Annonse
Når et minoritetsfolk har kjærlighet til sitt språk og ønsker å gjenreise det som et livskraftig morsmål, må alle gode krefter trekke sammen for å få det til. For morsmålet, det er hjertets språk, som Sanna Sarromaa sjøl konstaterte i en kronikk i VG i 2014, skriver direktør Åse Wetås i Språkrådet. (Foto: Språkrådet)

Hvorfor kan ikke nordmenn bare skrive dansk?

Når kvensk blir behandla som et eget språk, følger det altså både av det rent lingvistiske og av at mange som snakker dette språket, opplever seg nettopp som et eget folk med en egen kultur og et eget språk.

Sanna Sarromaa skriver i sin kronikk Tenk om skolene skulle undervise i kebabnorsk (Nordlys, 18.01.2020) dette: «Satsingen på kvensk har jo ikke sitt utspring i faglig tenkning. Lingvistisk sett er kvensk bare en dialekt». Hun legger til grunn at forskjellen på hva som er et språk, og hva som er en dialekt, er et spørsmål om gjensidig forståelse. Kan en finne lett forstå kvensk, er kvensk dermed en dialekt av finsk. De færreste lingvister vil være enig med henne i en slik definisjon av språk og dialekt. I det hele tatt inneholder kronikken flere påstander som mangler språkvitenskapelig hold, og Sarromaas karakteristikker av kvensk er dessverre en oppvisning i kjente mekanismer for undertrykking av minoritetsspråk (språket er et «barnespråk», det er «bare» en dialekt, osv.).

Da kvensk blei offisielt anerkjent som språk i 2005, la man til grunn at (a) kvensk er et språk som tales utenfor Finland, (b) det har lang historie utenfor Finland, (c) det har utvikla seg i en annen retning enn riksfinsk, og (d) forskjellene i ordforråd (der kvensk bruker ord av norsk opphav) kan skape problemer for gjensidig forståelse mellom kvensk og riksfinsk. Likevel er kvensk, som Sarromaa påpeker, oftest greit forståelig for finner.

Om to språklige varianter er gjensidig forståelige, kan de fortsatt regnes som ulike språk hvis det finnes sterke kulturelle, historiske eller sosiale faktorer som taler for det. Norsk, dansk og svensk er gode eksempler på det. Da Norge blei fritt fra Danmark, hadde vi hatt dansk som skriftspråk i flere århundrer, men det fantes en sterk idé blant oss nordmenn om at på samme vis som Norge var et eget land, og norsk kultur hadde en egenverdi, så var norsk et eget språk som måtte få sin egen skriftnorm. Vi endte riktignok opp med to skriftspråk, men både Knud Knudsens vei til bokmålet og Ivar Aasens kamp for nynorsken gjenspeiler viljen til å ha et eget språk, et språk som er vårt.

Liknende eksempler finnes verden over. Ta for eksempel hindi og urdu, der forskjellene mellom språka følger det religiøse skillet mellom hinduer og muslimer. På grunn av dette skrives de to språka med ulike alfabet, men som talemål er de gjensidig lett forståelige. På grunn av kontakten med den muslimske kultursfæren har urdu også tatt til seg en god del arabiske og persiske lånord, på samme måte som kvensk har tatt inn lånord fra norsk – uten at dette gjør verken urdu eller kvensk til «pidginspråk», eller at ordvalga kan forklares med at språkbrukerne ikke husker hva de «riktige» orda er. Alle språk låner ord fra hverandre, uten at dette reduserer språkets egenverdi.

Når kvensk blir behandla som et eget språk, følger det altså både av det rent lingvistiske og av at mange som snakker dette språket, opplever seg nettopp som et eget folk med en egen kultur og et eget språk. Nå har det riktignok ikke vært full enighet om dette i miljøet, og det finnes også kvener og norskfinner som heller ønsker at muntlig kvensk bør gjengis ved bruk av finsk skriftspråk. Rettighetene til dem som ønsker dette, er beskytta gjennom at de gis mulighet til å velge finsk som skolespråk for barna. Men de barna som lærer seg kvensk, blir ikke de ekskludert fra det finske språkfellesskapet? Sjølsagt ikke – for som Sarromaa poengterer: Kan man det ene språket, så vil man også for en stor del forstå det andre. De lærer seg ikke å skrive på korrekt finsk, men de kan skrive på korrekt kvensk, og det vil også finner kunne forstå. Det kvenske og det finske språket kan leve like fint side om side som norsk og dansk gjør.

Endelig bemerker Sarromaa at få av barna i det kvenske miljøet kan snakke kvensk, og at lærerne ofte sjøl ikke har det som morsmål, men har studert det i voksen alder. Dette er situasjonen for hundrevis av trua minoritetsspråk verden over, uten at det tar verdien fra arbeidet som gjøres for å redde språka. I urfolkreservater i USA så vel som blant aboriginer i Australia er det dessverre regelen heller enn unntaket at barn ikke kan språket. Blant de eldre som har det aktuelle språket som sitt morsmål, er det ytterst få som har muligheten eller bakgrunnen til å jobbe som lærere. Men når et minoritetsfolk har kjærlighet til sitt språk og ønsker å gjenreise det som et livskraftig morsmål, må alle gode krefter trekke sammen for å få det til. For morsmålet, det er hjertets språk, som Sanna Sarromaa sjøl konstaterte i en kronikk i VG i 2014.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse