Annonse
Med et NATO inne i sin mest kritiske tid siden stiftelsen i 1949 må vi raskest mulig få hodet opp av sanden og finne får plass blant våre viktigste naboer og nære allierte. Det er ikke nok med noen nye geværkompanier eller styrket HV – når alt av tung infrastruktur på land, hav og sjø befinner seg i det sørlige Norge. Det må flyttes nordover raskere enn svint! skriver Einar Sørensen. Foto: Frederik Ringnes

Norges svekkede forsvar  i et NATO i eksistensiell krise

Den største svakheten med Forsvarssjefens fagmilitære råd er mangelen på aktive flybaser i nord, med unntak av et Evenes som det meste av faglig ekspertise rister på hodet av.

Denne høsten blir en av de mest kritiske for vår sikkerhet, og det skyldes ikke at Forsvarssjef Haakon Bruun-Hansen la frem sitt lenge annonserte fagmilitære råd til regjeringen. Eller at forsvarsminister Frank Bakke-Jensen har funnet noen ekstramilliarder som gjør at Norge øker sin andel av BNP mot det forgjettede mål på to prosent til forsvaret.

Derimot at  den sentrale forutsetning for forsvarsplanleggingen er i ferd med å rives i filler, et  NATO som skal  ile til unnsetning hvis vi angripes. Tyrkias angrep på kurdene er ille nok, men verst er at hele verden nå ser at et vi ikke kan bygge en sikkerhetspolitikk kun på et USA ledet av Donald Trump. Bare spør hva folk i de baltiske stater nå må tenke om den såkalte garantien de har fått fra NATO og USA spesielt.

Derfor skal vi  ha åpne øyne og ører mot det som kommer til å skje under NATOs toppmøte og samtidig 70-års jubileum i London 3 – 4. desember der alle statssjefer skal delta. Her vil Trump opptre sammen med en omstridt britisk statsminister Boris Johnson i en opprivende konflikt om BREXIT.

Europeiske forsvarseksperter har allerede begynt å omtale London-møtet som markeringen  av at  NATO går  inn i pensjonsalderen. Dessuten at lederne for Euro-NATO ikke lenger vil finne seg i å bli hundset av en president Donald Trump som mer og mer gjør USA til en alliert ingen kan stole på eller ønsker å identifisere seg med.

Denne utviklingen er ikke ny, men nå skyter den en så stor fart at viktige europeiske NATO-land er i ferd med å lage egne forsvarsallianser, innenfor NATO. Det er en tiltakende splittelse. De baltiske stater søker seg mot Tyskland, og det gjør også Sverige og Finland. Land som Polen og de øvrige tidligere øst-europeiske land som er med i NATO vil ha fokus mot sitt område, mens Hellas, Italia og Spania spesielt prioriterer Middelhavet.

Nå er ikke Trump alene ansvarlig for tilstanden i NATO. Amerikanerne har lenge presset på det de kaller en lik fordeling av forsvarsbyrdene. Men også Canada går sine egne veier. De har lagt frem en arktisk strategi med forsvar av eget territorium og områder i Arktis de krever – og tonet sterkt ned det vi i Norge kaller for Nord-områdene – vår del av Arktis.

Vi kan like godt først som sist merke oss årstallet 2024. Da skal NATO-landene ha et forsvars-forsvarsbudsjett på minst to prosent av BNP, etter krav fra president Donald Trump. Men NATOs regnestykker viser at i 2024 vil kun ti land være i denne posisjon, Norge inkludert.

Det er da uunngåelig med et amerikansk-europeisk oppgjør, og hvis Trump blir gjenvalgt i 2021, så er saken gitt. Men selv med en annen amerikansk president tror ikke ekspertene at harmonien  i NATO blir gjenopprettet.

USA har aldri oppgitt sitt faktiske budsjett for forsvaret av Europa, og derfor er det vanskelig for Euro-NATO å vite hva som er en rettferdig deling, fordi amerikanerne opererer med et globalt budsjett.

Men det anerkjente International Institute for Strategic Studies (IISS) i London har beregnet at USAs NATO-forpliktelser, inkludert baser, i 2018 beløp seg til 100 milliarder dollar eller mindre enn 15 prosent av USAs forsvarsbudsjett. Delingen av forsvarsbyrdene i Europa er beregnet til 75-25 prosent  med Europa definitivt som den største bidragsyter.

Frankrike, Tyskland og UK dekker alene ca 60 prosent av forsvarsbudsjettene i NATO, og selv i Brexit-UK er det sterk misnøye med et USA som konsekvent fremstiller seg selv som den som bærer mesteparten av byrdene.  De tre landene har nøkkelen til NATOs fremtid, og det er et lyspunkt at på tross av BREXIT, så er forsvarsamarbeidet mellom de tre sterkt økende. Frankrike er den ledende part her.

Ingen vil selvsagt avvikle NATO eller gå ut av alliansen. Den store oppgaven er å finne en ny samarbeidsmodell der Euro-NATO selv må ta ansvar og lede alliansearbeidet mer enn før.

Dette preger også nå holdningene hos våre nære naboer, Sverige og Finland. De har lagt seg så tett opp mot Euro-NATO som mulig, med vekt på det baltiske området. Lengst har Sverige gått. I EUs solidaritetserklæring fra 2009 i Lisboa sier svenskene at de ikke vil forholde seg nøytrale eller passive i tilfelle krig eller katastrofer i nabolandene, men gripe aktivt inn. Og Sverige venter tilsvarende gjenytelse i tilfelle de utsettes for angrep.

Den største forskjellen mellom Norge og våre to naboer er deres satsning på Nord-områdene. Kalax-Luleå er Sveriges viktigste flybase i nord, og tilsvarende er det med Rovaniemi i Finland. Begge land forutsetter at det må være et aktivt luftforsvar i Nord-Norge, ellers har de ingen ryggdekning mot vest. Men den sørgelige tilstanden er jo dessverre nettopp dette. Dermed går Nord-Norge og Norge glipp av de muligheter til  samarbeid både om baser, materiell og personell. Den største svakheten med Forsvarssjefens fagmilitære råd er mangelen på aktive flybaser og sjøforsvarsbaser i nord, med unntak av et Evenes som det meste av faglig ekspertise rister på hodet av.  I all forsvarsplanlegging har hovedregel vært at det vært at det beste forsvar er det som ligger nærmest mulig de som skal forsvares. Dette gjelder ikke lenger, og det er hoved-forklaringen på hvorfor AP og Høyre  i Nord-Norge har mistet mye av sin troverdighet.  

Det virkelig bekymringsfulle i  forsvarssjefens innspill er en slags aksept på  det som sjefen for Forsvarsoperativt Hovedkvarter, generalløytnant Rune Jakobsen og sjefen for Hæren, generalmajor Eirik Kristoffersen skriver. At Norge – og i særklasse Nord-Norge - er på full fart inn i et ingenmannsland. Norge er nå en del av Russlands strategi i en konflikt med USA og vårt land ligger innenfor den russiske forsvarslinjen (Bastionforsvaret).

Med et NATO inne i sin mest kritiske tid siden stiftelsen i 1949 må vi raskest mulig få hodet opp av sanden og finne får plass blant våre viktigste naboer og nære allierte. Det er ikke nok med noen nye geværkompanier eller et styrket HV – når alt av tung infrastruktur på land, hav og sjø befinner seg i det sørlige Norge. Det må flyttes nordover raskere enn svint!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse