Hvorfor går det så galt i flere kostbare og komplekse prosjekter i Forsvaret? Hvor er læringseffekten og hvordan gjøres ansvar gjeldende? Det etterspørres nå av flere, skriver Foto: Mats Grimsæth, Forsvaret

Hvorfor går det så galt med store prosjekter i Forsvaret?

Vi har belegg i å si at norsk forsvarspolitikk de siste 10-15 år er en historie i mislykkede prosjekter med svekket forsvarsevne som resultat, uavhengig av at budsjettene er økt. 

I Forsvaret synes det å være utviklet en kultur for at normal saksgang i komplekse og større prosjekter ikke skal følge etablerte regler og bestemmelser for større investeringsprosjekter.

Igjen har Riksrevisjonen kommet med en knusende rapport om manglende styring rundt et prosjekt i Forsvaret. Nå gjelder det anskaffelsen av det nye NH-90-helikopteret til Sjøforsvaret. Forsvarsdepartementet (FD), Forsvarsmateriell (FMA) og Forsvaret forøvrig må ta sin betydelige del av ansvaret for at leveransen er 14 år forsinket, konkluderer Riksrevisjonen.

Det har vært mangler i kontrakten, dårlig planlegging og manglende koordinering og styring i lange perioder, sier riksrevisor Per-Kristian Foss i en pressemelding fra Riksrevisjonen. Han konkluderer med at Stortingets forutsetninger med vedtak i flere proposisjoner om anskaffelsen i perioden 2000–2012 ikke er oppfylt. Han påpeker også at en bedre kvalitetssikring av prosessen i forkant kunne ha forebygget dette utfallet.

Hovedbasen for helikoptre på Bardufoss ble bygget opp med nye vedlikeholds bygg og hangar til 100 talls millioner, men funksjonene ble flyttet til Rygge i langtidsplanen uten noen synbare utredninger. Eneste synbare argumentet var at spesialstyrkene hadde behov for samtlige helikoptre 20 mil unna.

Hvorfor går det så galt i flere kostbare og komplekse prosjekter i Forsvaret? Hvor er læringseffekten og hvordan gjøres ansvar gjeldende? Det etterspørres nå av flere. Noen vil kanskje si at dette ikke er symptomatisk for bare Forsvaret, men det er påfallende hvor mange slike saker vi har sett i Forsvaret de siste årene.

Vi har belegg for å si at norsk forsvarspolitikk de siste 10-15 år er en historie i mislykkede prosjekter med svekket forsvarsevne som resultat, uavhengig av at budsjettene er økt. Store beslutninger er feilslått på grunn av manglende forankring i en strategisk langsiktighet. Kvalitetskontroll av utredninger og relevante beslutningsgrunnlag virker tidvis å være ikke eksisterende. Planer og større beslutningsprosesser virker å være frakoblet fra en analytisk tilnærming gjennom konsekvensutredninger som kunne ha forhindret Stortinget i å ta gale beslutninger med de følgeskader det får - ikke bare for Forsvaret men også for Forsvaret som sådan.

Siste tilskuddet til denne miserable listen er Stortingets beslutning 16 nov 2016 å legge ned dagens MPA base på Andøya og bygge en ny på Evenes. Igjen synes det som om dette ble gjort uten forankring i lover og regler som gjelder for slike prosjekter i statlig regi i alminnelighet

Hvordan en slik prosess skal gjennomføres er regulert i Finansdepartementets rundskriv R-109/14 som skal «sørge for en mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser skal statlige investeringsprosjekter med antatt kostnad over 750 millioner kroner gjennomgå ekstern kvalitetssikring før prosjektet eventuelt legges fram for Stortinget.”

Målet med ordningen som ble innført i år 2000 (KS2) og senere utvidet i 2005 (KS1) er å sørge for at prosjektene er tilstrekkelig utredet og at beslutningstakerne har all nødvendig informasjon når de skal fatte beslutninger om statlige investeringer. Dette skulle ha vært grunnlaget for Stortingets beslutning 16 nov 2016 slik at representantene og partiene hadde et grunnlag.

I beslutningen om nedleggelsen av Andøya flystasjon og flyttingen av MPAene til Evenes 16 nov 2016 kuttet FD ut en KVU og benyttet kun 2012-vedtaket om QRA til Evenes som grunn for beslutningen og ikke 2016-vedtaket. Det var da snakk om 2-3 fly med minimal kostnad.

MPA var på dette tidspunktet ikke vedtatt flyttet til Evenes. Tvert om – de skulle fortsatt forbi på Andøya.

Det de gjør som en erstatning for en KS prosess er å lage en samfunnsøkonomisk analyse utarbeidet av PWC som angir noen alternativer uten å gå inn på en dypere analyse av de forskjellige alternativene. Det er altså PwC-rapporten som utgjør vurderingen som lå til grunn for beslutningen i 2016, og vi vet at QRA ikke ble vurdert (fordi det utgjorde nullalternativet) og heller ikke MPA Det er selvfølgelig brudd på prosedyrene og føringene i R-109/14. Hvorfor er vanskelig å kunne si, men det hastet tydeligvis å få dette inn i LTP. Derimot utsatte man landmakt studien!

Stortinget baserer sin beslutning ensidig på PWC dokumentet og iverksetter en KVU i etterkant, men da kun for Evenes. Denne KVUen foreligger i 2018, men er kun en arealplan for Evenes hvor man drøfter grovt på hvilken side av rullebanen MPA basen skal ligge. En KVU for dagens base ble avvist av Stortingets flertall med henvisning til tidsnød til tross for at amerikanerne allerede hadde tatt i bruk Andøya som utgangspunkt for sine flyvninger med P8 Poseidon.

For å sikre at KS 1 skulle konkludere med at kostnadene vil holde, er løsningen holdt på et absolutt minimumsnivå som fagpersonell sier ikke vil være tilstrekkelig.

Forsvarsministeren har aktivt søkt å dra fokuset over mot KVU og Evenes. Kjernen i saken er det som ble gjort før KVU og Evenes, altså vurderingen av ny QRA- og MPA-base for Nord-Norge på Evenes. Det som synes rimelig klart er at Forsvarsministeren ikke har noen plausibel forklaring på dette og tåkelegger hva som skjedde i forkant av beslutningen i 2016.  Det ble aldri utført en konseptvalgstudie på basevalget, kun en samfunnsøkonomisk studie av PwC. Å tåkelegge dette er en utfordring, men Riksrevisjonen vil se gjennom tåka når den tiden kommer.

Ifølge Forsvarsministeren aksepterte Finansdepartementet at det ikke ble utredet et reelt valgbart nullalternativ i forbindelse med at avtalen om ekstern kvalitetssikring av KVU Evenes ble inngått. Her viser Forsvarsministeren igjen til KVU Evenes. Når KVU for Evenes gjennomføres er det to vedtak som skal ligge til grunn for utformingen av nullalternativet (2012- og 2016-vedtaket). De benytter imidlertid som beskrevet kun 2012-vedtaket og ikke 2016-vedtaket. MPA er imidlertid på dette tidspunktet vedtatt flyttet til Evenes. Da skulle både QRA og MPA ha vært nullalternativet.

Vi husker kanskje “Forsvarsdebatten på Andøya i juni 2017 hvor Ola Elvestuen (V) uttalte at han fikk i komiteen et A4 regneark en sen kveldstime 16 nov 2016 hvor tallene i PWC var tatt inn som et konsentrat.

Det synes klart at Stortinget fattet sitt vedtak 16 nov 2016 på et feilaktig grunnlag. Spørsmålet som er relevant å stille er: Ville Stortingets flertall kommet til samme konklusjon hvis alle de utfordringene som i etterkant er avdekket kommet frem til samme resultatet?

Jeg tror ikke det. En prosess med forankring i Finansdepartementets rundskriv om kravene til en KS ordning i forkant av beslutningen hadde avdekket de fleste av de problemene man nå står overfor med bortfallet av Andøya og etableringen av basen på Evenes hvor arealunderskuddet på Evenes er det alvorligste.

Så igjen… hvorfor er det så vanskelig for dagens regjering å følge de styringsdokumentene de selv har utarbeidet ved slike store investeringer? Og Stortinget…skal de sitte passivt å vente på en ny Riksrevisjonsrapport eller skal man reagere i forkant på en slik saksgang som vist i denne saken med så viktige samfunnsmessige interesser i spill.

Og ikke minst: Hvor er læringseffekten…

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse