MÅSUNGE: Lille Ralphie ble brått foreldreløs, og har siden blitt passet på av små og store ved Strandkanten FUS barnehage i Tromsø. Nå er det på tide å gi både han og resten av måsene en oppreisning.

Hyllest til måsen

For – til tross for frastjålet lunsj, brutale luftangrep og hylhøye skrik på nattestid– hva er vel Nord-Norge uten måsen?

I løpet av de siste 30 årene har måsebestandene i Troms og Finnmark sunket med over 80 prosent. Nå er det på høy tid å gi Ralphie og resten av hans utskjelte artsfrender en oppreisning.

La meg begynne med å introdusere deg for Ralphie. En liten, lodden måsunge som klekket seg til verden for drøye fjorten dager siden på Mjelde på Kvaløya. Men – ikke lenge etter at den lille tassen hadde sett dagens lys, ble han brått foreldreløs.

Heldigvis kom Vilde Opdal det lille nøstet til unnsetning, og den siste tiden har hun knapt beveget seg en millimeter uten at måsen har vært med. På nettene har fuglen enten delt soverom med henne eller fått varme seg på flisene på badegulvet. Om morgenen har hun syklet på jobb til Strandkanten FUS barnehage på Sør-Tromsøya, ikledd en hettegenser bak-fram - med den lille bylten snørt forsiktig inn i hetta på brystet.

Her har små og store sørget for førsteklasses oppvartning, servert den lekreste leverpostei og passet på at den gamle melkekassen har vært både rein og tørr. Tilbake har den vesle tassen kanskje gitt de små fuglepasserne en liten dose respekt, bevissthet og kjærlighet til naturen.

Og det trengs.

De siste årene har bestanden av sjøfugl på det norske fastlandet blitt redusert med 30 prosent. Særlig dårlig stilt er det for måsene, rapporterte NRK Nordland i forrige uke. I følge NINA (Norsk institutt for naturforskning) har hekkebestanden for krykkja har gått tilbake med over 80 prosent. Den har dermed havnet på den såkalte rødlista - oversikten over arter som har risiko for å dø ut fra Norge.

Om utviklingen fortsetter kan fuglen, som tradisjonelt har vært Norges vanligste måseart, være utryddet innen 50 år. I tillegg til krykkja står også hettemåse og fiskemåse på rødlista, samt polarmåsen på Svalbard.

Ekspertene oppgir flere årsaker til den dramatiske nedgangen. Blant annet pekes det på klimaendringer, endring av næringsforhold, mink, ørn og ikke minst forstyrrelser fra mennesker.

For de av oss som bor i byen – og som har mer enn nok med å passe på pølsa og paninien på forsommeren – er det vanskelig å få en følelse av at måsen er trua. For mens sjøfuglene forsvinner fra kysten, øker antallet i mange byer og tettsteder. I følge Miljødirektoratet vet vi generelt lite om hvorfor måsene urbaniseres, men årsaker kan være lett tilgjengelig mat i form av avfall og tilgang på hekkeplasser som er trygge for rovfugl. Direktør Ellen Hambro viser også til at når byene vokser og brer seg ut over stadig større arealer, så reduseres de opprinnelige, naturlige leveområdene for dyrene. 

Likevel later vi til å glemme at det ofte er vi mennesker som har lagt beslag på fuglenes habitat, og måsene blir sjelden gitt en særlig varm velkomst når de kommer til byen. Isteden blir de lynsjet fra torg og eiendommer, mens svarte plasthauker - som har formert seg i rekordfart de siste årene - gjør sitt ytterste for å skremme bort de nye tilflytterne.

Som et ledd i å forsøke å snu den negative bestandsutviklingen etterlyser fugleekspertene en holdningsendring. Vi må la måsene være i fred i hekketiden, skape alternative hekkeplasser, holde oss unne områder hvor de har reir og vi må plukke egg med varsomhet.

Vi må rett og slett lære oss å akseptere måsene.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg har en jobb å gjøre her. Mitt forhold til fugler har vært anstrengt helt siden da jeg som lita jente drømte om en cocker spaniel, og måtte ta til takke med en nymfeparakitt. En liten, gustengrå papegøye, som jeg var så redd at jeg måtte rømme huset da den skulle trimme vingene. Måsene har jeg heller ikke gitt mye kred etter at et par eksemplarer av arten bæsjet ned både meg og nykjolen min under borgertoget en 17.mai, eller da jeg nærmest ble krafsa til blods i hodebunnen en tidlig morgen på vei til jobb.

Men nå er kjolen vaska, sårene grodd - og alt er glemt. Jeg lover. Om et par, tre uker har den myke dundrakten til Ralphie blitt omgjort til fjær, og den lille karen vil forhåpentligvis lære seg å fly. La oss gi både han og resten av gjengen en real sjanse.

For – til tross for frastjålet lunsj, brutale luftangrep og hylhøye skrik på nattestid– hva er vel Nord-Norge uten måsen?

 

 

 

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse