Annonse
SV-leder Audun Lysbakken. (Foto: SV / Hans Vold Husum)

Hvorfor er det bare SV som vil ha rødgrønn allianse?

SV ser at i mange saker som for eksempel miljø, skatt, ulikhet, forsvar og næringspolitikk, så vil SV være nærmere midtpunktet i en slik storkoalisjon med Rødt og MDG på den ene siden og Sp, og til en viss grad Ap, på den andre siden.

SVs leder, Audun Lysbakken, har ved en rekke anledninger de siste månedene luftet ideen om en ny rødgrønn allianse, bestående av dagens opposisjonspartier. Utspillet til Lysbakken har imidlertid møtt en kald skulder fra de andre partiene. Hvorfor er det slik?

Senterpartiets parlamentariske leder Marit Arnstad fnyser av forslaget. En slik løsning er ikke aktuelt for Sp, sier hun, mens Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre sier at dette ikke er tiden for å åpne eller lukke dører nå, og dermed vil legge forslaget i en skuff. Samtidig er MDG og Rødt mer positive.

For å forstå hvorfor partiene handler som de gjør er det nødvendig å forstå dynamikken i en forhandling. Dersom parti A står på en fløy og parti C på den andre fløyen, vil parti B som stå midt mellom være ganske så fornøyd fordi kompromisset mellom parti A og C fort vil være standpunktet til parti B. I den gamle rødgrønne koalisjonen fra 2005-2013 var SV og Sp ofte ytterpunktene og dermed ble regjeringens kompromiss Arbeiderpartiets politikk. Det er den samme logikken som gjorde at Krf var mer fornøyd med Bondevik I, hvor Krf lå mellom Sp og Venstre, enn med Bondevik II hvor Krf lå på den ene siden, Høyre på den andre siden og Venstre i midten.

SV ser at i mange saker som for eksempel miljø, skatt, ulikhet, forsvar og næringspolitikk, så vil SV være nærmere midtpunktet i en slik storkoalisjon med Rødt og MDG på den ene siden og Sp, og til en viss grad Ap, på den andre siden. Dermed vil kompromissene fort være nærmere SVs posisjon.  Verdien for Rødt og MDG med å være med i en storkoalisjon er at de ikke kan bli avfeid så lett som «useriøse» partier og som en del av en koalisjon blir sett på som mer troverdige partier til å kunne styre landet på en god måte.

For et voksende Senterparti vil derimot en slik allianse være en lenke rundt foten. Sp ønsker å stå mest mulig fritt til å snakke om sine primærstandpunkter når det gjelder miljø-, distrikts-, nærings- og forsvarspolitikk, uten å bli konfrontert med hvor vanskelig det vil være å samarbeide med MDG som står for en helt annen miljøpolitikk eller Rødt som har et helt annet syn på privat eiendomsrett og næringsutvikling. I Aftenposten (13.01.2020) kan man lese at klimapolitikken splitter de rødgrønne. I 60 av 69 klimasaker som er behandlet i Stortinget siden valget i 2017, var ikke Senterpartiet med på rødgrønne forslag. Der MDG og SV har fremmet en rekke forslag om å gjøre bensin og bilkjøring dyrere, har Sp stått fremst i køen for å kritisere regjeringens økninger i bensin- og dieselavgifter.

I en nyere forskningsartikkel (Furtonato, 2017) viser forskeren at koalisjonspartnere som kompromisser for mye med sine primærstandpunkt ser ut til å bli straffet for det ved neste valg. Det er dette som vi på norsk har kalt «SV-fellen» etter at SV gikk så mye tilbake etter at de gikk inn i regjering i 2005. Det samme rammet Frp i lokalvalget 2015, etter at de gikk inn i regjering, men den påfølgende flyktningkrisen høsten 2015 førte til en stor fremgang for Frp som med troverdighet kunne snakke om sitt primærstandpunkt og presse de andre partiene nærmere Frps standpunkt. Denne effekten rammer ikke bare fløypartier, men også partier mer i sentrum av politikken kan bli rammet fordi kompromissene blir gjort på den ene eller den andre fløyen. Venstres dårlige lokalvalg og påfølgende elendige meningsmålinger, kan illustrere hvordan partier blir straffet for kompromisser som ligger for langt unna primærstandpunktene i alt fra asylpolitikk til gruvedeponi. På den andre siden viste 2017-valget at det å stå utenfor regjering, men bare ha «delansvar» for regjeringens politikk, også medførte straff fra velgerne.

Tilbake til SV, er det kanskje nettopp denne situasjonen som Lysbakken ikke ønsker seg. SV kan få ansvaret for å ha satt inn en ny regjering, men hvis Ap og Sp får danne en mindretallsregjering - som kanskje kun trenger et parti ekstra for flertall i Stortinget - vil de kunne gjennomføre en politikk som ligger mye nærmere Ap/Sp enn med SV. Enten gjennom et kompromiss à la de rødgrønne Stoltenberg-årene som fort vil havne nært Ap eller gjennom kompromiss med partiene på høyresiden. I en rekke saker som olje, ulv, innvandring og forsvarspolitikk ligger tross alt Ap/Sp mye nærmere Høyre enn SV, MDG og Rødt.

  • Jonas Stein er førsteamanuensis i statsvitenskap ved UiT. Tidligere byråd for Venstre. Medlem i Akademiet for Yngre Forskere. Bor i Tromsø.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse