Annonse
Vi må bli flinkere til å involvere barn og unges egne stemmer når det gjelder å skape gode oppvekstmiljøer gjennom utdanning, idrett, kultur og aktive lokalsamfunn. Mye bra har skjedd på dette området de siste årene, med ungdomsråd og andre tiltak, men vi må høre enda bedre, skriver Bufetats Pål Christian bergstrøm. (Foto: Yngve Olsen)

Hvor blir det av barna?

Det er gullalder for konferanser om bærekraftig samfunnsutvikling, og jeg har hørt mange innlegg om turisme, olje og gass, klima og eldrebølger, uten at barne- og ungdomsperspektivet er berørt.

Dramatisk befolkningsnedgang i nord

Nord-Norge endrer seg nå raskere enn kanskje noen gang, og med det et behov for nye idéer og tiltak som kan skape et attraktivt samfunn for morgendagens barn og unge. Professor Røvik ved Universitetet i Tromsø kaller utviklingen ‘det store nord-norske paradoks’, hvor vi lever i en tid med sterk økonomisk vekst i nord samtidig som det pågår en dramatisk befolkningsnedgang. Nord-Norge er den eneste regionen i landet hvor befolkningstallet går ned, og det er flest unge som drar. Den såkalte ‘lakseeffekten’ er svekket, det er færre som kommer tilbake til hjemstedet sitt i voksen alder. Antall fødedyktige kvinner går ned – og disse får færre og færre barn. Innvandring har stoppet opp og andelen eldre vil øke voldsomt de neste tiårene. Utviklingen er en felles utfordring for lokalmiljøer, kommuner og fylker, statlige etater og ikke minst næringslivet. Hvor skal bedrifter med vekst innenfor sjømat, bygg og anlegg og turisme hente arbeidskraften sin fra fremover? Hvordan skal kommunene sørge for at de stadig flere eldre får et verdig pleie- og omsorgstilbud? Og hva sier de unge selv om hva som skal til for at de skal velge å bli, eller komme tilbake til nord? Ser vi i det hele tatt skriften på veggen?

Barnebefolkningen i Nord-Norge utgjorde pr 1. januar 2019 ca 97.000 barn under 18 år, mens det samme tallet i 2009 var 107.000 barn. Nær ett av ti barn er altså borte de siste ti årene. Og det er i distriktene nedgangen er størst. Tidligere statsråd Viktor Normann, som nå leder regjeringens ‘distriktsutvalg’, viser til at om 25 års tid med samme demografiske utvikling vil Nord-Norge stort sett bestå av Alta, Tromsø og Bodø, befolket av en sterkt aldrende gruppe mennesker.

Det er gullalder for konferanser om bærekraftig samfunnsutvikling, og jeg har hørt mange innlegg om turisme, olje og gass, klima og eldrebølger, uten at barne- og ungdomsperspektivet er berørt. Hvordan kan vi bremse eller snu nedgangen i barnebefolkningen fremover, og hvordan kan vi ta godt vare på de barn og unge vi allerede har?

God forebygging og tidlig innsats

Vi må ta tak i denne felles utfordringen både gjennom lokalt og regionalt perspektiv på barn og unge. Trygge oppvekstmiljøer i kommunene er grunnsteinen som må legges for å holde på de barna vi har, og er avhengig av god prioritering av knappe ressurser. Befolkningsnedgangen gir seg for eksempel raske utslag i kommuneøkonomien gjennom å være et sentralt kriterium for rammeoverføringer, samt i budsjettering av andre offentlige tjenesteytere. Ledere må prioritere knallhardt i et åpent landskap hvor sterke brukergrupper kjemper for sine områder. Barn og unge har ikke de samme påvirkningsarenaene som andre grupper, og er ikke de som roper høyest utover havet og vidda.

Både ut fra barns egenverdi og rettigheter, men også samfunnsøkonomiske hensyn er det avgjørende å komme i gang med god forebygging og trygge oppvekstforhold i nærmiljøet, og sørge for tidlig innsats i de familiene som har utfordringer.

I Nord-Norge var det per 31.12.2018 om lag 3500 barn og unge med et eller annet omsorgs- eller hjelpetiltak fra barnevernet, eller 36 per 1000 barn. Landsgjennomsnittet er mye lavere, 30 per 1000 barn, og vi ser særlig at andelen barn under offentlig omsorg er høyere her enn i andre regioner. Dette er et sammensatt bilde, men må helt klart settes i sammenheng med mange og små kommuner, med sårbare barnevernstjenester hvor det er vanskelig å drive forebygging og kunnskapsbaserte hjelpetiltak i nærmiljøet. Likevel ligger store kommuner som Tromsø og Bodø høyt på statistikken over kommuner i landet med andel unge i institusjon, sett i forhold til befolkningstallet. Med tanke på hva dette koster opp mot å sette inn gode nærmiljøtiltak, må vi være opptatt av hvordan denne utviklingen kan snues innen barnevern og andre oppveksttjenester. For store kommuner er det årlig millionbeløp å spare gjennom investering i forebygging og tidlig innsats i nærmiljøet. En slik vridning krever politisk prioritering, tydelige mål og godt samarbeid mellom kommune og stat, men er helt nødvendig for en sosialt bærekraftig utvikling på sikt.

Barne- og ungeperspektivet – Alltid

Hvordan skal vi gjøre dagens og fremtidens Nord-Norge tryggere og mer attraktivt? Det er dessverre ingen quick-fix for dette heller, utfordringene må møtes gjennom økt bevissthet og dialog om det nord-norske paradoks, og nye nettverk og idéer må skapes gjennom dette.

  • Temaet barn og unge må bli et naturlig punkt på dagsorden på de arenaer der det offentlige, politikere, media, næringsliv og barn selv, møtes og diskuterer samfunnsutviklingen. Vi må ta diskusjonene om hva slags nye muligheter vi har, både som enkeltaktører og i samarbeid med andre.
  • Vi må bli flinkere til å involvere barn og unges egne stemmer når det gjelder å skape gode oppvekstmiljøer gjennom utdanning, idrett, kultur og aktive lokalsamfunn. Mye bra har skjedd på dette området de siste årene, med ungdomsråd og andre tiltak, men vi må høre enda bedre.
  • Utdanning, arbeidstrening og jobbmuligheter må formes og markedsføres på en måte som gjør at ungdommene både ser og vil benytte seg av mulighetene hjemme. Ung boligpolitikk og NAV’s Inkluderingsdugnad for å motvirke utenforskap må gis nord-norsk mening og innhold, og store næringslivsaktører må finne nye måter å investere i trygg og spennende oppvekst i nord på. Innovasjon Norge er en viktig medspiller for dette.
  • Nye former for offentlig-privat samarbeid må utforskes. Her kan den unike koblingen mellom et privat idrettsarrangement og en offentlig velferdstjeneste som Arctic Race of Norway og Bufetat, region nord, være et eksempel på utradisjonelle idéer som gir resultater. Bare over de siste fem årene har om lag 250 flere familier meldt sin interesse for å bli fosterhjem i Nord-Norge som direkte konsekvens av at budskapet spres gjennom nye plattformer. Det gir trygghet for flere barn, og et mer bærekraftig nord.
  • Strategisk ledelse i kommunene må følge sine barne- og ungetjenester tett, og understøtte forebygging og virksomme hjelpetiltak som investeringer både i mennesker og trang kommuneøkonomi. Innsparingstiltak i forebyggende tjenester, skole og U16 er løsninger som varmer i buksa en stund, men kan fort fryse til igjen i form av flere unge i utenforskap og dyre tiltak langt borte fra nærmiljøet.

Et tydeligere barne- og ungeperspektiv trengs, på tvers av partiakser, forvaltningsnivåer og eierskap. I Frankrike var det bensinpriser og pensjon som utløste et folkeopprør i gule vester. Kanskje vi trenger en bevegelse i lilla vester i nord?

 «Den enda anknytningen til fremtiden er våre barn» (Olof Palme)

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse