Annonse
Victoria Skogeng Nilsen, frivillig på Tromsø Matsentral, henter varer fra kiosken til en koronastengt Aurora Fokus kino. (Foto: Jørn Normann Pedersen)

Hvor lenge skal Tromsø hjelpe Tromsø?

​​​​​​​Dugnadsånden og solidariteten har vært stor de siste ukene. Hvor lenge kommer det til å vare, og hvordan vil samfunnet se ut etter at koronakrisen er over?

Jeg håper vi er flinke til å ta vare på hverandre også når den felles krisen er over, og husker på at mange opplever kriser, større eller mindre, på daglig basis, uten at det nødvendigvis er noe man leser om i avisen eller hører om på pressekonferanse.

Kriser kan få ut det beste og det verste i oss. Heldigvis har vi sett utrolig mange gode, positive, uselviske tiltak den siste tiden som bidrar til fellesskapet. TV-reklamene fra norske butikker og offentlige aktører (som man dessverre ser alt for mye til fra hjemmekontoret) ruller og går om tiltak som er iverksatt for å gjøre samfunnet litt tryggere. Produsenter som har snudd om på hele sin produksjon. Bedrifter som tilbyr utkjøring og kommer med leveranser på døra. Oppfordringer om å støtte opp om lokale Tromsø-bedrifter gjennom å handle lokalt. Applauser fra balkonger og telefoniske hjelpelinjer og digitale løsninger for alt fra møter til underholdning – mye har endret seg, noen ting omtrent over natta.

Jeg husker at jeg både som elev og student var del av massen som etterspurte mer moderne, digitale undervisningsmetoder, noe utover tradisjonell tavleundervisning. Første gang for nesten 10 år siden, vel vitende om at noen før meg også hadde etterlyst dette. Det var da ikke mulig, eller veldig vanskelig, med mange problemstillinger som måtte besvares først. Men om man ser tilbake på det nå, så sto det kanskje heller på viljen. For her er vi altså: Det tok knappest en uke med unntakstilstander før en digital undervisningsløsning var på plass som tillot en viss kontinuasjon av utdanning på både småtrinnet og universitetet. Ikke optimal, ikke perfekt, ikke ment å erstatte vanlig klasseromsundervisning annet enn akkurat nå, men en plattform der lærere kan kommunisere med sine elever i denne vanskelige tiden. Kanskje det på sikt kan brukes som et supplement til den «vanlige» undervisningen. Wow. For en tilpasningsevne samfunnet vårt har vist – en evne til å snu seg rundt på flekken for å få til løsninger når det trengs. Og det er bare et av mange eksempler.

Mange lurer på når samfunnet kommer til å gå tilbake til «normalen», og noen spår at samfunnet ikke vil se likt ut når vi kommer ut på den andre siden. For å være helt ærlig, håper jeg ikke vi returnerer til akkurat det samme som vi hadde før denne viruspandemien. For har vi egentlig lært noe da? Er det ikke logisk at butikker skal selge bakst, godteri og oppskåret frukt innpakket eller tildekt, heller enn liggende åpent for allmennheten å puste og pese på? Eller at flater som berøres av mange regelmessig rengjøres? Eller at man på eget initiativ tilbyr seg å hjelpe de som bor i nabolaget uten noen spesiell anledning og uten å forvente noe tilbake? Jeg håper man ser på hva som har skjedd med samfunnet, gjør en vurdering av hva man ønsker å ta med seg videre, og så forankrer dette, slik at man kan bygge et smartere og, ikke minst, et varmere samfunn.

17. mars, bare fem dager etter at Norge ble snudd på hodet, ble Facebook-gruppen «Tromsø hjelper Tromsø» opprettet av Tromsø kommune. Det skulle være et tiltak for å tilrettelegge for god dugnadsånd i en vanskelig tid etter inspirasjon fra andre byer som har det samme. Og responsen har vært enorm – folk både ber om og tilbyr hjelp til alt mulig. Handling, henting, måking, telefonprat, hundelufting og mer til. Og det som kanskje startet som et tiltak på grunn av koronaviruset har utviklet seg til å bli noe større. Her er folk åpne om at de trenger hjelp på grunn av dårlige rygger eller at man er alene. Om de er nedsnødd, trenger skyss eller er i nød når butikken er stengt. Massevis av folk har meldt seg til tjeneste og ønsker å stille opp – helt gratis og uten å forvente noe tilbake. Og det er utrolig bra. Men måtte det virkelig en verdensomspennende viruspandemi til for at det skulle finnes et nettverk hvor folk hjelper hverandre? Fremmede mennesker som ikke kjenner hverandre stiller opp for å gjøre hverdagen litt enklere. Det eneste de har til felles er at de bor i samme by – og det er nok. Det er virkelig fantastisk. Det finnes lignende grupper fra før av, men ingen der velviljen til å hjelpe den gjennomsnittlige Tromsø-beboeren er så stor. Nesten 10 stykker har meldt seg for å snakke med en ensom, eldre dame. Flere har skrevet at de kan hive seg rundt for å bidra umiddelbart når de oppdager at noen trenger noe. Ikke et innlegg eller en forespørsel står ubesvart. For et tiltak, og for en respons fra folket.

Hva skjer når restriksjonene lettes og etter hvert forsvinner? Kommer vi til å fortsette å handle lokalt? Måke for hverandre? Dele videoer med hverandre på nett av hva vi gjør om dagen? Ringe noen det er lenge siden vi har snakket med for å høre hvordan det går? Kriser bringer folk sammen. Ansvarsfølelsen ovenfor hverandre forsterkes, solidariteten blir tydeligere. Jeg håper det vil fortsette når krisen er avblåst. At vi fortsetter å bry oss om hverandre, og vise det, heller enn å lukke døra etter oss og dra opp stigen.

Jeg håper man fortsetter å verdsette de yrkesgruppene, menneskene bak, som står på hver eneste dag for å gi noe til andre. Jeg håper man viser en fornyet respekt og anerkjennelse for de som er hjemme hver dag hele året – ikke bare noen uker i slengen, som opplever at det er tøft nok i massevis. Jeg håper det er lenge til neste gang noen spør hjemmeværende mødre «Hva gjør du egentlig om dagen?». Og så håper jeg vi kan gjøre det til en vane å skjenke en tanke til de som lever i krise hele tiden – der unntakstilstand har blitt hverdagen.

Alle vet at det gjelder å sette pris på noe man har mens man har det. Likevel tror jeg mange kjenner seg igjen i at de ikke er flinke nok til å vise sin takknemlighet før det er for sent. Noen sa en gang til meg at «Den beste skryten du får, er den som gis bak ryggen din». Hvis du noen gang har opplevd å tilfeldigvis få høre at noen har snakket pent om deg når du ikke var der, så vet du hvor utrolig hjertevarmende det er.

Men det forutsetter selvsagt at man ikke bare får komplimenter når man ikke hører det. Alle trenger positive tilbakemeldinger. Misforstå meg rett: Begravelser er en flott måte å hedre avdøde mennesker på. Men jeg tar meg selv ofte å tenke: Hvorfor kommer det aller fineste om en person når de ikke er her lenger? Jeg håper inderlig at folk har fått høre halvparten av det som blir sagt i løpet av begravelsestaler mens de ennå er i live. Og jeg håper vi er flinke til å ta vare på hverandre også når den felles krisen er over, og husker på at mange opplever kriser, større eller mindre, på daglig basis, uten at det nødvendigvis er noe man leser om i avisen eller hører om på pressekonferanse. Empati og nestekjærlighet er ikke en begrenset ressurs som det gjelder å være grådig med – tvert imot. Her gjelder det å dele mest mulig med flest mulig og vite at det man gir, det får man også tilbake, om ikke med en gang eller av samme person – så får man det tilbake i en eller annen form.

God påske og – som alltid – ta vare på deg selv og de du har rundt deg.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse