Annonse
STUDENTLÅN: For å bøte på studenters økonomi nå har regjeringen foreslått å gi mulighet for mer lån til studenter. Foto: Torgrim Rath Olsen

Hvorfor skal noen få når andre må låne?

Ikke fortell meg at mitt bidrag til samfunnet ikke er like mye verdt som andres.

Hver dag føles ut som en merkelig drøm som jeg, i mitt 25 år korte og naive liv, aldri ville forestilt meg. Her sitter jeg på den grønneste nordnorske greina, men kan likevel ikke unngå å la det virtuelle blekket sprute litt. Jeg må si meg enig i min datters følelse over ting som er urettferdig og ugreit: «Nå er jeg litt sint!». I dagens pressemelding fra Kunnskapsdepartementet kom det fram at studenter, som kompensasjon for deltidsjobben vi nå ikke har, får muligheten til å ta opp et ytterligere studielån på hele 26 000 kroner. Et LÅN!

Jeg er selvsagt takknemlig for å være født inn i den velferden jeg er en del av, tro meg! Jeg har gratis utdanning, stipend- og støtteordninger, i motsetning til svært mange i samme situasjon. Jeg kan bli og være akkurat hva jeg ønsker. Jeg er takknemlig. I det store bildet er dette bagateller. Dette tror, håper og vet jeg at de aller fleste har en felles forståelse for.

I min rosa, lille studentfamilieboble derimot: Krise. Akkurat her klarer jeg ikke å skru synet ut over min egen nesetipp. Kanskje er det brakkesyken, kanskje ikke. Det er urettferdig at jeg som (lektor)student, mamma og deltidsansatt må ta ekstra lån for å få hjulene til å gå rundt, imens andre bedrifter og ansatte får «gratis kake» i form av økonomiske midler. Som student får jeg kun en liten smakebit, som senere må gis tilbake, dog med ekstra strøssel i form av renter på toppen. Her også kan jeg sitere femåringens utsagn om at «Det er så urettferdig». For ja, det er urettferdig!

Ikke fortell meg at mitt bidrag til samfunnet ikke er like mye verdt som andres. Jeg er kanskje «bare» en student, men jeg sitter likevel med like mye ansvar. Jeg er i praksis nå. Ja, tenk! Jeg er lærer for 60 fantastiske elever. Jeg får være en del av superdyktige kollegaer. Samtidig driver jeg hjemmebarnehage for min brakkesyke femåring som sier «mamma» omtrent 19 ganger i halvtimen. Eksamenslesing og hodelufting kommer i tillegg, alt etter grad av tid, vær og vind. Mitt bidrag er like verdig kake, student eller ei. 

Det siste vi trenger er vedtak og utbetalinger som bidrar til ytterligere sosiale forskjeller. Som studenter er vi framtida. Ikke kast oss ned fra den tynne, grønne greina vi akkurat har fått grep om. Ikke gi oss enda flere lån, mens arbeidstakere får lønn. Dette er penger vi i utgangspunktet ville tjent og skattet for i våre deltidsjobber. Kan ikke alle litt av kaka vi alle har bidratt med ingredienser til? Vekk meg når dere har svaret!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse