Etter NATOs tilbaketrekning fra Afghanistan har de europeiske statene fokusert langt mer på sikkerhetsutfordringer i egne nærområder. I Norge kan man for eksempel se denne sikkerhetspolitiske reorienteringen ved en ny aktualisering av totalforsvarskonseptet.Her tilstrebes et tett samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn for å sikre både menneskelig og statlig sikkerhet. Bildet er fra terror-. krise og samhandlingsøvelse Gråbein i Harstad i 2011. Foto: Forsvaret

I seng med fienden?

Senter for fredsstudier ved UiT har fått en liten pott forskningsmidler fra selveste NATO. Er senteret så i seng med fienden? Midlene deles ut av NATOs Science for Peace and Security Program, som finansierer uavhengige forskere og institusjoner. Forholdet kan likevel tolkes som kontroversielt i og med at NATO, tross alt, er en militær allianse.

Vi vet ikke hva framtiden har å by på av hybride trusler, men forskningsprosjektet Resilient Civilians har som mål å søke kunnskap om sivil sårbarhet og handlingsrom for bedre å forstå hvordan sivile selv kan imøtekomme slike scenarier.

Senter for Fredsstudier ved Norges Arktisk Universitet (UiT) lanserte i begynnelsen av mai forskningsprosjektet Resilient Civilians in Hybrid and Population Centric Warfare (Resilient Civilians). Dette er en fortsettelse av et lengre forskningsarbeid ved UiT på sivilmilitært samarbeid.

Prosjektet fokuserer på det sivile perspektivet ved krise og konflikt. I dag er krise og konflikt forstått som komplekse, sivil-militære situasjoner, inklusive det vi kaller «hybrid krig», som involverer både statlige og ikke-statlige aktører, militære og paramilitære grupperinger, i tillegg til sivile aktører. For prosjektet sin del tolkes hybrid krig som en kombinasjon av militære, politiske, økonomiske, sivile, og informative verktøy for å gjøre et samfunn ustabilt og sårbart.

Forskningsprosjektet Resilient Civilians skiller seg ut ved å ikke ta utgangspunkt i det statlige eller institusjonelle sikkerhetsperspektivet, men det menneskelige. Stater og internasjonale organisasjoner har lenge vært bevisst sivilbefolkningens betydning i konfliktscenarioer, men denne erkjennelsen dreier seg i hovedsak om hvordan stater skal håndtere og kontrollere sivile. Dette har vi allerede sett i sivil-militære konfliktscenarioer som Irak og Afghanistan, der sivile blir systematisk påvirket ovenfra og ned, og inn i en politisk agenda som skal reflektere statens sikkerhetsinteresser.

Etter NATOs tilbaketrekning fra Afghanistan har de europeiske statene fokusert langt mer på sikkerhetsutfordringer i egne nærområder. I Norge kan man for eksempel se denne sikkerhetspolitiske reorienteringen ved en ny aktualisering av totalforsvarskonseptet. Dette konseptet har sin historie fra den kalde krigen, og tilstreber et tett samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn for å sikre både menneskelig og statlig sikkerhet. Dette oppnår man ved en samhandling der Forsvaret (og Sivilforsvaret) sørger for beskyttelse av lokalbefolkningen, samtidig som sivile ressurser blir stilt tilgjengelig for Forsvaret. NATO har beveget seg i en liknende retning, og har definert syv ulike tiltak som skal sikre sivil motstandsdyktighet. EU samarbeider tett med NATO for å utvikle institusjonelle målsetninger for å avdekke trusler mot offentlige tjenester som energi-, mat- og vannforsyning, transport- og kommunikasjonssystemer. I tillegg vektlegges evnen til å håndtere ukontrollerte forflytninger av mennesker. Dette er alle ovenfra-og-ned tilnærminger for håndtering og kontroll av sivile i krise og konflikt. At institusjonene har slike målsetninger er viktig, men ingen av disse målene tar tilstrekkelig hensyn til hvilken rolle de sivile selv har.

Det norske totalforsvarskonseptet, NATO/EU-tiltak for sivil motstand og hybrid krigføring er viktige komponenter i dagens sikkerhetspolitiske debatt. Men – om hybrid krigføring retter seg mot sivile ved bruk av desinformasjon og manipulering av hverdagslig infrastruktur – hvor er diskusjonen om hvordan sivile reagerer under slike omstendigheter? Når bør man ha et sivil-militært samarbeid, og når bør det helst unngås? Institusjonelle konsepter forutsetter bruk av sivile aktører og ressurser i krise- og konfliktscenarioer. Dette prosjektet har ikke til hensikt å forsterke denne forståelsen, men heller forsøke å lære av det sivile segmentet ved å se etter nedenfra-og-opp løsninger som toppstyrte institusjoner muligens ikke ser.

Vi vet ikke hva framtiden har å by på av hybride trusler, men forskningsprosjektet Resilient Civilians har som mål å søke kunnskap om sivil sårbarhet og handlingsrom for bedre å forstå hvordan sivile selv kan imøtekomme slike scenarier. Hvilken betydning det har at arbeidet er delvis finansiert av NATO sitt forskningsprogram er imidlertid noe som både kan og bør diskuteres. Vil finansieringen påvirke resultatene, eller kunne det tenkes at resultatene vil påvirke finansieringskilden?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse