Annonse
RADARPAR: Det er nesten umulig å forstå hvorfor det er så viktig for idrettspresident Til og med Tvedt å hjelpe generelsekretær Inge Andersen å gjemme regnskaper og regninger. Foto: NTB Scanpix

Det er nok nå, gutter

Omdømmet til Norges Idrettsforbund synker rett til bunns som en jarstein. Inge Andersen må vise regningene eller gå av.

Hvis ikke Inge Andersen vil vise fram regningene sine, har ikke idretten noe annet valg enn å sørge for at han går av som generalsekretær.

Nå er det nok. Det nytter ikke å lure over to millioner medlemmer i Idrettsforbundet, som forlanger åpenhet og demokrati. Eller det norske folk. Og dere vet jo selv at det som nå skjer, ikke kommer til å gå over av seg selv. Det vil ikke hjelpe å holde hverandre i hendene og stenge verden ute. Det beste er å gjøre slutt på narrespillet.

Bare slik kan Inge Andersen og Tom Tvedt redde seg selv ut av en håpløs situasjon, og gjenopprette noe av tilliten til Norges Idrettsforbund, en organisasjon som nå befinner seg i en dyp krise. 

Idrettsforbundet er ikke et privat selskap. Nesten 90 prosent av tilskuddene – 2,3 milliarder kroner i året – kommer fra det offentlige. Norsk idrett forvalter store verdier og enormt mye frivillighet. Det hviler et særlig ansvar på lederne for at pengene forvaltes på en måte som tåler dagens lys. Men når forbundet møter krav om åpenhet, svarer de i stedet med å sette ned en komite for å utrede framtidig etikk. En klassisk skinnmanøver, helt uten troverdighet. Og da er veien kort til at det danner seg et inntrykk av at toppsjiktet i norsk idrett har mistet all respekt for sin egen grasrot. De strør om seg med millionlønninger, dyre reiser og sjefstitler, og lukker døra når det spørres hvordan penger fra felleskassa er disponert.

Akkurat nå vet vi ikke om vi kan stole på dem. Blant annet fordi forbundet ikke vil fortelle hvordan NIF brukte 12 millioner av idrettens midler på sitt Norway House under OL i Sotsji. Der ble alt satt inn på å lokke IOC-toppene til å støtte Oslos OL-kandidatur i 2022.

I to dager satt idrettsstyret samlet for å diskutere om de skulle åpne for innsyn. Da var de drevet fra skanse til skanse av kulturministeren og VG med krav om mer åpenhet. Resultatet var lite imponerende. Idrettsstyret ville ikke offentliggjøre pengebruken før juni 2015 og begrunnet det med et standardsvar om å kun ta ansvar for det som hadde skjedd på deres vakt. - Sånn er det, og sånn blir, sa Inge Andersen. Dette er et budskap som smadrer omdømmet til Norges Idrettsforbund. Mistanken om at man har noe å skjule vokser. Presset for å offentliggjøre regnskapene kommer til å øke. Og for hver dag som går uten at det skjer, mister idretten litt mer legitimitet, inntil tillitskrisen blir total.

Anne Berit Figenschau fra Tromsø, som er medlem i idrettstyret, sier til Nordlys at hun forstår at det det som har skjedd påvirker tilliten - og at det kan virke som om man “har noe å skjule”. Det har hun helt rett i. Men det er ikke godt nok at Figenschau “forstår” det opplagte. Det er ikke godt nok til å gjenopprette tilliten til en skadeskutt organisasjon. Det er ikke godt nok å trosse en klar oppfordring om åpenhet fra landets kulturminister. Og ikke minst – det er helt feil svar til grunnfjellet med titusenvis av frivillige som idrettsbevegelsen er avhengig av. De har til nå kunnet lese om ledere som bor på 5-stjerners hotell, reiser på «Business class» og spiser middag til 4000 kroner. Dette er et dårlig signal å sende til de som sover i gymsaler, spleiser på kjøring og steiker vafler.

Inge Andersen har vært generalsekretær siden 2004. Siden den gang har Idrettsforbundet dratt nasjonen gjennom intet mindre enn tre opprivende forsøk på å få OL til Norge. Alle søknadene har havarert i møtet med opinionen og økonomiske realiteter. Flere hundre millioner av idrettens penger er svidd av på OL-søknader som folket ikke ønsket. Verst av alt – det har splittet idretten og skapt dype sår.

Hvordan Inge Andersen har klart å beholde jobben etter disse fadesene, er det all grunn til å spørre om. Det spørsmålet har også andre i idrettsbevegelsen spurt seg. Og nå vil han ikke vise frem regningene sine. Som Hans Geelmuyden så presist sier: Nå vet alle at pampene i norsk idrett skyr åpenhet, og bruker alle mulige prokuratorknep for å slippe å bli forstyrret i sin maktutøvelse.

Hvis ikke Inge Andersen vil vise fram regningene sine, har ikke idretten noe annet valg enn å sørge for at han går av som generalsekretær.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse