Annonse
Hvor mange spaserende, joggende og syklende kan ha sett den forlatte og tomme barnevogna, og sporene mot fjæresteinene?  Hvor mange biler hadde passert, som stusset over barnevogna som bare stod der, forlatt?  (Foto: Torgrim Rath Olsen)

Hvordan kunne det skje?

Vi må ta inn over oss at innvandrermødre med barn er en av de mest sårbare og verdifulle gruppene, som trenger vår beskyttelse og hjelp, selv når de ikke ber om det. 

En mor i 20-årene går med sine tre små barn i snøvær og vind på gang- og sykkelstien langs Kvaløyvegen, med minsteungen på 2 år i barnevogna.  Det er et vanlig syn at mennesker spaserer der på vei til og fra lokalbutikken, tar seg en luftetur med barna eller hunden, eller tar en frisk joggetur.  Noen kommer hjem fra skole eller jobb.  Det bor flere utlendinger i nabolaget, og moren fra Sudan skiller seg ikke nevneverdig fra de mange andre som går der hver dag.  Kvaløyvegen er godt trafikkert på denne ettermiddagen, da folk kommer hjem fra jobb.   Plutselig stopper moren opp, løfter minsteungen ut av barnevogna og moren sammen med barna forserer en snødynge som skiller gangveien og hovedveien, krysser Kvaløyvegen og labber ut i dyp snø på vei ned til fjæresteinene.  Den tomme barnevogna står igjen, og det gjør også sporene i snøen.  

Mon tro hva moren tenkte, og hva tenkte barna der de trofast fulgte med.  Skrek de, gjorde de seg umulige?  Nei det går ikke an, barna ville lett brutt seg løs fra moren og løpt etter folk i nærheten.  Ingen av barna kan ha tenkt tanken på at de skulle dø innen en time, heller ikke moren. Kanskje hadde hun tenkt at noen som gikk langs gang- og sykkelstien ville se den forlatte barnevogna, og sporene i snøen, og kommet dem til unnsetning.  Kanskje oppmerksomheten rundt en rask redningsaksjon ville bidra til at hennes fortvilelse ble allment kjent, og hun og barna da ville få den hjelp hun ellers aldri hadde funnet.  

Hvor mange spaserende, joggende og syklende kan ha sett den forlatte og tomme barnevogna, og sporene mot fjæresteinene?  Hvor mange biler hadde passert, som stusset over barnevogna som bare stod der, forlatt?  Denne tragedien berører oss alle, midt blant julefester, adventstid, Black Friday, Cyber Monday osv. osv., bare stress og ingen ettertanke. Vår ordfører var raskt ute med å presisere at kommunen ikke var å bebreide for tragedien, naboene rapporterte om en stillfaren familie som nesten aldri fikk besøk, politiet skal ha igangsatt en sak mot den avdøde moren for barnemord.  En mor som ønsker å drepe sine tre barn, som har båret på dem gjennom tre graviditeter, oppfostret dem etter beste evne, hennes tre engler og diamanter; er det mulig?  Var hun psykisk nedbrutt ville hun vel heller tatt sitt eget liv, enn å rive livet ut av englene.  Eller var det et fortvilt rop om hjelp, som gikk forferdelig galt?  

Jeg vet bare en ting: at det smerter å vite at det er mennesker som lever blant oss, som er så desperat fortvilet og har ingen å vende seg til, at de føler seg tvunget til desperate og livsfarlige handlinger. Det berører meg dypt, og jeg føler at jeg har personlig sviktet ved å ikke oppdage dem, og hjulpet dem.  Vi har sviktet dem, de mest sårbare og de mest verdifulle.  Hvis vi ikke tar vare på hverandre, så har vi alle tapt.  Vi nærmer oss julen, og er det ikke egentlig dette julen handler om; ikke kjøpefesten og etegildet.  For ikke lenge siden ble en asiatisk mor og hennes barn drept i Kirkenes, også etter en fortvilt og livsfarlig handling.  Begge tragediene kunne vært unngått.  Vi må ta inn over oss at innvandrermødre med barn er en av de mest sårbare og verdifulle gruppene, som trenger vår beskyttelse og hjelp, selv når de ikke ber om det.  Vi må aldri mer behøve å bevitne slike tragedier, fordi tross alt så er Nord-Norge en raus landsdel for alle.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse