Annonse
Vi må slutte å late som om normalen er at man har det bra hele tiden. God mental helse er ikke at man har det bra hele tiden. Det handler om å ha redskapene til å takle livets uvær, skriver Dana Meknas. (Foto: Dana Meknas)

Hvorfor velger noen selvmord?

Og hvorfor blir vi så sjokkerte når vi får vite at noen har tatt sitt eget liv?

Svært mange som har tanker omkring selvmord, ønsker å bli spurt om dette. Man må legge fra seg tanken om at man invaderer noens «personal space» ved å spørre – det handler om å vise at man bryr seg.

Det er med tungt hjerte og tårer i øynene at vi i starten av desember leser om en ung mor som valgte å forlate. Hun tok også med sine tre små døtre ut i sjøen. To av jentene døde, mens den yngste fortsatt ligger på sykehus. Og det er med samme blytunge sinn vi bare få uker etterpå mottar beskjeden om at en voksen mann, kjent for majoriteten av den norske befolkningen, har forlatt oss på samme vis. Det er nesten ikke til å tro.

Samtidig vet vi at selvmord er noe som rammer mange flere enn vi tror. Vi vet at det årlig er 600 mennesker som begår selvmord, men antall personer som gjør selvmordsforsøk er i hvert fall det tidobbelte. Det er vanskelig – kanskje umulig – å forstå hvorfor noen velger å ta sitt eget liv, av den enkle årsak at det krever innsikt i en annen persons sjeleliv. Og det må vi forstå at er noe vi sjelden har tilgang på, uavhengig av hvor mange år man har kjent hverandre eller hvor nær man føler at man er noen. Du vil aldri kunne høre den indre monologen som pågår hos en annen. Alt du vet om noen, er det de velger å vise deg. Det tenker jeg man skal ha respekt for. Menneskets kompleksitet, og hvor alene vi på en måte er.

Det er selvsagt naturlig å reagere med sjokk hvis man har den tilnærmingen at man prøver å sette seg inn i en annen persons handlingsmønster uten den riktige bakgrunnen. Fordi vi vil så gjerne forstå. Hvorfor skjedde det? Hva tenkte han? Hva var det som gjorde at hun ikke klarte mer? Og fra et personlig ståsted, der man tenker på hva man selv kunne eller ikke kunne gjort, er det kanskje også positivt at vi reagerer med sjokk. At en slik handling er så fjern for oss, at vi ikke kan forestille oss å gjøre noe lignende. Da blir det vanskelig å virkelig forstå. Men stiller vi egentlig de riktige spørsmålene? Og stiller vi spørsmålene til riktig tid?

På medisinstudiet lærer man om psykiske lidelser. Vi lærer om angst, depresjon og bipolar lidelse. Vi lærer om psykoser. Og vi lærer litt om døden. Vi blir trent opp til å tørre å stille de ubehagelige spørsmålene. De som man føler er så unaturlige og private at man kvier seg for å gjøre det, fordi er så uvanlig å prate om i det daglige. Det er lett å spørre noen hvor aktive de er i hverdagen eller hvordan det står til med kostholdet. Det er vanskeligere å spørre om de har tenkt på døden.

Samtidig er det de vanskeligste, mest ubehagelige og aller mest personlige spørsmålene som er de viktigste å stille. Når du sitter sammen med en pasient som du mistenker er deprimert, så hører det med å kartlegge selvmordsrisiko. Eller sagt på en annen måte: Spørre om de har tenkt på selvmord. Det trenger ikke være satt en diagnose. Det er nok at du ser at noen er nedfor. Og selv om det føles som du må trekke inn så utrolig mye luft for å ytre ordene, kan det gjøres ganske enkelt. Direkte og ærlig, så det ikke er noen tvil om hva man spør om, men samtidig skånsomt. Jeg formulerer meg alltid ved å si «Har du noen gang vært så lei deg at du har vurdert å ta ditt eget liv?». Det er innebygd. Da trenger jeg ikke tenke på hvordan jeg skal si det eller være redd for at det skal komme ut feil. Setningen er ferdiglaget. Jeg vet at det er viktig å spørre. Alt man trenger å gjøre, er å tørre.

Det viser seg nemlig at mange blir skuffet eller lei seg, eller kanskje til og med fornærmet om legen ikke spør om selvmord fordi det oppleves som at man ikke blir tatt på alvor. Svært mange som har tanker omkring selvmord, ønsker å bli spurt om dette. Man må legge fra seg tanken om at man invaderer noens «personal space» ved å spørre – det handler om å vise at man bryr seg. VEKK med personlig space, spør du meg. Få det unna! Vi trenger ikke avstand til folk – vi trenger nærhet. Mennesker er flokkdyr. Vi har det best sammen med andre, om så bare når vi vet at noen er glade i oss. Sånn er det – ferdig med den saken.

Og om man har tenkt på selvmord, så er det ikke sikkert at man har lagt noen konkrete planer. Det er nok flere som har tenkt tanken om at man ikke orker mer av livet, uten at de har gjort noe selvmordsforsøk. Men det å tørre å åpne for at man kan snakke om det, uten at det blir en så utrolig stor greie ut av det, det tror jeg er avgjørende for at flere skal tørre å lufte tanker omkring det. For det er ikke uvanlig. Og derfor må man ikke bli så overrasket når man får høre om det – slik at folk tør å åpne seg.

Ifølge Rådet for psykisk helse, hører hele 7,5 % av befolkningen stemmer. Tre av fire som hører stemmer, har imidlertid ikke en psykisk diagnose. Det betyr at det er ganske vanlig å ha hørselshallusinasjoner, mye vanligere enn de fleste tror. Så vi må ikke bli så utrolig redd når vi får vite det. Vi må bevæpne oss med kunnskap – i større grad enn vi har i dag – og et åpent sinn. Tørre å tro på at folk er folk, selv om de forteller noe som man kanskje ikke kan relatere helt til selv. For det er vel til syvende og sist det det handler om. At man blir skremt når noe er fremmed, ukjent, nytt. At alt man ikke har opplevd selv eller hørt om fra før av er skummelt. Man kan ikke være forberedt på alt. Men om man ser på livet med vidvinkel, vil man oppdage at det er ekstremt mye mer der ute enn det man selv har tid til å oppleve i løpet av én livstid. Vi må vise forståelse og raushet og aksept for diversiteten og mangfoldet i mennesket, hvor forskjellige vi er, også i møte med det vi ikke selv kan assosiere med.  

For mange tror jeg det føles så farlig å spørre fordi man er redd for svaret. Redd for hva som kommer. Redd for å ikke vite hva man skal si når det omsider blir din tur til å snakke. Men fryktelig ofte trenger man ikke si så mye. Det er nok å lytte. Forsikre om at du er der for den det gjelder. Vise at de ikke er alene. Mange tror de må komme med løsninger for å hjelpe en venn. Man trenger ikke komme med råd. Det er unødvendig å tenke at man må gi livsveiledning og utføre samtaleterapi, som man kanskje ikke er kvalifisert til eller vet noe om i det hele og store. Det er nok å være der. Og om man er usikker, er det som regel alltid en trygg løsning å foreslå at man nevner det for noen andre også – en partner, familie, en tillitsperson, fastlegen, en terapeut, eller andre.

Vi må slutte å late som om normalen er at man har det bra hele tiden. God mental helse er ikke at man har det bra hele tiden. Det er sludder. God mental helse handler om å ha redskapene til å takle livets uvær. Å klare å holde stø kurs når det stormer – huske at ting går over, og lete etter klaringer underveis. Livet svinger, og det skal det, men man er jo ikke svak av den grunn. Det er et sitat som sier «Dette kommer også til å passere - det kan hende det passerer som en nyrestein, men det kommer til å passere». Nyresteiner er kjent som en av de mer smertefulle medisinske tilstandene vi kjenner, sammen med fødsler. Det kan være helt grusomt. Men det varer jo ikke evig. Og det finnes hjelp på veien mens de verste riene pågår – vi kan lindre det verste av smerten, forkorte forløpet og gi info om hva som er normalt og når man bør bekymre seg – og kanskje viktigst av alt: Når man ikke behøver å være bekymret. Kanskje vi bør begynne å se på depresjon – i hvert fall i mild grad, som nyresteiner?

Jeg er helt enig i alt som skrives om at man må ta vare på hverandre. Men først og fremst må man ta vare på seg selv. For om ikke du gjør det, så er det ikke noen andre som gjør det heller. Det er ditt ansvar. Å ta vare på seg selv er en fulltidsjobb. Ikke en «30-min-før-leggetid-egentid»-jobb eller en «én-hviledag-i-uka»-jobb. Det er hver dag, i alle situasjoner. Hvordan man behandler seg selv. Hvordan man reiser seg når man faller. Man trenger ikke være glad hver dag. Men det å sette pris på selve livet, og at man er i live – at vinden blåser, at barna er friske og at det kommer en morgendag som de aller fleste av oss ganske sikkert lever til å se. Troen på at man har en verdi, at man er viktig for noen. At man har potensiale. Viten om at de aller fleste av oss deler de samme bekymringene. Vi må innse at de på toppen også kan treffe bunnen, slik at vi ikke blir overrasket når vi hører at «til og med» kjendiser og samfunnstopper sliter fordi vi innbiller oss at rikdom og suksess gir lykke og god mental helse. Det gjør det ikke. Noen ganger er det vanskelig å se hva som er meningen med livet. Og da er det viktig at man har funnet noen holdepunkter i livet som man kan hente frem når det blir vanskelig. For det blir det. Det er sant at selvmord er et samfunnsproblem. Men kanskje er det ikke samfunnet som struktur som må trå til for å få ned selvmordsraten. Kanskje er det enkeltmenneskets ansvar? En ting er i hvert fall sikkert: Vi må ta med oss alle lærdommene fra 2019 – de gode og de dårlige – for å gjøre 2020 bedre.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse