Annonse
Kystnasjonen Norge har på mirakuløst vis unngått en plass på Norsk Folkemuseum i Oslo. Hvorfor? Bildet er fra Henningsvær i Lofoten. Foto: NTB Scanpix

Hvorhen vi går i li og fjell

Morten Strøksnes er sommerens helt for alle norske kystmennesker.

Strøksnes er en av disse uhyre viktige stemmene som minner oss på om hva Norge egentlig er for noe.

I et programNRK P2 har forfatteren og journalisten Morten Strøksnes levert det som må sies å være en drepende presis gjennomgang av hvordan den norske nasjonalromantikken ble skapt, og ikke minst hvorfor kyst og hav gradvis har blitt fortrengt fra den norske bevisstheten.

Mirakuløst nok har dette funnet sted i et land med verdens nest lengste kystlinje, 101 000 kilometer som snor seg inn og ut av fjorder, helt nordøstover til utløperen av den russiske taiga i Pasvik.

Historien ville det slik at det med hard hånd ble konstruert en nasjonal kultur som tok utgangspunkt i bondekulturen i de innstengte dalførene sørpå.  Der fant nasjonsbyggerne det aller edleste norske, helt ubesudlet av kontakt med omverdenen. Slik gikk det til at geitosten, rosemaling og stabburet ble tyngre nasjonale symboler enn torsken og tørrfisken, Norges viktigste handelsvarer flere århundrer før rikssamlingen på Eidsvoll.

Historien ble hjulpet frem av komponister og forfattere.  Vi fikk «hvorhen du går i li og fjell» og «bønder sine økser brynte», verselinjer fra fedrelandssangene som vi følte oss fremmedgjorte overfor på 17.mai.  Jeg kan huske at vi sto der i sluddbygene på Senja mens lærerne sørfra forgjeves forsøkte å få oss til å synge med. Vår egen virkelighet, skreien, fiskeværene og Barentshavet i nordvest, sto det absloutt ingenting om i lærebøkene.

Realiteten er dessverre at Norge har påført seg selv et bedrag som fraværet av kystkultur ved Norsk Folkemuseum i seg er en pinlig illustrasjon på.  Det står nå klart for de fleste at de som skiller Norge fra en rekke europeiske kystnasjoner, er at de andre synes å være stolte over sine tradisjoner knyttet til hav, fiske og sjøfart.  Den dominerende fortellingen om Norge hadde trolig vært annerledes om det var en av de gamle og utadvendte handelsbyene Trondheim eller Bergen som hadde endt opp som landets sentrum og hovedstad.

Det er ikke så rart at Strøksnes radiokåseri har spredd seg som en farsott fra nordlending til nordlending på sosiale medier. Også kystboere i Trøndelag og vestlendingene har hengt seg på, sørlendingene også.

Vi humrer av forfatterens sylskarpe observasjoner, men undertonen er alvorlig. For alle vet at finnmarkingen Strøksnes – forfatteren av Brageprisvinneren «Havboka» og tidligere kommentator i blant annet Nordlys og Bergens Tidende - berører et tema som vi naturligvis ser sporene av inn i vår egen tid.  Mange nordmenn vet for eksempel forbausende lite om sitt eget land. Kanskje kan de ikke plassere Svolvær eller Hitra på et kart. En NHO-undersøkelse fra 2013 viste at en tredjedel av befolkningen på Østlandet aldri har vært i Nord-Norge. Det er grunn til å anta at mange av disse heller aldri har tatt turen over fjellet til Vestlandet eller Møre.

Vi ser det også delvis i Oslo-offentlighetens samtale om politikk og samfunnsliv. Interessen for den formidable verdiskapningen olje og gass på den norske sokkelen representer, er urovekkende lav. For ikke å snakke om fiskeri, sjømat, matproduksjon for hundretalls millliarder hvert eneste år. Det synes å være liten forståelse for at hele landets fremtid hviler på havets ressurser, og et nasjonalt eierskap til dem.  

Men Staten er i Oslo, og Oslo har formet og former fremdeles bildet av Norge. Vi mer enn fornemmer hvordan dette blikket - og definisjonsmakten - brukes til å vedlikeholde og sementere gamle oppfatninger av kysten som et fjernt sted, langt borte i «distriktene», og menneskene der som bunnløst utgiftssluk for hovedstaden.

Det er lett å resignere i møtet med denne kombinasjonen av forakt, uvitenhet og ren uforstand. For nordlendinger som vil opp og frem, er det alltid et alternativ å reise sørover, finne sin lydige plass i Oslo og akseptere betingelsene for fordeling av makt her i landet. Mange av dem trekker jo uansett nordover hver sommer for å trekke inn en dose sjøluft.

Andre er mer trassige og gir aldri opp kampen mot overmakten. Strøksnes er en av disse uhyre viktige stemmene som til stadighet minner oss om hvordan Norge er skrudd sammen. Og det er, som han selv sier, viktig å huske at en dal på Østlandet også er en norsk fjord. Uten vann.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse