Tromsø har som første kommune i Norge stilt krav om at oppdrett må skje i lukkede anlegg. Det har utløst kraftige reaksjoner i havbruksnæringen Foto: Avisa Nordland

Laksemakta har blitt hysterisk

De hysteriske reaksjonene i havbruksnæringen, er illevarslende.

Tromsø kommune har satt sinnene i kok med sitt vedtak der man kun vil tillate oppdrett i lukkede anlegg. På land, eller fysisk skilt fra vannet om anlegget ligger til sjøs.

Det er sant at dette er vedtak med vidtrekkende konsekvenser, og ikke burde vært iverksatt før saken er utredet bedre.

Varaordfører Jarle Aarbakke (Ap) har allerede innrømmet at vedtaket «kom kjapt og må forankres mye bedre».

Det som imidlertid er minst like interessant som vedtaket, er de hysteriske reaksjonene fra lakseindustrien og deres støttespillere, blant annet i NHO, og alle som nå kappes om å idiotforklare kommunestyret i Tromsø.

En NHO-direktør forlanger at Norges Sjømatråd øyeblikkelig flyttes fra Tromsø, andre  i laksefamilien tar til orde for å flytte all forskning på havbruk og fiskehelse vekk fra Tromsø. Tromsø blir også bedt om å betale tilbake de 30 millionene kommunen nylig fikk utbetalt fra havbruksfondet.

Et stort selskap, Norwegian Royal Salmon, varsler allerede nå at de ikke vil gå videre med planene om å bygge lakseslakteri i Tromsø.

Og fiskeriministeren har som alltid stilt seg på næringens side, som om det er utenkelig å se på seg selv som noe annet enn et markedsføringsinstrument for næringen han selv jobbet for, før han ble statsråd.

Det er korrekt at laksenæringen bidrar med noe verdiskapning lokalt. Men det er også slik at laksenæringen tjener milliarder hvert eneste kvartal, delvis fordi de får operere fritt i allmenningen, nesten uten noen begrensninger på utslipp i økosystemet.

Det er sterke indikasjoner på at torsken forsvinner og at lusemidler utrydder krill, reker, hummer og krabber. I tillegg blir sjøbunn ofte skadet, spesielt i terskelfjorder. Og da har vi ennå ikke snakket om verken lakselusa og rømming med påfølgende trussel mot villaksen. På denne måten har havbruk pådratt seg et dårlig rykte.

Det er kanskje ikke tilfeldig at Tromsø nå blir den første kommunen langs kysten som gir oppdrettsindustrien en ørefik. Tromsø er en by som har en mangefasettert økonomi som både er rural og urban, og har mange bein å stå på.

Det er dermed en viss logikk i at Tromsøs første innskytelse ikke er å gi fritt spillerom til en bransje som forurenser så mye, og ofte står i så sterk konflikt med tradisjonelle måter å bruke havet på, i en del av landet hvor kystfiskere har bodd og levd av havet i over tusen år.

Realiteten er at mange andre steder langs kysten handler det om at næringen alltid får det som de vil. Det skal ofte ikke så mye til når pengemakta banker på. Lokalpolitikere kan kanskje bli fristet til å gjøre om egne arealplaner mot et løfte om en fotballbane, eller en DDE-konsert.

Tromsø har intellektuell kapital som ikke lar seg manipulere så lett, men som peker fremover. For Tromsø har ikke sagt nei til oppdrett eller industriell utvikling, men har både stilt krav og invitert til samarbeid slik at virksomheten er basert på kunnskap. Det kan til og med vise seg at andre driftsformer basert på ny teknologi vil bli et konkurransefortrinn. Kanskje bør det bli slik at de selskapene som investerer mest i bærekraftig teknologi må gis noen fortrinn i prosesser som handler om tilgang til havet.

Den serien av offerretorikk laksebransjen har veltet seg i de siste dagene, har passert grensen til det komiske. Toppen ble nådd da to advokater som arbeider for bransjen kunne fortelle at Tromsøs vedtak var ulovlig fordi det bryter med «politisk forventning».

Det er da man skjønner at man har å gjøre med en bransje som har fått altfor lite politisk motstand.

Laksenæringen er viktig for Norge. Men når vi først snakker om  det uansvarlige ved å ikke utrede en sak: 

Det er tross alt ikke slik at det står i Norges grunnlov at vårt land er etablert i den hensikt å produsere mest mulig oppdrettslaks, koste hva det koste må. Det er på høy tid at våre myndigheter viser ansvar, og setter i gang mer systematisk forskning på skadevirkninger av oppdrett. Hav og miljø i fjordene våre er for viktige til at en stor industri  kan få adgang til å forurense uten at konsekvensene blir fullstendig kartlagt.

Her trenger vi virkelig gode politiske utredninger, og de haster enda mer enn en politisk utredning i Tromsø.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse