Annonse
Verdens vitenskapsmenn og -kvinner, mer enn 90 % av dem, spår død og fortvilelse om vi ikke snarest vender om, for å ungå klodens vippepunkt. The ultimate point of no return. Så hvordan våger vi? Å være så cool’t avslappet? For egentlig er vi jo ikke klimafornektere alle sammen! skriver Arnt Ryvold. Bildet er fra Svalbard. Foto: Colourbox

Hvordan våger vi?

Dette er et spørsmål fra et lavtliggende innsiktsnivå med oppvåkningspotensial: mitt eget. Det er stimulert av Greta Thunbergs «How dare you?», og det er myntet på oss allmennmennesker i vår alles alminnelighet.

Stiger temperaturen over to-gradersmålet, som anses å være klodens tipping point, kan dynamikken fort snu opp/ned på så mangt også her nord, med alt vårt utkomme av all vår olje og havets artsmangfold. Ikke minst av fisk på vei mot nord og øst, og kanskje helt ut av vår egen blå åker?

Dette er et spørsmål fra et lavtliggende innsiktsnivå med oppvåkningspotensial: mitt eget.

Det er stimulert av Greta Thunbergs «How dare you?», og mitt spørsmål er myntet på oss allmennmennesker i vår alles alminnelighet.

Jeg inviterer til drøfting (ikke krangling) av vår egen lille, men kanskje store rolle. Kan hennes spørsmål til verdens avslappede toppolitikere egentlig best besvares av oss selv? Jeg begynner med meg selv, som observatør av vann og vind og rasfare i rollen som hobby-meteorologisk amatør og rapportør. Under ligger fenomener som all time high vannstand i egen fjære etter store stormer, og enda mer skremmende, hyppige men geografisk uforutsigelige vilkårlige jord- og snøskred, både i media og manns minne. Stiger havet? Øker villskapen i regn, storm og snøfall? I 1997 skrev jeg reportasjeboka «Den store snøvinteren» og begynte å stille slike spørsmål til meteorologene, og fikk selvsagt ingen bekreftelse da, men klare nok nikk for at også de tenkte på det og verdens vitenskap begynt å forske på.

Under et opphold på Svalbard senere på nittiiallet ble jeg slått av tegn på at noe var på gang, ting som idag er bekreftet og over-bevist. Der opplevde jeg som reporter også et surrealistisk tablå. Tvers over fjorden fra Ny Ålesund, ved Blomstrand-halvøya, gjorde et stort tysk cruiseskip strandhogg og landsatte i skytteltrafikk sine passasjerer. Med medbrakt bar og orkester inn på stranda, begynte dansen og parasolldrinkene å swinge seg over hvit sand i midnattsol. Er dette et momento? tenkte jeg. Nå heter Blomstrandhalvøya ikke det samme lenger, for is-smeltinga har gjort den til en øy. Og i Longyearbyen har husfundamentene på søyler ned i den evige frost begynt å svikte. Av tinende tundra.

Resten vet dere. Verdens vitenskapsmenn og -kvinner, mer enn 90 % av dem, spår død og fortvilelse om vi ikke snarest vender om, for å ungå klodens vippepunkt. The ultimate point of no return. Så hvordan våger vi? Å være så cool’t avslappet? For egentlig er vi jo ikke klimafornektere alle sammen!

Selvopplevd lærdom huskes best. For følte ikke også jeg en skamfylt fryd over utsikter til et varmere klima i vår sub-arktiske region med regn og frost og snø, men litt for lite tørt og varmt. Men en utilfreds tanke lå og lurte. For med to grader varmere og sørasommer nordpå, hva da?

Og det er nå. Vi har allerede erfart farefulle utslag av begynnende klimaskifte. Plutselige, små, avgrensa men intense regnstyrt, med flom, jordskred og skader på hus, eng og vei,  med evakueringer vekk fra risikosoner og leting etter mulig savnede og skredtatte biler. Mens nabobygda lå uberørt i stille, varmt vær? How come?

For meg har de siste to års vær vært en øyeåpner. For at jeg nok har tenkt i gamle, tilvante tankebaner, som at regnet som til da hadde kommet med «stabile lavtrykk» som silte og blåste jevnt og trutt tre heile daga til ende, bare ville være fortsatt slik. Litt oftere, men med uforandret mønster og rettferdig likt fordelt for alle i egen region.Til å tåle, bare også vi får det litt varmere, takk. Var tanken.

Nå demrer sannheten, og den viser oss det nye, den volatile dynamikken og intensiteten i alle værlag. Plutseligere lavtrykk med intense vær-overfall og villere vinder. Og så skremmende uforutsigelig, tilsynelatende helt vilkårlig på hvor og hvor lokalt de treffer.

Det helt vilkårlige har alltid det urettferdige i seg; hvorfor akkurat her, hvorfor akkurat oss, hvorfor så vilt urettferdig? Og hvorfor Akkurat Meg? De skyldes ikke minst de brå bevegelser vi ser i nye værprosesser. Dette nye og uforutsette kan kanskje best forstås fra det katastrofescenarium vi alle frykter – terroren og dens vesen. Nyværet ser ut til å kunne utvikle seg til enslags global og svært lokal meteorologisk terror. Dynamisk og potent. Meteorologene vet mer om nyværets matematiske-fysiske og aksellererende gjennomføringskraft. Med akkurat meg som mulig neste offer, men vanskelig å forutse, selv for meteorologer.

I tillegg har vi sett tilløp til uforutsett skadeverk også i godvær, trolig som en følge av langvarig erosjon av vann, frost og vind som plutselig og lett utløse ras uten akutt værpåværkning. Bare sist søndag gikk to alvorlige jord- og steinskred i godvær, et jordras med mange små utrasninger utenfor Trondheim, og ett stort skred nær turistattraksjonen Preikestolen i Rogaland. Sånt tyder på at naturen er blitt et farligere sted og at store naturarealer tilmed kan få varig farevarsel, med virkning for friluftsliv og all ferdsel i naturen, veifarende inkludert. De som rammes så vilkårlig, vil være gode kronvitner med sine skrekkopplevelser og stygge tap til store samfunnsutgifter, som tilmed kan flytte ståsted for enhver klimaskeptiker.

Slik kan vi altså være utsatt for å bli overlatt til oss selv, i en tilværelsens uutholdelige ensomhet, med uvissheten som skjebne og været som uvenn. Så hva svarer dere, politikere med makt og middel til å gjøre noe for å motvirke denne klimaterror?

Hittil har to svar ment å vise utvei. 1) at visst gjør vi mye allerede, og 2) «Frykter ikke, mine børn, for teknisk utvikling i stor fart vil selv ta seg av det. Selvsagt kan det bli sant, men du verden så risky det er å tenke sånn. Teknologi-optimismen står i fare for å bli klimakrisens «Keiserens nye klær», de som desverre har den liboende egenskap å la keiseren bli avkledt. Vårt norske Storting har vedtatt et najonalt føre vâr-prinsipp, for å hindre at risiko forvandles til katastrofe. Politikerne har i klimasaken valgt å ikke benytte seg av den, i den verste av alle risiki, et mulig klodens ragnarokk. Så hvilken troverdighet har de i klimasaken?

Her i vår nordverden er våre kalde polarområder paradoksalt nok verdens foreløpig beste naturbarometer for stigende klimatemperatur, med all sin nedsmelting. Men ennå har vi her nord blir spart for stor skade i vår hverdag, med mulig unntak for vår terminator-larve, lauvmakken. Ikke så rart med ennå avdempet nordpå-vær, for vårt nye temperaturavhengige værlag slår først ut i områder med høye temperaturer. Som sørpå, Ikke å snakke da om Karibien hvor verdens kraftigste supertyfon nylig skjøt fart og styrke mot Filippinene og maltrakterte landskaper og tusenvis av menneskeliv.

Så, ikkje trøst dokker, sam-nordinger! Stiger temperaturen over to-gradersmålet, som anses å være klodens tipping point, kan dynamikken fort snu opp/ned på så mangt også her nord, med alt vårt utkomme av all vår olje og havets artsmangfold. Ikke minst av fisk på vei mot nord og øst, og kanskje helt ut av vår egen blå åker?

Skjønner du da, at vi alle uten politiske posisjoner og finansielle muskler kan bli de som får snudd det livsviktige spørsmål mot oss og gjøre hver av oss ansvarlige for klodens overlevelse. Det som Greta Tunberg adresserte til et samlet toppmøte for verdens mektigste ledere. – How dare you! Men som de kanskje ikke vil ta tilstrekkelig til seg. Medmindre vi adresserer hver og en av våre politikere, hvor enn i verden vi bor.

Hvordan våger vi? Og hvor lenge tør vi vente? ‘Klok av skade’ kan være for sent.

Yes, we can. Men valget er ditt !

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse