Annonse
Henning Howlid Wærps kronikk har utgangspunkt i boka han lanserte på Hamsundagene på Hamarøy i august i år: "Hele livet en vandrer i naturen. Økokritiske lesninger i Knut Hamsuns forfatterskap".

«Hvor har den sunne nøysomhet blitt av?» Hamsun i miljødebatten

Det er den overdrevne handelen som ikke fører til fornøydhet, men blir en angstbitersk sosial klatring, han kritiserer. 

«Hvor har den sunne nøysomhet blitt av?» spør Knut Hamsun i en artikkel i 1918. Og fortsetter: «Spør vinden og stjernene.»

Den danske psykologen Svend Brinkmann har de siste årene hatt stor suksess med sine tre livsstilkritiske bøker, alle oversatt til norsk. Den siste heter Gå glipp. Begrensningens kunst i en grenseløs tid (2018). Brinkmann mener at vi lever i en utviklingskultur som har blitt grenseløs, og at her ligger kimen til de økologiske problemene vi nå erfarer. Mot denne konsumkulturen argumenterer han for at det ligger en eksistensiell dybde i begrensningen: At det fins et etisk potensial, en psykologisk gevinst og en estetisk kvalitet i det å gå glipp av noe. Det interessante med Brinkmanns tenkning er at han anser det å gå glipp av noe som en aktiv handling, stikk i strid med hvordan vi ellers tenker på det: som noe passivt, noe som bare skjer. 

Dette er tanker som Knut Hamsun også var opptatt av. I Hamsuns siste roman, Ringen sluttet (1936) møter vi Abel Brodersen som for folk i den lille sørlandsbyen er en stor gåte fordi han velger å gå glipp av materielle goder og en høyere posisjon i samfunnet. Han har ingen sosial oppdrift. Når venninnen Olga påpeker hans fattigslige liv og sier han mangler vilje til noe som helst, svarer Abel: «Hva om det er en evne, Olga?» Dette svaret forvirrer henne. Fortelleren utlegger det imidlertid slik: «Han klaget ikke, det var ikke så meget likere med de andre enn med ham, de hadde mer å leve av, men han hadde evnen til å unnvære.»

Abels liv kan sees som en stille protest mot den sosiale akselerasjonen i moderniteten. Med Abel-skikkelsen utforsker Hamsun en alternativ levemåte: Hva om man streber mindre, hva om man lærer seg å unnvære mer? Med dette er Abel mer enn noen gang en utfordring for oss i dag, i vekstsamfunnets og massekonsumets tidsalder. 

Tidligere var filosofien bak forbrukerideologien at jo mer man konsumerte, jo bedre. Det trodde ikke Hamsun på, og det tror vel heller ikke så mange på i dag. Slik oppsummerer Svend Brinkmann paradokset som oppstår av å betrakte en god borger som et forbrukende menneske: «Er man tilfreds, har man jo ikke noe incitament til å skaffe seg mer, derfor er tilfredsthet en last, ikke en dyd i et forbrukersamfunn.» Hamsun på sin side sier det slik, i en artikkel i 1928: «Vi har glemt den visdom å være nøysomme. Vi har tapt evnen til å unnvære.» I romanene om Segelfoss utforsker Hamsun hvordan det går når folk kjøper ting de ikke trenger for penger de ikke har. Samtidig har han et godt blikk for at enkelte luksusvarer kan gi glede eller i en gitt situasjon kanskje en nødvendig sosial estime. Det er den overdrevne handelen som ikke fører til fornøydhet, men blir en angstbitersk sosial klatring, han kritiserer. 

Svend Brinkmann argumenterer for en gjenoppdagelse av fortidige dyder som nøysomhet, måtehold og kunsten å gå glipp av noe, som motvekt til tempoet i konsumsamfunnet. Det gjør også Hamsun, i romaner som har blitt beskyldt for å være reaksjonære eller tilbakeskuende. Men det å skrive nostalgisk om forgangne tider er ikke nødvendigvis reaksjonært. I tilbakeblikket og tilknytningen til tradisjonen kan det ligge et korrektiv og en energi for fremtiden. Nye tankemønstre gis i det gamle. At man ser bakover, betyr ikke at man vil skru klokka tilbake, men at man vil se hva av det gode som har gått tapt, for med det å være med i diskusjonen om fremskrittet. 

Nostalgisk lengting er en menneskelig erfaring verdt å ta på alvor. Det kan samtidig sees som en måte å trosse en blind fremskrittsideologi på. I en artikkel trykt i en amerikansk avis i 1928,  «What is progress?», stiller Hamsun spørsmål om hva fremskritt er? «Fremskritt – hva er det? At vi kan kjøre fortere på veiene? Nei, nei, gjør menneskene regnskapet opp efter den posteringsmåte vil de komme i underbalanse. Fremskritt det er legemets nødvendige hvile og sjelens nødvendige ro. Fremskritt det er menneskets trivsel.» 

Hamsuns tanker er å gjenfinne i miljøbevegelsen, som nettopp argumenter for skifte ut begrepet levestandard med det større og viktigere ordet livskvalitet. Den norske filosofen Arne Næss peker på at forbrukermentaliteten legger opp til at vi trenger svært mye stimulering utenfra, ting vi ikke kan hente fra våre egne, indre ressurser, eller fra spontane naturerfaringer. 

I Hamsuns roman Pan (1894) er hovedpersonen løytnant Glahn i det man kan kalle en fem-sansers berøring med den nordlandsnaturen han ferdes rundt. «Og stundom ser jeg på gresset og gresset ser kanskje på meg igjen, hva vet vi? Jeg ser på et enkelt gressblad, det skjelver kanskje litt, og det synes jeg er noe. Jeg tenker ved meg selv: her står nu dette gressblad og skjelver! Og er det en furu jeg ser på så har den kanskje en gren som får meg til å tenke litt om den også.» 

Det er en type naturkontakt som er åpen og spørrende Glahn gir uttrykk for. En slik innlevelse kan sies å verne en mot en rent instrumentell holdning til naturen. Naturen er mer enn en ressurs. Arne Næss sier det slik: «En utvidet omsorg for andre enn menneskene.» Hamsuns tanker har på dette punktet blitt sentrale i dypøkologien og i den moderne miljøbevegelsen.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse