Annonse
FORTVILER: Ifølge Jawad Khawari sendes broren ut av landet etter å ha fått avslag på søknaden om politisk asyl. Støttegruppa for asylsøkere i Tromsø stiller spørsmål ved hele prosessen. Foto: Anne-Marith Rasmussen

Hvordan kan én bror bli gitt opphold, mens en annen bror blir sendt ut?

Hvem er det som har tatt de barnefaglige vurderingene av at det er forsvarlig å skille foreldre og barn i en slik ekstrem situasjon?

Hvordan kan én bror bli gitt opphold, mens en annen bror får bli?

Søndag morgen 12. juli, blei familien Khawari bestående av mor, far og deres to jenter på 7 og 13 år henta av representanter for Troms politidistrikt, for å returneres til Afghanistan. De fikk  endelig avslag på saken sin i november 2014, og hadde bodd nesten to år i Norge. Men familien hadde ikke gitt opp kampen for å få bli her, og både advokat, støttegruppe og helsearbeidere jobba med å belyse saken ytterligere med tanke på å gå til rettssak. Både familien sjøl og vi i støttegruppa trudde at familien var rimelig trygge til tross for det endelige avslaget. Den siste familien som blei forsøkt returnert fra Norge til Afghanistan var i februar 2015. UNHCR og afghanske myndigheter har vært kritiske til Norges returpraksis, og i kjølvannet av asylbarnskandalen kom det en ny instruks fra det norske justisdepartementet som stramma inn muligheten for å sende barnefamilier tilbake til Afghanistan.

Hva er det som gjør at politiet velger å gjenoppta en omdiskutert praksis, og å sende ut en barnefamilie til en krigssone på en søndag midt i fellesferien?  Familien blei sendt fra Tromsø til Oslo søndag kveld uten å ha fått snakka verken med advokat, behandler eller andre støttespillere. De var alle på ferie. Allerede mandag morgen klokka 10 var de på vei til Kabul via Amsterdam og Dubai. Dette innebar at advokaten (som kom på jobb klokka 08 mandag morgen), ikke hadde mulighet til å få prøvet utsendelsen for retten sjøl om han hadde vært på jobb pågripelsesdagen. Retten åpner nemlig først klokka 09 mandag morgen. Hvis utsendelsen hadde skjedd bare noen timer seinere, ville det vært mulig for advokaten å be retten om å vurdere en midlertidig forføyning.

Det er mange grunner til at Støttegruppa Tromsø valgte å engasjere seg i sjølve asylsaken. Den mest åpenbare grunnen er at Mohammads bror har fått politisk asyl i Norge, og at Mohammads grunner for å flykte handler om det samme som brorens grunner for å flykte. Hvordan kan én bror bli gitt opphold,  mens en annen bror blir sendt ut? Men politiet har ikke noe med avgjørelsen av asylsaker å gjøre, det er UDI og UNE sitt bord. Politiet skal bare sørge for å effektuere vedtak. Men ikke alle som har endelig avslag, er transportdyktige.

En åpenbar grunn til at familien ikke skulle uttransporteres, var advarsler mot nettopp dette fra Fatemas behandler. Både Fatema og eldstedattera på 13 år hadde så store psykiske problemer at de gikk til behandling. Fatemas behandler skreiv i februar et brev der han beskriver hennes helsetilstand, og der han advarer mot uttransport. Dette brevet blei forelagt politiet denne søndagen i juli, og behandleren tok en pause i ferien sin for å ringe både Troms politidistrikt og Politiets Utlendingsenhet for informere om at vurderingene fremdeles var gyldige, og for å legge innover dem alvoret i å overprøve en slik vurdering. Politiet fikk sjøl erfare at også Mohammads helse var dårlig. De var tvunget til å ta ham med til legevakta i Tromsø, fordi han fikk et sammenbrudd på flyplassen. Legevakta ga han medisin, mest sannsynlig av den beroligende sorten. Fatema blei også tatt med til legevakta som tilbød henne en tablett, men ho klarte ikke å svelge den. Vi synes det er grunn til å spørre om hva slags vurderinger som gjøres av legene på legevakta i Tromsø i en slik situasjon.

På hvilken måte vurderer legene pasientens kontekst og omstendigheter? Det å bli sendt hjem fra legevakta til trygge omgivelser i Tromsø, og det å bli sendt til krigsligende tilstand i Kabul er to forskjellige ting.     

Familien skulle egentlig sendes fra Tromsø med et fly som gikk klokka 12.30. Men Mohammads sammenbrudd og behovet for legehjelp gjorde at reisen blei utsatt. Etter at Mohammad hadde vært på legevakta, fikk han ikke være sammen med familien, men blei satt på glattcelle. Fatema var opptatt av ungene, og ba om å få snakke med barnevernsvakta.  

Når barnevernsvakta møtte familien på politihuset i Tromsø denne dagen, sa de til familien at de ikke kunne gjøre noe.   

Istedenfor å få bistand til å være trygge foreldre i denne ekstreme situasjonen, blei ungene skilt både fra far og mor. 

Politiet anklaga Fatema for å skape frykt, og sa gjentatte ganger at hvis ho protesterte mot utsendinga, ville ho ikke få være sammen med ungene. Foreldrene ble sendt til Oslo i et annet fly enn ungene. Store deler av reisen fra Tromsø til Kabul måtte ungene klare seg uten foreldene sine. Hvem er det som har tatt de barnefaglige vurderingene av at det er forsvarlig å skille foreldre og barn i en slik ekstrem situasjon? Hadde barnevernsvakta godkjent måten denne returen foregikk på?

Fatema og Mohammad blei kjørt til flyplassen i Tromsø i hver sin bil, og med hånd- og fotjern. Fatema forteller at ho blei båret inn på flyplassen, men at ho ba pent om å få lov å gå sjøl, og at politiet tok av fotjerna inne på flyplassen. I denne situasjonen glei Fatemas bukse og hijab av henne, men politiet var så opptatt med å kontrollere henne at de ikke hørte hennes bønn om å få retta på det. For henne var dette en ekstremt nedverdigende situasjon. 

På asylfengselet Trandum blei familien gjenforent for noen små timer. Allerede klokka seks mandag morgen blei de tatt ut til flyet som skulle gå til Amsterdam klokka ti. Også på denne flyturen var foreldre og barn atskilt, og både mor og far hadde på håndjern. Fra Amsterdam til Dubai fikk familien sitte samla, men Fatema turte ikke å si noe som helst til barna under hele flyturen av frykt for at politiet ville ta barna fra henne igjen.

Familiens opplevelser under sjølve returen er sjokkerende for oss i støttegruppa, og familien har spurt oss: Er det lov det politiet har gjort mot oss?
Vi spør om det samme. Har politiet opptrådt slik det forventes at de skal opptre i denne situasjonen? Er det slik returer av barnefamilier vanligvis foregår? Hva slags kompetanse og myndighet møter helse- og barnevernsmyndigheter mennesker i en retursituasjon med?

Når det gjelder Norges praksis med retur av barnefamilier til Afghanistan, er den svært kritikkverdig i seg sjøl. Når vår familie kom til flyplassen i Kabul, blie de møtt av to representanter for flyktningeministeriet. De mente Norge brøyt returavtalen ved å returnere mennesker som ikke er friske. Norsk politi trumfa gjennom returen etter lange diskusjoner på flyplassen, og familien blei tatt hånd om av afghansk politi. Vi i støttegruppa er svært bekymra for familiens sikkerhet og helse i Kabul, og forsøker å holde kontakten med dem som best vi kan. Familien har bedt oss om å dele deres historie, og vi gjør det fordi dette er en del av virkeligheten få av oss har innblikk i. Vi er redde for at denne saken bare er et eksempel på råskapen i norsk asyl- og returpolitikk.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse