Annonse

Hvor mye belastning fra oppdrett tåler Norges kyst?

En forsker skal ha sterk rygg, og i de tilfeller hvor forskerne tar naturen i forsvar, blir de ofte møtt med hard motstand fra næringslivet, advokater og særlig pengetørste kystordførere.

Karin Kroon Boxaspen Forskningsdirektør/Havforskningsinstituttet og Vivian Husa Forsker/ Havforskningsinstituttet både beroliger og advarer oppdrettsnæringen i sitt innlegg 5. juni 2019 «Hvor mye løste næringssalter fra oppdrett tåler kysten?», der de hevder følgende:

«Beregninger og måledata indikerer at med dagens produksjon av laks går dette bra, men at femdobling av produksjonen trolig vil skape overgjødslingsproblemer i de fleste områdene».

Vitenskapelig basert kunnskap er ikke ufeilbar. Kunnskap er heftet med større eller mindre grad av usikkerhet. HI kan ikke fastslå med sikkerhet om utslipp av næringssalter fra oppdrettsnæringen ikke medvirker til å utløse algeoppblomstring eller/og forlenger perioden. HI viser til sin usikkerhet gjennom ordet «INDIKERER». Ordet indikere er synonymt med ordet «TYDE », altså ikke en absolutt sannhet. Det er mange variabler som bidrar til å øke usikkerheten som: årstid, sjøtemperatur, bunnforhold, dybde, strømninger, tidevann, oksygennivå, solpåvirkning, påvirkning fra landbasert aktivitet og vannføring i elver og vassdrag. Fiskens appetitt og utnyttelsen av fôret varierer gjennom årstidene og påvirker størrelsen av utslippet av næringssalter. Med andre ord er det nok av usikkerheter å ta tak i her.

Forskerne spiller en stadig mer sentral rolle som eksperter og rådgivere i risikovurderinger og i politiske beslutninger, noe som øker behovet for utvidede etiske retningslinjer for forskningspraksis. En forsker skal ha sterk rygg, og i de tilfeller hvor forskerne tar naturen i forsvar, blir de ofte møtt med hard motstand fra næringslivet, advokater og særlig pengetørste kystordførere. Det er faktisk slik at forvaltningen har i for liten grad begrenset veksten i oppdrettsnæringen til tross for at erfaringsbasert og forskningsbasert kunnskap viser til at næringen påvirker naturen negativt over tid. Spørsmålet blir og hvor mye erfaringsbasert kunnskap vektlegges når beslutninger skal fattes?

Havforskningsinstituttets (HI) hovedansvar er å forske for å kunne gi råd til det offentlige om akvakultur og om økosystemene i Barentshavet, Norskehavet, Nordsjøen og den norske kystsonen. Rundt halvparten av arbeidet er finansiert av Nærings- og fiskeridepartementet (NFD). HI var meget sentral som rådgiver for utarbeidelsen av Meld. St. 16 (2014-2015) Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett.

HI sitt innspill var:

«Generelt vurderer Havforskningsinstituttet (HI) risikoen for negative effekter av smittespredning fra oppdrett av laksefisk til villfisk som lav, med unntak for lakselus. Vurderingen er imidlertid beheftet med usikkerhet, fordi en ikke har full kunnskap om alle viktige sykdomspatogener i oppdrett. Basert på dagens kunnskap, mener HI at det ikke er grunnlag for å foreslå spesifikke indikatorer og grenseverdier for andre patogener/sykdommer enn lakselus.

Havforskningsinstituttet fremhever på den annen side at selv om rømming og genetisk påvirkning er en stor miljøutfordring, er rømming mindre egnet i en handlingsregel for kapasitetsjustering på tillatelsesnivå».

Det betyr at HI støttet Regjeringens avgjørelse på at det er kun lakselus som skal fungere som en regulator for oppdrettsnæringens «trafikklys». Det er dermed verdt å merke seg HI sin egen risikorapport for 2013 ble det påpekt følgende usikkerhet:

«Det kan ikke utelukkes at enkelte begrensede geografiske områder kan ha en forhøyet risiko for overgjødsling og videre at det kan være vanskelig å identifisere slike potensielle risikoområder, men generelt at områder med dårlig vannutskiftning eller områder med flere kilder til næringssaltutslipp kan være utsatt».

Min mening er at det overhodet ikke er nok å vurdere oppdrettsnæringens etter kun miljøindikatoren lakselus. Det handler om et stort og sammensatt register av miljøpåvirkninger som må vurderes. I Norge er det tette forbindelser mellom oppdrettsnæringens talspersoner, politikere og forskere. Det er både riktig og sunt å holde en armlengdes avstand med hensyn på å ikke utfordre sin integritet, og det er sunt å få krav fra omverden.

Fra 14. desember 2018 skulle WFD være en del av nasjonal rett. Her har Norge sviktet, noe som forklares med at Forskrift om rammer for vannforvaltningen (vannforskriften) av 2006 verken transformerer eller implementerer WFD til norsk rett på en tilfredsstillende måte.

Norsk lov samsvarer ikke med WFD. Vannforskriften ignorerer at det i WFD finnes et grunnleggende prinsipp om «kildebekjempelse». Videre sees det intet utslag av «føre-var-prinsippet». Hensynet til samfunnsøkonomiske forhold og arbeidsplasser endrer ikke på manglende innfrielse av WFD i norsk rett. WFD formålsparagraf viser til alvoret med ordene:

prevents further deterioration and protects and enhances the status of aquatic ecosystems.

Da gjenstår det å se når WFD blir implementert i norsk lov og rett.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse