Annonse
Språk er kultur, men samer som ikke har fått lære seg språket – skriftlig, muntlig eller begge deler - kan fortsatt ha tilhørighet til kulturen. Deres historier – fra generasjoner og lag av det samiske samfunnet som har blitt hardere rammet av fornorskningen -  er høyst relevante for det samiske samfunnet, skriver Elise Embla Scheele. Bildet viser biblioteket på Sametinget. Foto: Sametinget

Hvor går veien videre for det samiske forfattermiljøet?

... trenger vi ikke også samiske forfattere som kan fremme samisk kultur til bredere lag av befolkningen, på majoritetsspråkets premisser?

Det er rett at vi har behov for flere arenaer i det offentlige rom hvor det først og fremst legges til rette for aktiv benyttelse av samisk språk. En skjønnlitterær forfatterforening hvor det framgår av vedtektene at det forventes at medlemmene er samiskspråklige, kan i seg selv være på sin plass. 

Problemet i denne saken er hvordan denne organisasjonsmodellen så dagens lys. Den ble til ved at eksisterende medlemmer av Samisk Forfatterforening - som har forfattet bøker på andre språk enn samisk – ble degradert ved at de ikke lenger oppfyller kriteriene for å bli tatt opp som medlemmer. Samtidig er deres like uønsket som nye medlemmer, uten at det lenger eksister noen organisasjon som vil ivareta og fremme disse samiske forfatternes forfatterskap. Det er fullt forståelig at dette har opplevdes både sårt og usolidarisk, og har vakt sterke reaksjoner blant dem dette gjelder. 

Vedtektsendringen - med krav om skriftlig publikasjon på samisk - rammer dessuten også muntlig samiskspråklige forfattere som skriver på andre språk, samt forfattere som forstår samisk som passivt språk, og som dermed også kunne hatt nytte av Samisk Forfatterforenings arrangementer på samisk og fellesskapet med andre samiskspråklige forfattere. 

Det kan også stilles spørsmålstegn ved hvordan samiske minoritetsspråklige forfattere som f. eks. sørsamer vil bli ivaretatt i organisasjonen fremover, og hvorvidt en slik splittelse vil kunne svekke mer enn å styrke et allerede lite skjønnlitterært samisk forfattermiljø.

For hvor skal de samiske forfatterne som skriver på andre språk enn samisk nå vende seg? Skal de kun henvises til de norske forfatterforeningene, mens man avskriver deres behov for egne støtteordninger eller nettverksbygging med andre samiske forfattere? Skal fornorsknings-prosessen slik fullbyrdes? Kan det stemme at samiske forfattere som skriver på majoritetsspråk stiller på likefot med andre majoritetsspråklige forfattere når det kommer til potensiell leserskare («alle forstår jo norsk»), eller kan deres historier fortsatt oppleves mer relevante i en samisk samfunnskontekst? Og dessuten – trenger vi ikke også samiske forfattere som kan fremme samisk kultur til bredere lag av befolkningen, på majoritetsspråkets premisser?

Språk er kultur, men samer som ikke har fått lære seg språket – skriftlig, muntlig eller begge deler - kan fortsatt ha tilhørighet til kulturen. Deres historier – fra generasjoner og lag av det samiske samfunnet som har blitt hardere rammet av fornorskningen -  er høyst relevante for det samiske samfunnet. 

Konklusjonen blir at vi fortsatt har behov å fremme og ivareta samiske majoritetsspråklige forfatterskap, selv om Samisk Forfatterforening ikke lenger vil påta seg et slikt ansvar. Samtidig må vi også anerkjenne samiskskrivende skjønnlitterære forfatteres behov for en egen forening. 

I denne sammenheng bør vi også huske på at samisk tilhørighet kan være så mangt. Samisk faglitterær forfatter- og oversetterforening har vært på banen og påpekt at deres forening er inkluderende ved at de kun stiller krav til skriftlig samiskspråklig kompetanse hos medlemmene, uavhengig av deres etniske bakgrunn. For å gjenspeile at det samiske samfunnet har en inkluderende holdning til mennesker som er språklig og kulturelt integrert, bør samiske organisasjoner også ta høyde for dette – noe SFS er et godt eksempel på. 

Prosessen fram mot en skjønnlitterær forfatterforening som kun retter seg mot forfattere av samiskspråklig litteratur kunne dessuten ha skjedd på en langt mindre dramatisk og smertefull måte - ved at forfattere som ønsket et slikt enspråklig samisk fellesskap heller kunne ha organisert seg i en ny forening, i stedet for å stemple mindretallet av den eksisterende foreningen som uønsket. Dette har kun bidratt til å nøre opp under mistillit og uheldige motsetningsforhold mellom ulike grupper i det samiske samfunnet.

Alternativet nå kan være at det dannes en helt ny forening – som også bør tilbys medlemskap i SDR, Samisk Kunstnerråd - for samiske forfattere som ønsker et samisk forfatterfellesskap som favner bredere og er inkluderende uavhengig av hvilket språk medlemmene skriver på. Uansett er det helt nødvendig at Sametinget må komme på banen for å sørge for at interessene til forfattere fra alle lag av det samiske samfunnet blir ivaretatt - på tross av fornorskningen.

  • Elise Embla Scheele er forfatter av «Dråper av mitt blod” – en bok om røtter, fornorskning, myter og visjoner

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse