Annonse
Vi kommer til å se annerledes på hva som er viktig, sies det. En sikker nasjonal matberedskap og et godt helsevesen er høyt prioritert. Samhold og omtanke for hverandre skjer både innenfor og over landegrenser. Det ønsker vi skal vare. (Foto: Colourbox)

I truslenes tid

Når alt er over for denne gangen og viruset har falt til ro, er det mye som tyder på at verden har lært noe om hvor avhengige vi er av hverandre og av å forvalte riktig det som er gitt oss fra naturen.  

Et virus truer verden, vi er blitt fanger av koronaen. Et kraftfullt politisk lederskap har i stor grad stengt ned samfunnet med alle de omkostningene det har, for å verne om mennesker som er i en helsemessig for sårbar tilstand til å overleve et virusangrep. Vi er vitne til at folk slutter lojalt opp om det den medisinske ekspertisen og regjeringen mener må gjøres, og opplever berørende  menneskelig solidaritet og humanitet. Likesom viruset ikke kjenner landegrenser, ser vi også at samarbeid og omtanke for andre heller ikke gjør det. Vi er alle beboere av vår overveldende vakre, men skakkjørte planet Jorden. Når alt er over for denne gangen og viruset har falt til ro, er det mye som tyder på at verden har lært noe om hvor avhengige vi er av hverandre og av å forvalte riktig det som er gitt oss fra naturen.  

Det synes veldig rart å oppleve denne resolutte og kraftfulle mobiliseringen mot viruset, sammenlignet med handlingslammelsen når det gjelder trusselen fra atomvåpen, der en brøkdel av arsenalene ville utslette alt liv på kloden. Den norske regjering forsikrer om at den arbeider for nedrustning, og det gjør den nok, men sannheten om Norges agering i FN, der vi ikke støtter et forslag om å forby atomvåpen, taler sitt høylytte språk om noe annet. Vi er underlagt NATOs våpenstrategiske konsept som til og med åpner for førsteslags bruk av atomvåpen.     

Jeg ble glad da jeg så uttalelser fra Leger mot atomvåpen i Klassekampen 2. april som viser til en trussel langt verre enn et virus, nemlig atomvåpnene. Bare tre av de ni atommaktene, USA, Storbritannia og Frankrike bruker årlig nesten 600 milliarder norske kroner på lagringen og videreutviklingen av sine atomvåpenarsenal. For leger er det naturlig å peke på at helsevesenet kunne vært langt bedre rustet til å takle koronakrisen, dersom disse pengene alternativt hadde vært brukt til å by folk en bedre helsetjeneste. Jeg husker 1980-tallet da Det internasjonale - og så det norske Leger mot atomvåpen ble dannet. Den gang, i 1981, da legene, den amerikanske Bernard Lown og den sovjetrussiske Jevgenij Tsjazov, sammen stiftet denne organisasjonen ble det oppfattet som noe storslagent og løfterikt. Tenk at det var mulig under den kalde krigen! Organisasjonen fikk en begeistret oppslutning fra 150 000 leger i femti land. Tusen norske leger og legestudenter har etter hvert vært medlemmer av den norske avdelingen. Organisasjonen sto for og står fremdeles for et betydelig opplysningsarbeid om alle de farene for menneskeheten som er forbundet med produksjon og lagring av kjernefysiske våpen og hvilken avgrunn av katastrofer kan komme, selv om bare en liten brøkdel blir brukt i krigføring. Leger mot atomvåpen fikk Nobels fredspris i 1985. Jeg var ledsager til en legerepresentant på verdenskongressen i Budapest sommeren 1985 og i mai 1987, da organisasjonen holdt sitt verdensmøte i Moskva.  Stemningen var euforisk, man trodde det man sto for hadde betydning for verdenspolitikken. (Det er naturligvis også på sin plass å nevne det utrettelige arbeidet til Nei til atomvåpen.)

Ved inngangen til 1980-tallet kom boken «Atomvåpen og usikkerhetspolitikk», med kapitler fra 27 framtredende politikere og forskere i Norden. Hovedformålet ble formulert som å vise opprustningens farer og å «skape en aktiv opinion mot rustningsvanviddet.» Den viser til at utenriks- og sikkerhetspolitikk nærmest er «tabuemner» i norsk debatt, og slik er det vel langt på vei også i dag.  Boken tar også for seg ressursbruken, alle de hundrevis av millioner mennesker i verden som lever i nød og fattigdom samtidig som astronomiske beløp går til rustningsindustrien.

Jeg tar på nytt for meg Mikael Gorbatsjovs bok «Perestrojka – Nytenking for vårt land og verden», publisert først i USA i 1987. Boken henvender seg særlig til folk i Sovjetunionen og USA. Den gjennomsyres av hva den kaller en ny tenkemåte også i utenrikspolitikken, der bygging av tillit gjennom dialog og samarbeid står sentralt. I utallige sammenhenger kommer Gorbatsjov inn på faren ved det akselererende våpenkappløpet og mulighetene for at de kjernefysiske kreftene blir sluppet løs. Budskapet er entydig: en verden fri for masseødeleggelsesvåpen.» Vi er alle passasjerer om bord på et skip, Jorden, og vi må ikke tillate det å gå på grunn. Det kommer ingen ny Noas Ark.» Gorbatsjov skriver at den internasjonale Leger mot Atomvåpen «har på kort tid fått voldsom innflytelse på verdensopinionen…» Han kjenner Tsjazof og har også truffet Lown og berømmer deres  arbeid, det gjør han også i forhold til nylig avholdte kvinnekonferanser i Moskva, med representasjon fra hele verden, der hovedfokus har vært nedrustning og avskaffelse av atomvåpen og fiendebilder.

Den norske avdelingen av Kvinneliga for fred og frihet har gitt to forskere, A. Storaker og I.E. Vangen,  i oppdrag  å synliggjøre det avtrykket på miljø og klima som militarisme medfører. Rapporten, «Militær miljø – og klimapåvirkning»  kom i mars 2020, omtrent samtidig med unntakstilstanden i store deler av verden pga koronavirus smitten. Den dokumenterer hva Kvinneligaen har hevdet lenge, at militarismens påvirkning på miljøet er alarmerende og tabubelagt og oppfordrer miljøbevegelsen til å ta dette på alvor i langt større grad enn tilfellet er nå. Snart har vi en flåte av F-35 jagerfly, på verdensbasis er det bestilt 3000 fly  av denne typen. Arild Rønsen bruker kalkulatoren i Klassekampen 3. april for å finne ut hvor mye drivstoff som blir brukt til øvelsesflyging og mengden utslipp i atmosfæren og kommer fram til, nettopp, alarmerende tall. Hans konklusjon er verdt å gjengi og rope ut for all verden: Hvem skal sette en stopper for den militærindustrielle galskapen?

Verden er på en måte i tenkeboksen. Media formidler det sterkt. Vi kommer til å se annerledes på hva som er viktig, sies det. En sikker nasjonal matberedskap og et godt helsevesen er høyt prioritert. Samhold og omtanke for hverandre skjer både innenfor og over landegrenser. Det ønsker vi skal vare.  Kanskje kan vi komme over i en tid da vi spør om hvem og hva det er som fyrer opp under fiendebilder, og da vi ser på all fiendskap og enorme bruk av verdens ressurser på militarisme som et uforståelig mistak.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse