I dag er det kanskje mer enn noensinne nødvendig for samene å beherske norsk, men vi vet heldigvis, i motsetning til i tidligere generasjoner, at å forkaste tradisjonsspråket ikke er noen forutsetning for å beherske norsk tilfredsstillende, skriver Kjell Ballari. Bildet er fra en debatt om samisk språk på Riddu-festivalen i Kåfjord i 2011. Foto: Lina Livsdatter

Hvordan berge samisk språk?

Utspill som utløser overflatisk og skjellsordpreget retorikk har vi allerede har hatt, og har fortsatt alt for mye av.  Dette har jeg liten sans for. Det er på tide at realitetsanalyser får større plass i debatten om samisk språk og kulturs framtid.

En grunnleggende erkjennelse som burde styre debatten om hvordan det samiske språket skal overleve, er dette: Folk med samisk som morsmål har i mange generasjoner hatt et påtrengende behov for å kunne norsk. De norsktalendes behov for å kunne samisk har på langt nær vært det samme.

I språksammenheng er det som regel slik at det språket man har praktisk behov for å lære, det lærer man. Det er hovedgrunnen til at flertallet av samene kan norsk, mens bare et fåtall med norsk hjemmespråk har lært seg samisk. Det er også hovedgrunnen til at yngre, både norsktalende og samisktalende, i stor grad behersker engelsk, for «hvor langt kommer man uten engelskkunnskaper i dag?». Formelle undervisningspåbud og tilbud er således ikke den eneste årsaken til det norske (og engelske) språks status.

Det samiske språkets framtid må basere seg på tospråklighet. I det moderne Norge vil tospråkligheten kommer «av seg sjøl» hos mennesker med samisk som basisspråk, men den samme tospråkligheten er det neppe mulig uten videre å forvente av mennesker med ensidig norsk språkbakgrunn, sjøl ikke i de tetteste samiske bosettingsområdene. Dette er samisk språk og den samiske kulturs dilemma. Man har for små og for få allment betydningsfulle, enspråklige samiske arenaer som gir språket tyngde utad og like stor trygghet innad som det norske språket har.

Likevel er det både riktig og viktig å satse på at samisk språk skal overleve og utvikles videre. Både Norden som helhet og våre områder vil bli kulturelt og åndelig fattigere den dagen den siste samisktalende ånder inn for godt. For folk av samisk herkomst vil kunnskaper i språket dessuten styrke følelsen av å være tilknyttet et tradisjonsfellesskap.

Om elevene på sameskolene veksler noen ord på norsk i friminuttene, er her ikke avgjørende. De som vokser opp må få følelsen av at det er viktig å kunne samisk, og dette bør ikke skje gjennom direkte eller indirekte å frykte det norske. I dag er det kanskje mer enn noensinne nødvendig for samene å beherske norsk, men vi vet heldigvis, i motsetning til i tidligere generasjoner, at å forkaste tradisjonsspråket ikke er noen forutsetning for å beherske norsk tilfredsstillende. Samisktalende vil, uansett hvordan vi organiserer det, stadig måtte ha kontakt med enspråklig norsktalende i enspråklige norske miljøer. Det omvendte forekommer knapt.

For å bli tospråklig må man kollidere hyppig med «enspråklige vegger» man har behov for å trenge igjennom. Her har jeg, som de fleste andre, personlige erfaringer. Det norske samfunnet har i uminnelige tider vært en slik vegg for samene under norskinnlæringen. Norsktalende har i liten grad følt en tilsvarende samisk vegg problematisk fordi man ikke har «gått glipp av noe» uten samiskkunnskaper.  Metodisk er den sikreste veien til tospråklighet å leve i en enspråklig kontekst der 2. språk er det eneste som teller. Dette gjør jo de med samisk som 1. språk hver eneste dag som medlemmer av det norske samfunnet omgitt av norsk på alle bauger og kanter, og det opplever alle som permanent bosetter seg i andre land enn hjemlandet.

Tilsvarende påvirkning får ikke norsktalende som er uten, eller har begrensede ferdigheter i samisk. For dem må man arrangere bevisst skjermede språkbad om samiskkunnskapene skal sikres og utvikles. I fornorskningsperioden var internatene slike bevisst skjermede språkbad for barn som levde i isolerte, énspråklige samiske eller finske miljøer. Flere sameskoler er langt på veg organisert ut fra tilsvarende pedagogiske erkjennelse, og sjølsagt vil et filter mot for sterke norske impulser i skoletida gjøre effekten av språkbadet sterkere, men hvor lurt er dette? Samisk språk og kultur er også avhengig av forståelse og velvilje utenfra, og vi vet at kontakten mellom barn og unge naturlig krysser alle hjemmespråkgrenser i fritida, slik det for øvrig har gjort i generasjoner i flerspråklige miljøer. Mange samebarn lærer mer norsk av jevnaldrende kamerater enn gjennom skolens undervisning. Tidligere lærte énspråklige norsktalende barn, uten en eneste samisktime på skolen, kameratenes språk i samiskdominerte lekemiljøer. Dette er mindre vanlig nå.

I dag finnes det knapt noen miljøer hvor samisk språk og kultur er enerådende, mens norsk dominerer på så å si på alle arenaer i Norge. Selv på Sametinget har enspråklige med solide norskkunnskaper trolig større innflytelse enn tilsvarende enspråklige samer (om de da i det hele tatt finnes). Man kommer heller ikke langt som sameforsker uten å kunne norsk (eller engelsk), men berges godt uten samiskkunnskaper.

For å bruke et bibelsk bilde: Fornorskning i dag kan sammenlignes med den brede vei hvor det er lett å ta seg frem. Ønsker man en samisk framtid, er vegen smal og porten trang. Jeg har stor respekt for dem som tar utfordringen og satser tid, fantasi og krefter på at våre etterkommere også vil kunne leve i et samfunn der samisk høres og samene sees. For å få dette til, kreves det både kløkt, tålmodighet og målrettet arbeid. Utspill som utløser overflatisk og skjellsordpreget retorikk har vi allerede har hatt, og har fortsatt alt for mye av.  Dette har jeg liten sans for. Det er på tide at realitetsanalyser får større plass i debatten om samisk språk og kulturs framtid.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse