Annonse
Det pågår mye godt samarbeid og kvalitetsutviklingsarbeid i kommunalt barnevern, men spørsmålet er om kommunene er der regjeringen ønsker at de skal være den 1 januar 2022 for å kunne gjennomføre reformen uten stor risiko, spør artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: NTB Scanpix

Idealer og realiteter - Barnevernreformen 2022

Om et drøyt år, 1 januar 2022, iverksettes Regjeringens barnevernsreform i Norge, med en sentral målsetning om å gi utsatte barn og unge tidligere og bedre hjelp i eget nærmiljø. Færre barn skal måtte plasseres ut av hjemmet for å få den støtten til positiv utvikling de trenger. Vi er redd noen av virkemidlene som skal understøtte målene for reformen vil gi motsatt effekt.

Kommunene skal få større ansvar for og mer ressurser til barnevernet, blant annet gjennom at oppgaver overføres fra statlig til kommunalt nivå. Bedre forebygging, tidligere og mer koordinert innsats i nærmiljøet og mer helhetlig oppfølging av fosterhjem er noen av de ønskede endringene i kommunalt barnevern. Ressursene i slekt og nettverk skal mobiliseres og brukes på en bedre måte enn tidligere. Reformen må sees i sammenheng med andre satsninger på bedre kvalitet i barnevernet, som nye kompetansekrav, strengere krav til kartlegging og dokumentasjon og innføring av faglige normer og standarder. Dette er langsiktige og gode tiltak for å styrke kvaliteten i førstelinjen, som må gis tid til å virke. Vi har imidlertid erfaring med at å implementere virksomme hjelpetiltak i lokalmiljøer i Norge er en svært krevende oppgave, som på langt nær er ved målstreken.

Den ønskede vridningen fra plassering av barn og unge ut av hjemmet til bedre og tidligere hjelp i nærmiljøet er lett å slutte seg til på et generelt grunnlag, men det mangler noen forutsetninger for å kunne lykkes med dette som vi er bekymrede for. Det pågår mye godt samarbeid og kvalitetsutviklingsarbeid i kommunalt barnevern, men spørsmålet er om kommunene er der regjeringen ønsker at de skal være den 1 januar 2022 for å kunne gjennomføre reformen uten stor risiko. En storstilt sammenslåing av kommuner skulle være et hovedgrep for å skape ‘robuste’ barnevernstjenester som kunne løse oppgavene bedre (Meld.St. 14, 2014-2015). Mange kommuner vil kunne påta seg større oppgaver enten alene eller gjennom samarbeidsordninger, men det er langt igjen. Det er godt dokumentert at det er store forskjeller når det gjelder bruk av virksomme hjelpetiltak innen barnevernet i Norge, og i andel barn og unge som plasseres bort fra eget nærmiljø. Vi ser disse to tingene i sammenheng. Andel barn og unge som er under omsorgsovertakelse er for eksempel nær dobbelt så høyt i Finnmark som landsgjennomsnittet (SSB 2019). Dette er områder hvor det er krevende å etablere spesialiserte hjelpetiltak. Målet om et likeverdig tjenestetilbud krever ulik innsats og ressursbruk, for å vise til Gudmund Hernes og Maktutredningen (1982).

Hvis man skal øke bruken av virksomme hjelpetiltak samlet sett og redusere forskjeller i tjenestetilbudet til befolkningen, må virkemidlene som brukes understøtte målene. Det er her vår bekymring kommer, og vi ser betydelig risiko for at valgte virkemidler kan motvirke målene for reformen. Ett av virkemidlene for å oppnå ønsket vridning fra statlige til kommunale tiltak er å øke de kommunale egenandelene. Dette gjelder ikke bare for bruk av plasser utenfor hjemmet, men også for statlige spesialiserte hjelpetiltak i nærmiljøet. Dette er metoder med dokumentert effekt gjennom forskning over tid, som Multisystemisk terapi (MST) og Funksjonell familieterapi (FFT). Disse er i sin tid utviklet for å kunne drives i tettbefolkede områder, og er vanskelig å drifte i distrikts-Norge. De er derfor bygd opp i andrelinjetjenesten over lang tid og tilbys i hovedsak gjennom det statlige barnevernet. I Nord-Norge er det utviklet og tilpasset et forskningsbasert hjelpetiltak kalt ‘Familien i fokus’, for å kunne gi et mer likeverdig tilbud til kommunene der andre metoder ikke passer avstandene og befolkningsmønsteret. Alle disse hjelpetiltakene kan settes inn som;

  • Tiltak i nærmiljø som forebygging av plassering ut av hjemmet
  • Forsterkningstiltak i fosterhjem for å unngå brudd og uønskede flyttinger
  • Overføringstiltak for å sikre en god integrering i nærmiljøet etter institusjonsopphold.

Det å implementere og vedlikeholde slike metoder er et langsiktig utviklingsarbeid, som krever solid ledelsesforankring, mye ressurser og stabil tilgang på lokal kompetanse. Så har samfunnsøkonomiske analyser også vist at det er en god investering for både kommuner og stat dersom implementeringen lykkes. Sannsynligheten for at barn og unge som mottar disse tiltakene klarer overgangen til voksenlivet på en bedre måte er større enn om implementeringen ikke lykkes.

Vi ser en betydelig risiko for at bruken av virksomme hjelpetiltak totalt sett vil reduseres og ikke økes, dersom kommunenes egenandel skal øke allerede fra 1 januar 2022. Risikoen er knyttet til at kommuner med trang økonomi heller velger å bruke ulike typer nærmiljøtiltak i egen eller privat regi som ikke har dokumentert effekt, fordi de på kort sikt er billigere i drift. Bruk av metoder med dokumentert effekt er formelt sett å betrakte som anbefalinger, og ikke lovpålagte krav til kommunene. Kommunene har valgfrihet til å velge hvilke metoder de benytter som hjelpetiltak, enten i egenregi eller gjennom kjøp fra andre. Dersom statlige, spesialiserte metoder etter 1 januar 2022 viser seg å ikke bli valgt av kommunene i krevende saker, vil det føre til en rask nedbygging av et tjenestetilbud det er brukt lang tid på å bygge opp og stabilisere. Pågående utviklingsarbeid for et bedre og mer likeverdig tjenestetilbud gjennom spredning av virksomme tiltak kan stanse opp, og reverseres.

Nivået på økningen av kommunenes egenandeler for bruk av statlige spesialiserte hjelpetiltak er enda ikke fastsatt av regjeringen. Vi vil på det sterkeste anbefale at dette vurderes på nytt, der prisen på disse tiltakene sees i sammenheng med at det kommunale tiltaksapparatet reelt er i stand til å tilby hjelp til utsatte barn og unge i nærmiljøet som virker. Vi risikerer i motsatt fall en nedbygging av de spesialiserte hjelpetiltakene og at flere, og ikke færre, barn og unge unødvendig blir plassert bort fra eget nærmiljø.

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse