Annonse
Parallelt med utviklingen av en mer individualistisk kultur i skole og samfunn, øker antallet elever i klassen, og det er ikke blitt færre problemer knyttet til barn og unges psykiske helse. I dette bildet er det et paradoks at sosiallæreren er forsvunnet ut av barneskolen, skriver Karin Rørnes. Foto: NTB Scanpix

Hvor ble det av sosiallæreren i barneskolen?

Oppgaven som den gang «klassestyrer» og i dagens skole «kontaktlærer», var og er krevende, og lærere opplever seg ofte alene om ansvaret.

Et infoskriv til lærere, datert høsten 1990, innledes som følger; «Også i år har vi en sosialpedagogisk ressurs. Litt redusert, men dog. Timeplanen følger vedlagt». Timeplanen viser at selv med redusert ressurs så brukte denne barneskolen 9 timer i uka på øremerkede sosialpedagogiske oppgaver. Infoskrivet forteller også noe om de oppgavene som ble prioritert innenfor denne rammen:

  1. Første klasse prioriteres ved skolestart og sosiallærer er i klassene sammen med klassestyrer.
  2. Sosiallærer samarbeider med alle klassestyrerne om et undervisningsopplegg knyttet til incest (Undervisningspakken inneholder faglitteratur for lærere, barnebøker, video og samtaleopplegg og er utviklet av Mental barnehjelp).
  3. Sosiallærer modellerer og samarbeider med klassestyrere som ønsker kunnskap om å lede klassemøter - trening i kommunikasjon og konfliktløsning.
  4. Sosiallærer samarbeider med elevrådet og elevrådslærer om friminutts prosjekt der målet er ansvars- og støttegrupper for enkeltelever.
  5. Sosiallærer har faste samarbeidsmøter med skolens ledelse og PPT, og lærere kan melde inn saker til drøfting før eventuell oppmelding til PPT.
  6. Sosiallærer har avsatt kontortid/treffetid for elever og foreldre en dag i uka.

Oppgaven som den gang «klassestyrer» og i dagens skole «kontaktlærer», var og er krevende, og lærere opplever seg ofte alene om ansvaret. I konseptet «kontaktlærer» ligger en understreking av den enkelte elevs rett til å bli sett og veiledet til læring på individuelt grunnlag.  Ideen om «klassestyrer» hadde som utgangspunkt at fellesskapet virker regulerende på den enkeltes rett til selvrealisering.  Den enkelte elev kan ikke hevde seg selv på en måte som hindrer andre i å gjøre det samme. Det er ikke alltid lett å formidle til foreldre som i utgangspunktet ønsker det beste for sitt barn, at selvrealisering skal være ikke bare til individets, men til fellesskapets beste. Dette budskapet kommer tydelig til uttrykk i lærerens samfunnsgitte mandat slik dette er formulert og regulert i skolens læreplan og i opplæringsloven.

Tilbakemeldinger fra lærere kan tyde på at ikke alle foreldre forstår at skolens konsept er et for alle parter forpliktende fellesskap. Det er ikke greit når foreldre på sidelinja griper inn i fotballtreneres avgjørelser for at «mitt barn» skal få spilletid på bekostning av de andre på laget. I en skoleklasse handler det ikke bare om alles rett til spilletid, men faktisk om plikten til å delta i lagspillet. Lærerjobben består både i å tilpasse undervisningen individuelt samt skape den gode lagånd der deltakerne gjør hverandre god. Parallelt med utviklingen av en mer individualistisk kultur i skole og samfunn, øker antallet elever i klassen, og det er ikke blitt færre problemer knyttet til barn og unges psykiske helse. Skolestart for seksåringer som ble iverksatt i 1997, satte maks grense for antall elever per lærer til 18, men grensen er for lengst opphevet og utviklingen går i retning av store klasser (25-30 elever). I dette bildet er det et paradoks at sosiallæreren er forsvunnet ut av barneskolen.  

På 80- og 90-tallet hadde skolen et sterkt fokus på sosialpedagogiske oppgaver. I den politiske diskursen ble denne skolen definert som en «kose-skole» med svekket læringsfokus. Et sterkere læringsfokus var nok betimelig, men det underlige med norsk skole er at vi istedenfor å korrigere kursen, kaster på båten alt vi er gode på for så å sette en helt ny kurs. Her har vi for øvrig mye å lære av tidligere PISA-vinner, Finland. At behovet for nye læringsmiljørelaterte kompetansetiltak øker, kan ha sammenheng med et svekket ressursgrunnlag i skolen, men kan også være et resultat av at vi ikke har evnet å ta vare på og videreutviklet den sosialpedagogiske kompetansen i barneskolen. Rektorene prioriterer ikke en stilling øremerket sosialpedagogiske oppgaver.

Parallelt med et svekket sosialpedagogisk fokus i skolen er tendensen en sentralisering av ressurser gjennom oppbygging av et nasjonalt utdanningsbyråkrati. Utdanningsdirektoratet ble opprettet i 2004.  Kompleksiteten i utdanningssektoren legitimerer til en viss grad et sentralt direktorat med ansvar for så vel kvalitetsutvikling som forvaltnings- og tilsynsoppgaver. Utdanningsdirektoratet er en stor og toppstyrt organisasjon som initierer forskning, utvikler støttemateriell og kompetansetiltak som tilbys skolene, men om denne innsatsen har bidratt til mer trivsel og læring i skolen, er nok langt mer usikkert. Mobbefrekvensen i skolen er fortsatt høy og relativt konstant.

Det er kanskje ikke nye «kompetansepakker» i seg selv som er svaret når skolen skal utvikles, men det å ruste skolens evne innenfra til å omsette ny kunnskap til praksis i hverdagen. Lærere trenger tilgjengelige støttespillere når de skal takle dagens utfordringer.  Skolen trenger å styrke sin mottakerberedskap når forskning og ny kunnskap fører til at myndighetene stiller nye krav til skoleledere og lærere. I dette bildet vil en sosiallærer med spesifikt fokus på læringsmiljø kunne være en nøkkelperson.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse