Annonse
Møterommet. Illustrasjonsfoto: Jon Eeg / SCANPIX

I lista over ord som skremmer meg mest, er det ett som mangler

Så følger lignende historier. Kanskje fra andre steder man har jobbet hvor det samme skjedde, men med fatale konsekvenser. Deretter kommer alle tankene om hva som kunne ha skjedd på grunn av slikt slendrian.

Her om dagen var det en sånn Facebook-greie som lurte på hvilket ord som skremte en mest. Både kreft, edderkopp, Trump og hai var nevnt allerede, men ett ord som absolutt burde vært med på lista var det ikke, nemlig møte!

Bare det å se ordet gir meg en slags rastløs panikk. Man vet allerede at det blir en traurig seanse, hvor det ikke bare virker som at et par timer av tilværelsen er beslaglagt, men selve evigheten. Tiden står stille, og det er som å gå 1. klasse om igjen. Man har ikke lyst til å sitte der, det kribler i både beina og hjernen, alt forklares på absolutt laveste nivå (mange ganger!), og mesteparten av det som tas opp har man ingen innvirkning på uansett – møtet gir bare skinn av at det man mener har en betydning.

Jeg har hatt noen forskjellige jobber, både i Norge og utenlands, og den største forskjellen er møtene. I Norge har vi møter om alt! Bytte kraner på toalettet? Hold et møte! Noen, og alle vet hvem, parkerer ofte på feil sted? Det krever selvsagt et møte. Virksomheten går bra, eller dårlig, eller akkurat som før? Da må vi ha møte.

Vi har ikke sjefer i dette landet, vi har ledere. I det ligger vel at de skal lede deg, og ikke sjefe over deg. Enda de har langt bedre betalt nettopp for å ta avgjørelser og drive med sjefing. Og personlig ser jeg med glede på at de tar avgjørelser over hodet på meg, uten først å be om min ubetydelige mening, for å ta avgjørelser over hodet på meg.

Møter for alt fra «hvem har glemt en halv tomat i kjøleskapet», til «skal vi bytte bindersleverandør – fordeler og ulemper» hadde kanskje vært ok, om det gikk fort og greit, men det gjør det jo ikke. Aldri! Tenk om det hadde vært så lett som at den skyldige tomattølperen hadde rukket opp hånda, sagt «det var meg, og det skal aldri skje igjen», og så var møtet ferdig. Tenk for en verden vi kunne ha levd i da. Jeg smiler mens jeg skriver dette, bare ved tanken på et slikt utopisk møte.

I virkeligheten ville møtet vært omtrent slik: En 15 minutters innledning om viktigheten av et rent kjøleskap fordi det skaper trivsel for alle. I det verneombudet eller HMS-ansvarlig er i ferd med å avrunde innledningen, så kommer selvfølgelig de tre som aldri kommer tidsnok, ramlende inn. Og de forventer naturligvis at alt gjentas. Og det gjør det jaggu!

Så følger lignende historier. Kanskje fra andre steder man har jobbet hvor det samme skjedde, men med fatale konsekvenser. Deretter kommer alle tankene om hva som kunne ha skjedd på grunn av slikt slendrian. Kanskje det for eksempel er en svaksynt på jobben som kan tro at det er en fersken, for så å få fingrene besudlet av råtten tomat med de traumene slikt medfører. Og når man tror man har hørt alt, da er det selvfølgelig noen som skal gjenta det noen andre sa, men med sine egne ord. Og mye lengre enn det opprinnelige innlegget.

Mens de taletrengte taler, så sitter resten av gjengen og strikker, spikker, spiser, sjekker telefonen sin, leser avisa, skriver innlegg for iFinnmark, tisker og hvisker med sidemannen, og alt mulig annet enn egentlig å høre etter. Folk tror jo at de er så gode multitaskere. Så med ujevne mellomrom, er det noen som skyter hånda i været og utbryter: Hva sa du egentlig nå?! Taleren gjentar det siste, men det viser seg at den uoppmerksomme mistet tråden for omtrent 10 minutter siden. Og vi starter fra begynnelsen…

Diskusjonen avsluttes med en idemyldring, der ingen ideer er for dumme, om hvordan vi kan unngå denne typen katastrofer i framtida. Så stemmes det over forslagene, og kanskje kan man nå en demokratisk enighet. Hvis ikke må vi sette ned en arbeidsgruppe/kommisjon for videre diskusjon, og vi kan holde mange møter for å debattere deres foreløpige konklusjoner.

Dagen etter kommer det en mail som opplyser om at lettbedervelig mat ikke lenger skal nytes på arbeidsplassen. Og det innkalles til møte klokken 15 fordi det viser seg at en person ikke hadde tatt med kaffekoppen sin fra møterommet forrige dag.

Og sånn kan vi ikke ha det!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse