Annonse
SATS PÅ KVINNENE: Å få innvandrerkvinnene ut i samfunnet er viktig, ikke minst for barnas framtid. Foto: Trond Husø

I en sump av fattigdom

Sats på innvandrer-kvinnene, mener Nordlys-kommentator Vigdis Bendiktsen.

Verst stilt er barn med bakgrunn fra Somalia, der tre av fire barn i 2013 tilhørte en familie med lavinntekt.

For jeg … er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd … Gammel skolelærdom rant meg i hu etter å ha lest den siste rapporten fra Folkehelseinstituttet (FHI), «Barn, miljø og helse. Risiko- og helsefremmende faktorer.», som ble lagt fram denne uka.

Hvem strafferen er, kan diskuteres, og ikke kan vi vel snakke så mye om fedrenes synd heller. Men sikkert er det at uskyldige barn – i dagens Norge – blir hengende fast i en sump av fattigdom og helseproblemer som følge av foreldrenes økonomiske situasjon. Til og med muligheten til å få venner påvirkes, viser det seg. Har foreldrene sosiale kontakter utenfor hjemmet, får gjerne barna det også.

Blant disse er barn med innvandrerbakgrunn, spesielt fra Somalia, Irak og Afghanistan, sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen, ifølge rapporten. Den viser også at det å vokse opp i familier med vedvarende lavinntekt, der også enslige forsørgere scorer høyt, har stor betydning for barnas helse og velferd.

For hør bare: Mange med lav inntekt bor i dårlige boliger med fukt og råte, og i områder med støy og luftforurensning, og trafikkfarlige veier. I tillegg viser det seg at foreldrenes sosioøkonomiske status har betydning for barnas fysiske aktivitetsnivå, spesielt på fritida. Alle faktorer som påvirker helsa.

Så vil noen snakke om svartmaling. For det er også riktig at flertallet av barn i Norge spiser rimelig sunt og er ganske aktive. Problemet er bare at altfor mange faller utenfor.

Nesten ni prosent av alle barn under 18 år, rundt 85.000, tilhørte i 2013 en husholdning med vedvarende lavinntekt, over halvparten av dem barn med innvandrerbakgrunn.

Verst stilt er barn med bakgrunn fra Somalia, der tre av fire barn i 2013 tilhørte en familie med lavinntekt. Andelen økonomisk utsatte barn er økende i disse innvandrergruppene hvor det ofte er mange familiemedlemmer å forsørge.

Tallene er mildt sagt nedslående.

Samtidig la regjeringa onsdag fram integreringsmeldinga. Den er blitt kritisert allerede før den ble lagt fram. For alt jeg vet, kan kritikken være berettiget, men her prøver man i hvert fall å gjøre noe. Tallene fra FHI viser med all tydelighet at vi slett ikke har lykkes hittil.

Så kan man selvsagt tenke at alt er bedre enn å leve i et helvete av bomber og sønderknuste hjem, eller i flyktningeleirer – uten håp for bedring. Men å flytte seg fra en håpløshet til en annen, er ingen løsning. For FHI-rapporten snakker ikke om nyankomne flyktninger/asylsøkere. Den viser til familier med vedvarende lavinntekt, altså folk som har bodd her en stund.

Vi har allerede mange som skal bosettes. Vi må regne med mange flere i årene som kommer. Men vi har altså langt fra klart å integrere mange av dem som allerede er her.

Så hva gjør vi? For noe må gjøres.

For sannheten er at vi er i ferd med å bygge opp et nytt klasseskille i sosialdemokrati-Norge. I Sverige ser vi allerede at «folkhemmet» langt på vei har spilt falitt. Folkhemmet, selve innbegrepet for svenske sosialdemokrater på et samfunn politisk organisert for å ta godt hånd om alle innbyggerne og gi dem en grunntrygghet. 

Her hjemme kan kanskje noe hjelpes med enkle grep som gratis frukt og grønt i skolen, og daglig aktivitetstime, slik enkelte foreslår. Men det er langt fra nok. Det finnes ikke noe «sesam, sesam». Høyre snakker om gode barnehager og skoler, og det er selvsagt viktig. Men det krever uendelig mye mer, både på det strukturelle og menneskelige plan.

Personlig har jeg stor tro på kvinnene i familien. De må ut av de kokonger de eventuelt er plassert i og få et liv på linje med andre kvinner i Norge. Der ligger mye av håpet om suksess både for helse og skolemotivasjon.

Ålesund er en av byene som langt på vei har lykkes med å integrere innvandrerne, i hvert fall hva angår å få dem i jobb. Det skyldes så visst ingen trylleformel, men hardt arbeid. Vigdis Thoresen, virksomhetsleder for flyktningkontoret, kan fortelle om et kvalifiseringsprogram der den enkelte flyktning følges tett opp. Og noen må følges i lang, lang tid, opptil sju år kan det ta for å få en voksen flyktning fram til fagbrev.

For de som kommer hit har selvsagt ulik ballast. Noen har høy utdanning, mens andre er analfabeter, som kommer fra enkle kår til et høyteknologisk samfunn, som Thoresen påpeker. Vi kan neppe forestille oss overgangen.

Amel Aden, opprinnelig somalisk, som selv har en utrolig historie bak seg, til hun i dag må kunne sies å være helintegrert, er opptatt av vi ikke skal stakkarsliggjøre flyktningene. Men hun snakker også om hvordan det å bli møtt som et medmenneske betydde utrolig mye for den retninga livet hennes tok her i Norge.

Det er noe å tenke på for oss alle. Det er ikke nok å bruke kommentarfeltene på Facebook for å vise ens velvilje overfor dem som ønsker å komme til landet. I Tromsø tror vi gjerne at vi bor en åpen, varm og inkluderende, flerkulturell by.

Men en nylig doktorgradsavhandling av Marianne Brekke, lager i hvert fall riper i denne fasaden. Hun har fulgt flere flyktningeungdommer i Tromsø. Ungdommene oppfattet folk her som lite imøtekommende, avvisende og uhøflige. Selv om ingenting er svart-hvitt, og blant annet biblioteket i Tromsø får skryt, er det likevel grunn til ettertanke. Vi inviterer ikke folk på besøk og overlater dem til seg selv.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse