Annonse
Tarjei Jensen Bech (Ap). (Foto: Anniken Renslo Sandvik)

I baksetet i bestemor sin bil

Jeg har alltid vært privilegert og hvit. Det verste jeg har opplevd var at jeg hadde på meg kofta en gang i Hammerfest også ropte noen etter meg: «Jævla 50lapp.» det var vondt der og da og ubehagelig, men jeg kan ikke si at jeg har opplevd systematisk rasisme og blitt neglisjert. Jeg føler meg heldig og privilegert. Den siste tiden etter drapet på George Floyd har fokuset på rasisme, hat og intoleranse spesielt mot mørkhudede vært i sentrum. Det er bra. Jeg har troa på at sterke felleskap og det å bygge broer mennesker imellom er viktig, det lærte bestemor meg.

Jeg husker godt fra da jeg var 5 år og min snille gode bestemor uttrykte skepsis ovenfor folk med mørk hudfarge. Jeg tror jeg egentlig ikke skjønte hva som var problemet. De var jo de samme som meg bare med en litt annen hudfarge. Bestemor hadde bodd hele livet sitt i Lakselv og jeg tror hun knapt hadde møtt noen som var mørkhudet. I tillegg vokste hun opp i et læstadiansk konservativt kristent miljø som mange gjorde i Lakselv og Finnmark etter krigen.

Bestemor jobba på sykehjemmet i Lakselv. En dag fikk hun en mørkhudet kollega. Jeg husker bestemor snakka så positivt om han. At han var en så flott fyr og et bra menneske. En gang kjørte hun han hjem fra jobb mens jeg var med. Jeg husker ikke hva de pratet om, men tror de hadde en fin samtale om livet. Bestemor med finsk og samisk bakgrunn og mannen som hadde litt mørkere hud. Jeg tror at bestemor kanskje oppdaga at de ikke var så forskjellige heller, hun som fikk oppleve fornorskningen på sitt hardeste og tvunget til å glemme sitt eget språk sine egne røtter og kultur. Hun som måtte flykte fra Finnmark på grunn av krig. Det var egentlig noe vakkert over det. Det var et fint øyeblikk som fortsatt sitter inni meg.

Jeg tror det ble en vekker for bestemor. At folk er folk uansett hvem de er og hvor de kommer fra. At hudfarge ikke spiller noen rolle. Bestemor var ingen rasist, men bare skeptisk fordi hun aldri hadde møtt noen med mørk hudfarge. Moralen i historien blir at det at folk møter folk er sterkt. At det å bygge broer framfor å bygge murer mellom folk er mye sterkere. Jeg hørte aldri bestemor si noe litt negativt om noen med en mørkere hudfarge etterpå. Jeg husker flere ganger at hun stod opp for toleranse og at alle var like mye verdt. Hun selv opplevde jo også rasisme og undertrykkelse i form av fornorskning. Det satt nok fortsatt godt i.

Bestemor lærte meg å tro på et samfunn hvor uansett om du er svart, hvit, blå eller oransje, homo eller hetero, tror på gud, Buddha, Allah – eller bare deg selv, så skal du ha like muligheter til å lykkes. Hat og rasisme må alltid bekjempes. Den kampen er ikke over. Vi må aldri bli likegyldige. Og vi må hylle kjærligheten, mangfoldet og toleransen. Det skylder vi George Floyd. Jeg er sikker på at bestemor kunne ha skrevet under på det.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse