitt første forskningsfeltarbeid der i 2006. Jeg var på den «åpne» delen av Topplederforum, hvor sjefene i oljebransjen fikk møte politikerne bak lukkede dører fire ganger i året for å diskutere hvordan norsk sokkel skulle bli «konkurransedyktig igjen». Dette gjaldt ikke bare økonomisk konkurransedyktighet, men også for å etablere nye retoriske fortellinger. Med slike utgangspunktet og visjoner var det mulig å snu både landsdelen og Norgeskartet på hodet.

Arbeidet med å forankre en nordområdepolitikk i petroleumsnæringen var som sagt knyttet til Topplederforumet som igjen ble organisert av den privat-offentlige hybriden Konkraft. Der møttes oljesjefer og ministre i nesten et tiår for å utvikle og fremme politiske forslag, som krav om en halvering av særskatten oljeindustrien betaler med utgangspunkt i driften av oljefelt.  Kravet var primært rettet mot nye felt for å kunne øke aktiviteten.  Selv om selskapene ikke fikk gjennom forslaget sitt, så fikk Konkraft gjennom sitt PR arbeid gjennomslag for fortellingene om at «det som er bra for den norske oljebransjen, er bra for Norge» og «vi kan bli verdensmester i miljøvennlig oljeproduksjon», og at det såkalte omdreiningspunktet framover ble Nord-Norge.

Til tross for et fokus på Nord-Norge var ojeselskapene lunkne til Barentshavet på denne tiden, «det er ikke i Barentshavet pensjonen din ligger, den er her, utenfor Lofoten» sa en av toppsjefene til meg i et intervju i etterkant av Støres opptreden i Topplederforum og pekte på kartet mens han forklarte at Lofoten var indrefileten på norsk sokkel. I et nytt feltarbeid sammen med oljesjefene i 2011 sa en annen toppsjef, «du kan lure opinionen, men ikke geologene i bransjen» om at de ikke hadde tro på at man ville finne (nok) olje i Barentshavet, hvor staten likevel har finansiert 4/5 av de cirka 200 letebrønnene. En annen toppsjef sa om Lofoten i 2011; der var ikke nødvendigvis så mye olje, «men det beste av hva vi har igjen».

Allikevel var fortellingen som ble kommunisert til Nord-Norge at det ville bli ilandføring langs hele kysten, noen større mottak på land, skatteinntekter og sårt trengte arbeidsplasser i tusentall. Ti år senere ser vi altså «fasiten» på oljefortellingen. Alle de tusenvis av arbeidsplassene som ble lovet og lokalpolitikerne som ble lot seg overbevise av at petroleumsnæringen også skulle berge lokalsamfunn står rimelig tomhendte tilbake. Glansbildene av LNG produksjonen fra Snøhvitfeltet og Equinor i Harstad står igjen, men ellers er det få nordnorske samfunn der oljen har vært «driveren i det neste kapitlet».  

Det er likevel i kystnære farvann vi finner det største mulighetsrommet, men også viktige konfliktsoner, i dag.  Innen det brede spekteret av nye og «gamle» næringer, ser vi et betydelig potensial for vekst og også for «harmonisering» mellom næringer og lokalsamfunn. Dette gjelder for eksempel hvordan det nord-norske reiselivet har klart å vokse gjennom å koble seg til viktige samfunnsbærere og nye attraksjoner, hvordan fiskerinæringen høster nye arter og oppdrettsnæringens omstillingsevne. Hvor alle disse tre næringene utgjør alene eller i fellesskap ryggraden i mange nordnorske kystsamfunn.  For å realisere slike nye kystnære mulighetene i nord, og utvikling av Solberg og Støres «havrom» som egentlig handler om store nye industrier i storhavet (som havvind, gruver på havbunnen etc), trengs investeringer og satsinger med et ordentlig løft bak.

At oljen kan være et blindspor illustreres av den pågående diskusjonen om hvor iskanten «er». Streken/e som tegnes opp på kartet over Barentshavet glatter ikke bare over de mange økologiske prosessene som er under press på grunn av klimaendringer, de står også i veien for å diskutere de enorme andre og ofte alternative økonomiske verdiene som kan utvikles i de samme områder. Fiske på snøkrabbe er et eksempel på dette. En økologisk og økonomisk handlingsplan og store investeringer i nye eller «andre» næringer vil gi et bedre grunnlag for både Nord-Norge og Norge de neste ti til femti årene enn de mange store og vanskelige planer med petroleumsnæringen som kjerne.

Mulighetene er imidlertid også knyttet til å løse konflikter. Den nye nordområdemeldingen må tak i pågående konflikter knyttet til et mangfold av økonomiske muligheter hvor ulike perspektiver og retningsvalg løftes frem, også langs kysten.  Lykkes dette vil norsk nordområdepolitikk bidra til å utvikle nye næringsmodeller med global interesse. De må denne gang forankres i nye satsinger knyttet til den grønne omstillingen som verden i motsetning til i 2005 nå er klar for. Vi ser for eksempel at kraftbransjen må gjøre en betydelig opprustning for at å legge grunnlaget for å elektrifisere både fiskebåter og fiskevær. Det må skapes en grønn infrastruktur i en blå næring under nordlige betingelset. En slik grønn opprustning av kysten er nødvendig for videre vekst i mange nordnorske kystsamfunn.

Jeg avslutter som frisøren min i Lofoten gjorde da vi i mai 2020 diskuterte hvordan Lofoten hadde sett ut hvis regionen hadde satset på en storstilt oljeutbygging da kortene ble lagt på bordet for ti år siden: «det er lenge siden det har gått bra med olja». I stedet har Lofoten blitt gode på turisme, har videreutviklet fiskerinæringen, og står nå klar til å ta del i det grønne skiftet. På denne bakgrunnen må Lofoten og andre kystregioner i nord få drahjelp fra regjeringens nye nordområdesatsing, og verden må se at slikt er mulig.  Slike bilder, heller enn av leiterigger i Barentshavet, må prege den nye meldingen.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse