Hvor finner vi de rikeste ressursene som staten bruker til drift av Norge?

For en god del år tilbake kunne en lese i Aftenposten (mener jeg det var) at ordføreren i Bærum var skuffet over at han ikke fikk julekort fra Nord Norge med takk for pengene hans kommune hadde bidratt med til livsopphold for fattige nordlendinger. Jeg mente å ha kunnskap nok om virkeligheten til å avskrive det hele som utslag av dumskap. Men oppdaget etter hvert at unge mennesker, særlig i området Oslo, trodde at det var slik at det var de som holdt liv i oss nordlendinger og det øvrige distrikts-Norge. Forferdelig, men livet går som kjent videre.

Men så kom den nye bølgen med sentralisering. Med større enheter av både kommuner og fylker skulle den offentlige driften bli så mye mere effektiv og bli billigere. Minister Jan Tore Sanner viste til Danmarks store prosjekt. Men så ble det brått stille om økonomisk sparing. Det ble ingen sparing i Danmark, men stor kostnadsøkning. De fant at dette skyldtes økt byråkratisering og lengre saksbehandling som følge at det ble flere som skulle uttale seg om de samme sakene.

Da fant ministeren ut at når man ikke kunne bruke økonomi som agn, så kunne man fremheve bedre offentlig tjeneste som agn. Dette på tross av at undersøkelser viste at mennesker i de små distriktskommunene var de som var mest tilfreds med de offentlige tjenestene de fikk i sin kommune. Da smurte man på med at dersom de ble større, ville de få overført styringsansvar fra fylkeskommunen og staten som ellers ikke var mulig. Reinspikka tøv. Det politiske systemet vil føre til rene politiske lister for kommuner og fylker, der flertallet av de som kommer på valgbar plass kommer fra der flertallet av partiets velgere kommer fra. Den miste deltakeren i sammenslutningen taper sitt nærdemokrati. Jeg kan vanskelig se for meg et KrF på framtidige Storting, etter at de i sin vippeposisjon fratok Finnmark retten til vekst og utvikling på egne premisser.

Men hva så videre med spørsmålet om hvem som betaler for hvem, og hvor og fra hvem kommer pengene? Fisk og jordbruksprodukter fra kyst og innland ga mat og klær til folket og dermed trygghet mot sult og nød. Dette som følge av kombinasjonen fiske og jordbruk. Men så ble det ved sentral politisk beslutning slutt på kombinasjonsdrift. Det skulle være helårsdrift både på land og sjø. Og det var mye bra med det. De som bodde langs kysten har gjennom flere generasjoner har hatt hevdbunden rett til å høste av havets ressurser. Og det er denne retten sittende regjering nå prøver å ta fra kystens befolkning.

Fisk utviklet seg etter hvert til å bli vår viktigste salgsvare. Dette er blitt enda større ved utviding av begrepet havnæring som også omfatter vill fisk av alle slag, oppdrettsfisk og produksjon av alt fra dyr og planter i havet til mat og medisiner m.m. Denne særdeles viktige ressursen for både Norge og den øvrige verden ligger ikke i det sentrale Østlandet, men langs hele den norske kysten fra Lindesnes til Grensen mot Russland (Grense Jakobselv der kongekrabben regjerer).

Så har vi olje- og gassproduksjon. Den er lønnsom og har gitt landet god økonomi med store summer i fond til fremtidig bruk. Denne ressursen ligger heller ikke i det sentrale Østlandet, men langs den samme kystlinjen som omtalt når det gjelder fisk. Men det knytter seg to problemer til innhøsting og bruk av denne ressursen: 1. Ved uhell under leting eller produksjon i eller nær Lofoten eller Barentshavet kan dette gå katastrofalt ut over ressursen havnæring. 2. Bruken av olje og gass har allerede gjort stor skade på vårt klima og må begrenses.

Norge er et rikt land på naturressurser. Ressurser som er jevnt fordelt langs hele den vestlige og nordlige kysten og landet innenfor. Men det er ikke vi i distrikts- Norge som roper om at det er våre penger, men folk som bor i og rundt hovedstaden.

I en leder i Aftenposten finner vi følgende:

«Det bor nesten ingen mennesker der. Men likevel skal staten bruke milliarder på småbygdene de neste åra.» Slik lyder inngangen på NRKs sak om rassikring til de små bygdesamfunn. Kanalen har regnet seg fram til at vi nå skal bruke 3,7 milliarder kroner til rassikring til ti mindre bygder, hvor det bor til sammen 600 personer.»

Men lederen i Aftenposten skriver videre:

«Et svar som at et rikt land som Norge har råd til det, vitner om mangel på vilje til å prioritere.»

Men hva mener folket som bor i distrikts-Norge om den prioritering Storting og regjering har foretatt? I fleng nevner jeg bygging av operaen, der selv norsk stein ikke var pen nok, «renoveringen» av stortingsbygningen, Venstres avgiftsøkningen som rammet alle i distriktene som ikke kunne sette bilen på vent, fordi de mangler offentlige transportmidler som buss, trikk, undergrunn og tog, og mangelfullt utbygd veinett som er dårlig vedlikeholdt, de øverste ledd i butikkjeder som har de billigste varene er lagt til byene, sentralisering av ambulanse som kan gi deg livreddende behandling og få deg raskt på sykehus, sentralisering av skoletilbud, sentralisering av offentlige og private arbeidsplasser, som egentlig er et ran av mennesker med kompetanse og status som er uhyre viktig for et hvert samfunn for mennesker.

Jeg slutter her, fordi lista videre blir for lang for min kronikk. Men om ikke alt går tapt under mitt kommende sykehusopphold, vil jeg komme igjen med en kronikk om sittende regjerings «omsorg» for de naturressursene vi finner i «utkant Norge». Likeså en fra mitt ståsted en kritisk gjennomgåelse av de mange feilgrep sittende regjering har gjort på dette området. Dermed også manglende tiltak som gjelder en bedringer av leveforholdene for hele landet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse