Finnmark er rett og slett for stort, våre avdelinger for få, varslingstiden for knapp, angriperen for sterk og hans muligheter for omgåelse for mange til at vi kan stanse eller sinke ham i en grad som gir mening, skriver Sverre Diesen. Bildet er fra en øvelse på Garnisonen i Porsanger. Foto: Frederik Ringnes, Forsvaret

Hvordan kan Finnmark forsvares?

​​​​​​​Hvordan vi kan forsvare den nordligste delen av landet er blitt et av forsvarspolitikkens kjernespørsmål.

Norsk forsvarsplanlegging er basert på at Russland vil ta i bruk en blanding av konvensjonell militærmakt og hybridkrigføring i en konflikt med Norge. Den konvensjonelle innsatsen kan variere fra meget begrenset maktbruk for å tvinge den norske regjering til politiske innrømmelser og opp til besettelse av deler av norsk område i Finnmark for å sikre seg en buffersone foran de strategisk viktige basene på Kola-halvøya. Det siste anses bare som aktuelt hvis en større konflikt mellom Russland og Vesten allerede er brutt ut, eller russerne ser en slik konflikt som uunngåelig. Av dette følger at den mest utsatte del av norsk område begrenser seg til Finnmark, frem til inngangen til den 300 km lange korridoren som strekker seg fra Alta til Oteren innerst i Lyngenfjorden. Gjennom dette såkalte Lyngen-defiléet går E6, som er den eneste veien mellom Troms og Finnmark, med en rekke broer, tuneller og veiskjæringer som hvis de ødelegges vil gjøre denne veiforbindelsen ufremkommelig.

Under den kalde krigen var det her forberedt kommunikasjonsødeleggelser som gjorde defiléet til et formidabelt hinder i forkant av det sterke forsvarsterrenget i Troms, som sovjetrusserne måtte ta kontroll over i en europeisk storkrig. Her ble derfor hovedtyngden av det norske forsvaret bygget opp med sin infrastruktur og øvingsvirksomhet, og her befinner det seg fortsatt. Men i dag er forsvarsproblemet snudd på hodet. Dersom det utsatte område begrenser seg til Finnmark, og vi for å etablere den konfliktsituasjonen som skal utløse allierte forsterkninger må føre frem styrker dit fra Troms, er plutselig Lyngen-defiléet blitt vårt problem og ikke angriperens. Dertil kommer at militærteknologisk utvikling i form av nye kryssermissiler med lang rekkevidde og høy presisjon har gjort de mange flaskehalsene i korridoren enda mer sårbare. Enkelt sagt kan russerne stenge vår landverts forbindelse med Finnmark for lang tid med et begrenset antall missiler som kan avfyres fra russisk område.

Et norsk operasjonskonsept som forutsetter at vi i en konflikt skal føre frem en brigade langs E6 fra Troms til Alta og videre inn i Finnmark er derfor urealistisk. Dessuten vil en liten brigade som sendes inn i et område på 48.000 km2 der trusselen kan materialisere seg i form av et angrep over land kombinert med sjø- og luftlandsettinger hvor som helst langs kysten eller inne i landet stå overfor en uløselig oppgave. Finnmark er rett og slett for stort, våre avdelinger for få, varslingstiden for knapp, angriperen for sterk og hans muligheter for omgåelse for mange til at vi kan stanse eller sinke ham i en grad som gir mening.

FFIs nylig fremlagte grunnlagsstudie for neste langtidsplan for Forsvaret påpeker at hvis det overhodet skal ha en hensikt å ta opp en tradisjonell kamp med bakkestyrker for å holde terreng i Finnmark, hviler det på to sentrale forutsetninger. For det første må mesteparten av den norske styrken som planlegges satt inn i Finnmark være permanent stasjonert foran Lyngen-defiléet med alle sine forsyninger og en sikker sjøverts forbindelse bakover fra Alta. For det andre må denne styrken være stor nok til å holde de vestre og midtre delene av Finnmark lenge nok til at allierte bakkestyrker også kan settes inn foran defiléet – det vil si styrkene må ha en utholdenhet som minst svarer til den tiden det vil ta før allierte styrker i noe omfang kan ankomme, anslagsvis minst 30 dager. Kan vi ikke det, har det åpenbart heller ingen hensikt å forsøke, ettersom vi da ikke oppnår annet enn å ofre våre egne styrker uten at problemet for våre allierte blir noe mindre. FFI konkluderer med at denne styrken i så fall må være på minimum en divisjon med to brigader og støtteavdelinger, mot dagens ene, reduserte brigade.

Skal vi med andre ord ta opp en kamp for å holde territorium i Finnmark med et ambisjonsnivå som gir strategisk mening, må Hærens styrke i Nord-Norge tilnærmet tredobles, denne styrken må være stående og den må etableres med mesteparten av sin infrastruktur og øvingsvirksomhet i Finnmark allerede i fred. Bortsett fra hva russerne kan tenkes å ville mene om dette, ikke minst når konseptet skal øves med alliert landstigning i Vest-Finnmark, vil det ifølge FFI kreve at forsvarsbudsjettene ikke bare «nærmer seg» men faktisk når to prosent av BNP innen 2024 og holder seg der. En viktig årsak til dette er at konseptet ikke er skalerbart – 50 prosent av innsatsen gir ikke 50 prosent av effekten. Det har ingen hensikt å kunne holde Vest-Finnmark i 15 døgn hvis allierte forsterkninger først kan komme etter 30. Følgelig er denne ambisjonen forbundet med meget høy strategisk og økonomisk risiko – strategisk ved muligheten for tap av hele den innsatte styrke hvis utholdenheten svikter, økonomisk ved store feil- og overinvesteringer hvis den økonomiske forutsetningen svikter.

Vi bør med andre ord ta konsekvensen av at gjenoppretting av norsk territoriums integritet i en konflikt med Russland forutsetter alliert innsats. Det medfører at inntil en tilstrekkelig alliert styrke kan settes inn er det norske forsvarets oppgave primært politisk, nemlig å vedlikeholde en utvetydig konfliktsituasjon som alliansen er nødt til å reagere på. Da hverken kan eller må vi holde territorium i Finnmark. FFIs studie inneholder også en beskrivelse av hvordan dette er mulig med operasjonskonsepter basert på moderne sensorer og avstandsleverte våpen, kombinert med små avdelinger på bakken. Utfordringen ved et slikt konsept er imidlertid at det krenker den politiske og folkelige forestilling om at forsvar i sikkerhetspolitisk og strategisk forstand forutsetter forsvarsstrid med bakkestyrker i taktisk forstand. Skal vi unngå å investere milliarder av kroner i et urealistisk forsvarskonsept i nord, må vi imidlertid innse de nøkterne realiteter: Finnmark er et strategisk forterreng der forsvarskonseptet må styres av hva som er økonomisk mulig og strategisk rasjonelt, ikke av hva man følelsesmessig kan ønske seg – slik det også var under den kalde krigen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse