Annonse
Randi Nygård forteller i dette debatt-innlegget om sitt mareritt. Foto: Ole Åsheim

Hvordan er det mulig for en noen å ødelegge andre så totalt, uten å bli stoppet?

Randi Nygårds liv har blitt et bunnløst mareritt. Hun ble sykemeldt etter netthets og psykisk terror.

Å måtte oppleve og tåle alt dette, er så graverende alvorlig og totalt menneskeødeleggende.

Hvorfor dette innlegget?

* For å fortelle om min livssituasjon, og hvorfor jeg har vært sykmeldt siden juni.

* Hvordan det er mulig for en noen å ødelegge andre så totalt, uten å bli stoppet?

* Om alle de omfattende og alvorlige konsekvensene det har fått for meg.

* Å fortelle om den absolutte totale hjelpeløsheten og maktesløsheten mot «systemet» i samfunnet.  Den totale avmakten, og hva jeg har måtte tåle i ukesvis og månedsvis. 

* Om alle medhjelpere - løpeguttene og -jentene hans som er medansvarlig.

* Om min evige søken etter en voksen, erfaren og dyktig advokat, som kan bistå meg.  I  ytterste konsekvens har dette bokstavelig talt, handlet om å leve  videre.

* At barna mine aldri, aldri noen gang skal måtte få svare på spørsmål fra noen, eller i ettertid få høre om denne forbannede syke giftige gjørma, jeg er omtalt i.

Gjørma og det syke svineriet som er offentliggjort om meg:

* At jeg er dyremishandler, har sex med min hund.

* Yrkesludder, ludder, hore. At jeg er syk i «øvreetasjen.»

* At jeg ikke skal dø i synden.  At tiden er inne for at jeg må svare for meg.

* Har lurt og svindlet han for 90.000kr, og andre menn for samme beløpet, m.m.

Leserinnlegget omhandler ca. 20 innlegg en mann har postet offentlig på sin Facebook-profil om meg. Det er mulig det er mange flere. Dette har pågått fra 26. juni 2015, og ukesvis og måneder etterpå. Den ansvarlige «redaktøren» bak alt dette forbanna syke svineriet, er snart 70 år og bor i en kommune i Nord-Troms.

Alt i dette innlegget startet etter at forholdet som hadde vart i ett år, ble avsluttet. Før det første innlegget om meg 26. juni, var han anmeldt av meg for flere straffbare forhold.  Den første kontakten min med politiet var 16. juni.  Skriftlig anmeldelse og oppmøte ved Krimvakta her i Tromsø var 23. juni.  Det ble i løpet av noen minutter effektuert et brev- og besøksforbud.  All ære til den voksne og erfarne politimannen, som faktisk gjorde et grep.  Brev- og besøksforbudet ville gjelde i 6 måneder, til 23. desember.

De første månedene spydde jeg daglig. Ofte flere ganger om dagen. Dette bare ved tanken på beskrivelsene om meg. 

Det er så bunnløst jævlig, avskyelig, mørkesvart ondskapsfullhet, så sadistisk, sykt, perverst, morbid, grusomt, kvalmende og absurd. Nådeløse og hensynsløse syke løgner og falske anklager. Så hinsides alt som kalles vanlig og normalt. Så fullt av hat og forakt. Psykisk vold og terror som er så resultatorientert, velkalkulert og nøye planlagt og gjennomtenkt - og utført - i hans desperate altoppslukende forsøk på å ødelegge meg helt og fullstendig.  Dette fordi han både i første, andre og tredje runde faktisk forsto at truslene hans ikke hadde knekket meg helt. Derfor var han nødt til å gå ut i sosiale medier i tillegg, som hans endelige siste forsøk på å fullføre verket sitt.  Hans definitivt største problem, var faktisk det at jeg fortsatt var «oppegående». Det måtte det gjøres noe med - og da er bl.a. Facebook og alle de kjære, gode og snille vennene hans, gode å ha.

Å måtte oppleve og tåle alt dette, er så graverende alvorlig og totalt menneskeødeleggende. Det er umulig å forklare hva dette egentlig gjør med meg. Dette svineriet om meg har kvestet meg hardt, og vil forfølge meg resten av mitt liv.  De tre unge voksne barna må bære dette med seg i enda flere år.  Historien om sin mamma. Hvordan i helvete er det mulig at en sånn forbannet, sinnsforvirra, gjennomsyra giftig gjørme er blitt beskrivelsen om meg? Det er faktisk nesten ikke til å leve med, egentlig. Hverken bokstavelig talt eller i overført betydning.

Etter den 29. juni, skulle det bli enda verre. Jeg prøvde å søke hjelp. Hjelp til å stoppe denne personligheten, og alle hans nærmest dødelige innlegg, offentliggjort om meg. Den eneste plassen jeg var dum nok til å tro at jeg kunne få bistand av, ble også de som jeg har måtte tåle altfor mye av, og kjempet mest imot. Politiet.

Etter samme dato, og frem til september har jeg vært fire ganger på krimvakten i Tromsø. Gjelder anmeldelse om brudd på brev- og besøksforbudet, legge frem bevis, m.m. Antallet telefonsamtaler husker jeg ikke, men mest sannsynlig bortimot ti ganger.  I oktober og desember har jeg kun vært i ekspedisjonen på politihuset, i 1. etasje og levert anmeldelser m.m. Politiet ved krimvakten vet at jeg ikke lengre, etter september, går opp til 2. etasje der krimvakten har avdeling. Jeg har informert de, både skriftlig og muntlig, om at jeg aldri kommer til å møte opp der flere ganger angående denne saken.  Dette i et forsøk på å bevare restene som er igjen av menneskeverdet mitt, og restene av respekten for meg selv. Jeg har ikke mer plass for mer nedverdigelse derfra heller.

Jeg var i telefon kontakt med krimvakten sist 11. desember. Angående forlengelse, eller håp på, nytt brev- og besøksforbud fra 24. desember. Det som gjaldt for denne personen, ville utløpe 23. desember. I denne samtalen fortalte jeg også om tre nye brudd på brev- og besøksforbudet, som skjedde en uke tidligere. Jeg spurte om det spilte noen rolle om jeg anmeldte flere brudd? Om det ville få noen betydning for han? For meg?  Da tennes et ørlite håp, etterforskeren sier bl.a. at den trodde at jeg nå hadde krav på bistandsadvokat, siden han igjen har brutt brev. og besøksforbudet. Jeg forteller litt om hvordan jeg har opplevd politiets håndtering av saken.  Vi prater litt mer.  Jeg opplevde faktisk å bli litt hørt på, og ikke minst trodd på, for første gang av politiet etter 26. juni. Det sa jeg også til vedkommende. En helt ny og annerledes opplevelse enn tidligere med krimvaktens ansatte. Etterforskeren skulle undersøke saken litt nærmere og ringe meg tilbake om noen dager.  Jeg ble spurt om det var noen spesiell advokat jeg ønsket eller kunne tenkt meg. Nå er det gått rundt 60 dager, men jeg venter ingen telefon fra politiet.  Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Det sluttet jeg med ca. 15. desember. Jeg lærte fort allerede i sommer at jeg ikke skulle kunne tro, forvente, kreve, forlange eller håpe på noe fra politietaten i en sånn sak.

Om det er utstedt nytt brev- og besøksforbud fra 24. desember, så er det kun noe mellom han og politiet. Det angår visst ikke meg. Og når jeg ikke vet noe, kan jeg heller ikke fortsette med anmeldelser.

I sommer ble jeg fortalt av politiet, i Tromsø, at de ikke hadde kapasitet til å kjøre til oppgitt adresse (i Tromsø) for å forkynne brev- og besøksforbud. Jeg ga info til politiet om at han aldri verken ville svare på oppringing, eller ringe tilbake, da de muntlig skulle informere han om dette forbudet.

Jeg vet ikke hvor mange tusen mennesker i Norge og andre land, denne forbannede, syke, giftige gjørma er offentliggjort om meg. Av han selv og alle løpeguttene og –jentene hans, som også har vært trofaste støttespillere og medhjelpere til dette.  Ca. 30-40 aktive «hjelpere».

Jeg ble truet med anmeldelse og netthetsing da jeg konfronterte noen av hans aktive hjelpere.  Jeg støttet dem 100 prosent i å anmelde meg for det. Svaret mitt falt forresten ikke helt i god jord, for dem. Så jeg venter på alle anmeldelsene. Fra hovedpersonen selv, fra dyrevernsnemda, og fra de andre som skulle anmelde meg, som nevnt over. Rettslig inkasso. Innkalling til avhør. Hver eneste dag venter jeg på brev i postkassen fra noen av dem. Og det har jeg gjort siden juli.

Det definitivt verste og vanskeligste og slitsomme, er, og har vært den totale, fullstendige hjelpeløsheten og maktesløsheten. Ikke ett eneste menneske som har kunnet stått sammen med meg, og hjulpet meg med å stoppe dette.  Han har fått fortsette og fortsette, uten noe som helst hinder,  fra noen som helst. Tvert imot; flere og flere lot seg lettlurt verve i hans syke karusell og spill. Ingen som har tatt tak i dette, for verken å stoppe det,  eller ansvarliggjøre han og medhjelperne hans.  Ingen konsekvenser for noen av de.  Ingenting. Hadde de rette i «systemet» tatt grep om dette, hadde dette vært stoppet senest i juli.  Jeg hadde vært i jobb, livet har vært levelig og de personlige ødeleggelsene hadde ikke blitt så ødeleggende for meg, som de faktisk er.

Et rasende sinne herjer i meg. Og hadde det ikke vært for at jeg heldigvis er så fly forbannet, så hadde jeg garantert vært akkurat der han ville ha meg; medisindopet og så deprimert at jeg antageligvis ikke hadde levd i dag på grunn av dette tyranniet.  Den knusende, lammende, hysteriske redselen ble etter hvert forandret til dette voldsomme raseriet.  Dette raseriet er kun rettet mot de , der det hører hjemme.

Konsekvensene dette har fått for meg, er like mange som de er alvorlige og omfattende.  Det er absolutt utilgivelig. Heldigvis er ungene mine såpass sterkt bygd, med en sosialisering og integritet, som ikke vil slå dem over ende av den syke omtalen av meg. Og ikke minst er de så intellektuelle, rettferdige og flotte mennesker, at mange kan misunne dem disse egenskapene. Men noen ganger kan det allikevel holde hardt…

4. juni ble jeg ansatt i Tromsø kommune i ny stilling, oppstart etter avtale i august-september. 10. juni ble jeg sykemeldt på grunn av hendelser fra denne personen. I desember fikk jeg beskjed om at juristen i Tromsø kommune som var kontaktet i november hadde gitt beskjed om at stillingen kunne utlyses på nytt, og ansette noen andre. Dette fordi de trengte noen faste i stillingen, for å slippe å leie inn andre i mitt fravær. Siden jeg ikke hadde tiltrådt stillingen og ikke mottatt lønn derfra, var dette lovlig i følge juristen. Bare et eksempel på en av konsekvensene. Sånn gikk det.  Stillingen ble utlyst på nytt med søknadsfrist 9. februar. Så kjære sykepleiekollegaer, der har dere mulighet på jobb.

De fleste utgiftene har ikke blitt mindre siden juni, snarere tvert imot.  Med en kraftig reduksjon i inntekt pr. mnd. betyr det ytterligere lån. Den 10. februar hadde jeg vært sykemeldt i 9 måneder, og er videre sykemeldt til 29.2.  Om kort tid er tiden inne for arbeidsavklaringspenger, da reduseres utbetalingene ytterligere.  Og jeg har for første gang i mitt liv ikke muligheter til å forsvare utgifter til lån og andre faste utgifter m.m. Jeg har melding fra ham der han forklarer meg om den målbevisste planen sin angående dette – at jeg måtte tenke over konsekvensene over å ikke kunne jobbe som sykepleier, om jeg ikke gjorde som han forlangte.

Nå har jeg også blitt en «jævla NAVer», en «jævla snylter», i tillegg til alt annet. 

Det å måtte gå til en avis med dette oppleves som helt forferdelig. Grusomt. Fornedrende. Vondt. Rett og slett en stor sorg. Så mange tanker om å fortelle om det å fortelle om denne syke gjørma, til så mange mennesker. Tanker om familien min, om venner. For i det hele tatt å gjøre ett siste forsøk på å komme meg videre i livet, i all min maktesløshet og hjelpeløshet overfor et system som overhode ikke fungerer - og forsøk på å få noen som kan yte meg bistand, er det å offentliggjøre dette i en avis, faktisk den eneste muligheten jeg har i livet. Ingenting kan allikevel bli verre i denne saken enn det er.

Siden juni har jeg forsøkt å ta tak i advokat. Det skulle vise seg å bli akkurat like vanskelig, som all annen hjelp. Jeg har for lengst mistet oversikt over antallet og navn på advokater jeg har kontaktet, eller som er forsøkt kontaktet av andre. Ingen av de jeg har kontaktet kunne ta saken. Av ulike grunner, men mest fordi at det ikke var deres hovedområde eller spesialitet.

Jeg sa til en advokat at ett eller annet sted må det jo finnes noen som kan ta denne saken? En voksen, erfaren og uredd advokat som har forståelse for alt dette? Få stoppet dette syke svineriet en  gang for alltid, og lagt den syke gjørma av karakteristikken og beskrivelsene om meg, døde.  Ansvarliggjøring av hovedpersonen og alle som har bidratt. En voksen advokat som ikke synes det er helt OK å bli løyet for rett opp i ansiktet, for deretter å bli feiret for å ha gått fem på løgnene hans. Det haster virkelig med bistand fra den rette advokaten nå.  Om dette skulle bli en kvinnelig advokat, må denne påregne seg også å bli omtalt på hans «egen» måte.

 Takk for oppmerksomheten. 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse