Annonse
Vindkraft i Norge er meningsløs – ikke bare fordi den må kombineres med mye fossil «elektrisitet» - men også av økonomiske grunner: Skattleggingen av vindkrafta er bare symbolsk. (Foto: Colourbox)

Hvorfor fungerer ikke klimapolitikken?

Den globale klimapolitikken har gjennomgått en merkelig utvikling de siste årene. Tidligere var holdningen at verden måtte redusere produksjonen av fossil energi for å unngå klimaendringer. Denne ambisjonen er nå droppet og erstattet av et mål som bare tilsynelatende likner litt på det opprinnelige målet. Nå skal man prøve å begrense klimagassutslippene fra den stadig økende mengden fossil energi som blir produsert. Grunnen til at redusert produksjon av fossil energi aldri er blitt tema på de internasjonale klimakonferansene, er enkel å forstå: Få eller ingen av de land som produserer fossil energi (inkl. Norge), er villige til å redusere produksjonen. Blir energien først produsert, vil den med nødvendighet bli brukt. Og når resultatene uteblir, vokser landenes klima-ambisjoner. Merkelig nok.

Fangst og lagring (CCS)

Også klimabevegelsen har i praksis gitt opp sitt tradisjonelle hovedmål (selv om litt gammel retorikk fortsatt består, jfr. Greta Thunberg). I stedet satser alle nå på «klimatiltak» som for det meste ikke fungerer. Bare spørsmålet om «fangst og lagring» av klimagasser (CCS) har det vært knyttet litt optimisme til, men foreløpig er de praktiske resultatene også av CCS så godt som fraværende, til tross for at det har vært jobbet i flere ti-år med spørsmålet. Nesten alle andre «klimatiltak» synes virkningsløse. Her er noen få eksempler, mest om vindkraft.

Vindkraft

Som kjent, øker de globale klimagassutslippene, og de ventes å øke ytterligere, i alle fall i minst 20 år til, parallelt med at også produksjonen av fornybar energi (fra vind og sol) øker noe. Situasjonen i de fleste land er likevel at den nye, fornybare energien kommer i tillegg til den fossile energien som brukes, ikke som erstatning. Ustabil energi (særlig vind) som bare fungerer tredjeparten av året, kan ikke erstatte stabil fossil energi. Den varierende (fornybare) energien trenger ekstra, stabil «balansekraft» når vinden ikke blåser. I mesteparten av verden finnes dessverre bare én effektiv form for balansekraft i tilstrekkelige mengder, nemlig «elektrisitet» lagd av kombinasjonen kull/gass (enkelte steder også av pellets og litt kjernekraft). Satt på spissen: Jo mer vindkraft som bygges, jo mer balansekraft (fra kull og gass) trengs det. – Europa bruker i dag ca. 3.500 TWh elektrisitet, der hele 2.300 TWh er «elektrisitet» lagd av kull og gass.

Vindkraft i Norge er derfor meningsløs – ikke bare fordi den må kombineres med mye fossil «elektrisitet» (fordi vår vannkraft i stor grad skal eksporteres) - men også av økonomiske grunner: Skattleggingen av vindkrafta er bare symbolsk. Anleggene slipper alle avgifter som ellers gir det offentlige inntekter fra kraftproduksjonen (grunnrenteskatt, naturressursskatt, konsesjonsavgift og konsesjonskraft).

Og like viktig: Det er norske husstander som gjennom økte strømpriser og nettleie finansierer den vandaliseringen av norsk natur som tyske, sveitsiske, svenske, finske og norske spekulanter kaller «et grønt skifte». Vindkraft i Norge er ikke et klimatiltak, men utbyggernes sugerør i lommebøkene til folk flest. Milliarder forsvinner – og havner i noen grad i skatteparadiser. – Den eventuelle nytten av 50 TWh ustabil, norsk vindkraft er så ubetydelig at energimengden ikke på noen måte kan rettferdiggjøre raseringen av store deler av norsk natur.

Vindkrafta er dessuten subsidiert av gunstige avsetningsregler og av at utbyggerne slipper det meste av utgiftene til nye kabler som skal knytte turbinene til sentralnettet. Vindkraft er et gigantisk tapsprosjekt uten betydning for klimautviklingen.

Den norske sokkelen, annen elektrifisering og nye eksportkabler

Også elektrifiseringen av norsk sokkel (10-15 TWh?) framstilles som et klimatiltak. Men dessverre fjern es ikke et eneste kilo CO2 fra atmosfæren når sokkelen elektrifiseres – utslippene flyttes bare fra det norske klimaregnskapet og over til EUs regnskap. Den gassen som spares når turbinene skal over på elektrisitet, vil bli eksportert sammen med annen gass. For det globale klimaet er det revnende likegyldig om gassen brukes i Nordsjøen eller i Tyskland. Den eneste måten Norge kan redusere klimagassutslipp på, er naturligvis å redusere gassproduksjonen. Også mye av den øvrige elektrifiseringen i Norge er lite gjennomtenkt. El-biler trengs i mindre grad dersom kollektiv transport hadde blitt prioritert. Verst er regjeringens økonomiske tilrettelegging for nye, kraftkrevende datasentre (for store globale firma som Google, Microsoft osv.). Her kan det bli sløst bort minst 10 TWh gjennom det vedtatte avgiftsfritaket på kraft til datasentre. Hydrogen fra naturgass er en illusjon som slipper ut like mye CO2 som naturgass.

Med to (eller tre) nye kabler til EU (Tyskland, England og Skottland) skal Norge i tillegg kunne eksportere halvparten av landets vannkraft for angivelig å redusere CO2-utslippene i EU. Et norsk kraftbidrag på 50-60 TWh blir mikroskopisk i forhold til EUS behov (mange tusen TWh), og vil selvfølgelig gjøre vesentlig større nytte i Norge enn i EU.

Konklusjon

Summerer vi den krafta myndighetene planlegger å bruke de neste 20 årene til eksport, elektrifisering, nye datasentre, ny norsk industri og økt privat forbruk, kommer vi opp i svimlende mengder kraft som vi ikke har. De norske kraftmagasinene er ikke, som mange synes å tro, ei Zareptas krukke som aldri blir tom. Vi kan realistisk sett kun øke vår vannkraftproduksjon med 10-20 TWh, og tilsvarende gjennomføre en energieffektivisering i bygg, men regjeringen synes dessverre å ha lagt begge disse tiltakene på is.

Det eneste realistiske alternativet er derfor å dekke det planlagte, norske kraftunderskuddet med import av «fossil elektrisitet» fra EU (80 % fossil energi) slik det delvis skjer allerede i dag - neppe et perfekt klimatiltak for Norge. Og myndighetenes planer om å bygge noen tusen vindturbiner – ut over de vi allerede har – vil etter alt å dømme bli stoppet av den lokale folkebevegelsen mot vindkraft som nå stormer fram.

Konklusjonen er nokså triviell - Norge må eksportere mindre kraft, og kun elektrifisere virksomhet som kan dekkes av vårt faktiske vannkraftoverskudd. Mye av den økonomiske vekstpolitikken i vestlige land er meningsløs i et klimaperspektiv, uansett om veksten er grønn eller brun. Men ingen ser ut vil å ville problematisere vårt luksusforbruk, selv om både Jonas Gahr Støre og Audun Lysbakken har begynt å snakke om en «rettferdig» klimaomstilling. Konferansen til «Verdens økonomiske forum» i Davos nylig illustrerer problemet. De 24 største bankene som deltok på denne «klimakonferansen», har siden Parisavtalen ble signert i 2015, investert 12.000 milliarder kroner i fossil energi. Engasjementet er ikke troverdig.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse