Annonse

Hvor går vi nå?

Det kom ikke som noen overraskelse. Vi har hørt i over ett år at Sydvaranger Gruve AS har slitt økonomisk. Likevel er det naturligvis et sjokk for de 400 ansatte i selskapet og de mer enn 1500 som jobber i andre bedrifter som berøres av konkursen.Sjokket illustrerer nok en gang at selv i Sør-Varanger, i Kirkenes, Bjørnevatn og Hesseng er det etterspørselen på verdensmarkedet og råvareprisene som bestemmer den lokale økonomiske utviklingen og de økonomiske framtidsutsiktene. Vi vet at det er den lavere økonomiske veksten og den reduserte etterspørselen etter stål i Asia, og særlig i Kina, som har ført Sydvaranger Gruve ut i et økonomisk uføre som endte med konkurs. Gruveselskapet er ikke det eneste som har gått over ende i Nord-Europa. Det første var den nyåpnede Kaunisvaara-gruven i Pajala i Sverige som stengte i desember 2014, deretter fulgte en kraftig reduksjon i aktiviteten hos Store Norske på Svalbard, og nå sist Sydvaranger Gruve. Den mest dramatiske følgen av de problemene disse selskapene har opplevd er tapet av arbeidsplasser og levebrød for folk i lokalsamfunn som har vært avhengige av ressursintensive industrier i flere tiår.
 
Så hvordan kan små lokalsamfunn gå videre etter slike dramatiske hendelser, og bygge et næringsliv som er bedre i stand til å håndtere så dramatiske omveltninger som det Pajala, Longyearbyen og Sør-Varanger tidligere har vært gjennom? Svaret kan kanskje fremstå som en klisjé, og har vært presentert mange ganger tidligere; I det lange løp er det et allsidig næringsliv som er nøkkelen til å bygge bærekraftige og produktive lokalsamfunn. Fremveksten av et slikt knippe av næringslivsaktører må skje parallelt med kapasitetsbygging, og det må baseres på lokale ressurser og kunnskap. Selv om denne modellen ikke gir noen rask og umiddelbar løsning som skaper arbeidsplasser og inntekter for dem som har mistet jobben i Sydvaranger Gruve, er den på lang sikt den eneste løsningen som skaper bærekraftig vekst i små og avsidesliggende lokalsamfunn, enten de ligger i det høye nord, eller i det globale sør.
 
Og når vi ser på hvilken suksess man hadde med en slik grunnleggende og effektiv strategi i Sør-Varanger i 1996, da gruva først ble stengt, er det grunn til å se fremover med optimisme. Intervju Barentsinstituttet har gjennomført siden 2007 viser at i tidsrommet fra gruva ble stengt i 1996 og fram til midten av 2000-tallet skjedde det en oppbygging av et variert næringsliv i Sør-Varanger, kunst- og kulturlivet blomstret, og det ble skapt verdier gjennom innovasjon og kapasitetsbygging. I denne perioden gikk Kirkenes fra å være en gruve-by til å bli en by med ei gruve, som noen av våre kolleger har uttrykt det (Nyseth, Viken, Granås, 2008 og 2010). Forskjellen fremstår kanskje ikke umiddelbart som særlig stor, men den har betydd svært mye for bærekraften til lokalsamfunnet. Endringen har ført til at Sør-Varanger ikke lenger er definert av bare én industri, og kommunen står derfor bedre rustet til å håndtere en økonomisk vanskelig situasjon – og sågar en konkurs i gruveselskapet. I Sør-Varanger har vi i løpet av de siste 20 årene sett fremveksten av et sterkt og kompetansetungt miljø for vedlikehold og reparasjon av skip, vi har sett en satsing på logistikk og shipping, og vi har sett en oppblomstring av gründerbedrifter med utgangspunkt i bl.a. kunst og ulike servicetilbud. Mange av disse nye oppstartsbedriftene er det kvinner i Sør-Varanger som står bak, og de har utnyttet et mulighetsrom som i liten grad var til stede før gruva stengte for første gang i 1996. Det er med utgangspunkt i slike kreative initiativ at småbyen Kirkenes kan levere kulturtilbud av verdensklasse – slik vi har sett fra Samovarteateret, fra Pikene på bruen, og fra uavhengige kuratorer. Alle bidrar til å gjøre Kirkenes og Sør-Varanger til et sted folk trekkes til, og ønsker å etablere seg i. I tillegg finner vi innovative bedrifter som har klart å skape kvalitetsprodukt som etterspørres på et internasjonalt marked. Kongekrabbe, arktisk røye og smakfulle oster er blant de produktene det økonomiske mangfoldet i Sør-Varanger er bygd på, og ikke minst har vi noen av de beste aktørene innen arktisk turisme i Nord-Europa her.
 
I tillegg til disse eksemplene på nyskapende næringsliv har lokalsamfunnet vårt midler og muligheter til å bygge kapasitet gjennom de ulike fagmiljøene ved UiT Norges arktiske universitet som er til stede i Kirkenes og ikke minst gjennom Kirkenes kompetansesenter. 
 
På lang sikt har Sør-Varanger alle muligheter til å bygge seg opp igjen etter at en svært viktig industriaktør har lagt ned aktiviteten – enten denne nedlegginga er midlertidig eller permanent. Igjen – diversifisering av næringslivet, innovasjon, verdiskaping og kapasitetsbygging er sentrale element når vi skal sikre en bærekraftig utvikling, trygg økonomi og attraktive lokalsamfunn.
 
I en situasjon der en sentral industriell aktør må melde pass, der andre næringslivsaktører sliter med redusert etterspørsel grunnet en nedgang i grensehandelen, og der vi har en helt ekstraordinær tilstrømming av flyktninger og asylsøkere, er det viktig å ikke miste av syne at potensialet for ny vekst i Sør-Varanger er stort!
 
For å utløse dette potensialet må vi fortsette den prosessen som allerede er igangsatt. Vi må støtte hverandre gjennom denne krisen i visshet om at lokalsamfunnet vårt har kommet seg gjennom – og sågar vokst på – lignende utfordringer tidligere. Dersom lokale og nasjonale myndigheter, regionale finansinstitusjoner, virkemiddelapparatet og lokale arbeidsgivere fortsetter å jobbe sammen, vil Sør-Varanger kunne komme styrket ut av den sjokkartede opplevelsen konkursen i Sydvaranger Gruve har vært – med et allsidig næringsliv, og som et kreativt og innovativt lokalsamfunn som støtter og feirer et mangfold av muligheter og mennesker.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse