Annonse
SYRIA: Ubevæpnede bakere, skreddere, ingeniører, malere, snekkere og helsepersonell rykker inn i ruinene før siste bombe er kastet, for å redde liv. Det er også er kamp for menneskeverdet. White Helmets fortjener en fredspris. Foto: Reuters

Hvite hjelmer

Også vi i nord kan bidra, om ikke annet ved å bry oss mer om alle som kommer til vår by eller bygd på flukt fra krigens ondskap.

Jeg har sett sønderknuste og utbombede bydeler og boligblokker. De var engang hjem for fredelig familieliv. Et vitnesbyrd om ondskapen satt i system. 

 «Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», minner Arnulf Øverland oss om i sitt dikt fra 1937. Han avsluttet sin bønn om at vi må ikke sove fordi: «Jeg tenkte: Nu er det noget som hender: Vår tid er forbi - Europa brenner!» 

Verdenskrigens gru og folkemord var ikke en engangsforeteelse. Grusomhetene gjentas, i dag og i natt, foran TV-kameraer som bringer overgrepene inn i alles hjem, også hos oss i fredfulle Nord-Norge. Menneskets ondskap har ingen grenser. Smilende står president Bashar-al-Assad frem og benekter bruk av tønnebomber, alt men de regner ned over hodet på de såkalte «White Helmets», de hvite hjelmer.

Det internasjonale samfunnet sitter hjelpeløs og ser at bombene faller. FN forbød bruk av tønnebomber i 2014, og i fjor ble klor i våpen forbudt. Etter det har tusenvis av bomber landet i boligområder og drept tusenvis av barn i Aleppo og andre byer. Likeså har utallige kjemiske angrep påført sivilbefolkningen ufattelige lidelser.

Av og til er det meget sannhet i utsagnet om at den største tragedien er ikke de onde menneskers brutalitet, men de gode mennesker taushet. I Syria forholder tapre kvinner og menn seg ikke taus, de rykker inn i ruinene før siste bombe er kastet. Hvite Hjelmer sier selv at ubevæpnede bakere, skreddere, ingeniører, malere, snekkere og helsepersonell side om side kjemper en kamp for menneskeverdet når de redder liv. De opptrer nøytralt, for dem er menneskers lidelse, uavhengig av etnisitet eller religion, drivkraften deres. Mange av dem har betalt den ultimate prisen, døden, for å redde andre.

Organisasjonen som ble stiftet i 2013 av en britisk soldat er helter med mot, integritet og humanitet som livets GPS. White Helmets, de hvite hjelmene, kaller de seg. Nesten 3000 syriske menn og kvinner har fått opplæring i organisering, redning og førstehjelp. 141 av dem er allerede drept i deres desperate innsats for å redde andre. Godt og vel 100 lag rykker ut så snart en bombe faller et sted i Syria.

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

- skrev Øverland i 1937.

Hva er det som driver mennesker i Syria til å risikere lemmer og liv for å grave frem voksne og barn fra sønderbombede ruinhauger? Svaret gir håp for oss alle, for de kjemper for menneskeverdet. Samtidig som de hevder å ha reddet 70.000 mennesker så har de opplevde at titusenvis er drept. Sikre tall fins selvfølgelig ikke, men Syrian Network for Human Rights kan dokumentere at tønnebomber drepte 6.163 sivile mellom februar 2014 og februar 2015. De vet at nede i ruinene ligger barn som roper uten at noen hører dem.  I september i år ble 1.176 mennesker drept.

Metallrør, oljefat og alt som kan romme klor, spiker, bensin, metallfliser og eksplosiver er effektfulle mordvåpen mot fredelig familieliv i boliger i byene i Syria. Sivilbefolkningen tortureres fysisk og psykisk på en så utspekulert måte at det er vanskelig å forstå at noen kan iverksette slike uhyrligheter. Tønnebomber fylt med klor er det som dreper flest sivile i Syria. Det er å håpe at krigsforbryterne får sin dom i internasjonale krigsforbryterdomstoler før eller siden. 

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!  

- slo Arnulf Øverland fast i forkant av andre verdenskrig. Det gjelder i dag også.

White Helmets-folkene har fortjent Nobels fredspris. De viser oss andre at vi skal ikke være likegyldige og sitte på sidelinjen og bare si «stakkars dem». Også vi i nord kan bidra, om ikke annet ved å bry oss mer om alle som kommer til vår by eller bygd på flukt fra krigens ondskap.

Slik kan vi gjøre til skamme utsagnet fra den store russiske forfatteren Leo Tolstoj som mente at «alle tenker på å forandre menneskeheten, men ingen tenker på å forandre seg selv».

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse