Annonse
Knut Smistad skriver om idrettens mange ansikter, fra barnlig uskyld til de verste tjuvtriks.Tegning: Bjørnar K. Meisler

Idrettens ulike ansikt

Da e det bare å klinke tel! Og e dokker i tvil om treffpunktet så må dokker «heve saga» førr å treffe over anklan ifall dæm hoppe. Av 24 knotta må jo nån træffe?! Kajn ikkje være så jævla vanskelig?

Denne historien starter der jeg sitter på tilskuerplass for å se mitt sjuårige oldebarn spille sin første håndballkamp på et nystartet jentelag. Spillerne har fått en kort innføring i reglene og spillets gang og er nå klar til kamp. Treneren, en vakker kvinne i rød Kari Traa-jakke, har gitt ballen til mitt oldebarn med beskjed om å ta avkast, og nå står hun og laget midt på banen uten helt å vite hva de skal gjøre.  

«No må dokker gå i angrep, jente … angrip og skyt mål… kom igjen no, jente!!

Roper ekstatiske foreldre bak meg. Nå er det ikke bestandig denne sjuåringen gjør det hun blir bedt om, snarere tvert imot, faktisk, men nå føyer hun seg. Med et sjenert lite smil går hun nedover banen og frem til muren av motstandere. Der stopper hun et øyeblikk før hun høflig rekker ballen til en liten motspiller med fletter, buksekanten godt under knærne og knebeskytterne dinglende rundt anklene.

For et magisk øyeblikk! Det jeg ser er starten på den vegen der uskyld og gammeldags «fair play» gradvis vil møte idrettens ulike ansikt. Jeg nevner i fleng: Glede, alvor og opptil flere overraskelser.

Alvoret i idretten henger ofte sammen med ønsket om å vinne. Det være seg heder og ære, medaljer – eller fine premier.

Hva det siste angår ber jeg dere bli med til byen Kiruna i utkanten av Narvik City.

grunn av sin jernmalm var Kiruna en rik by som støttet sine ulike idrettslag med kostbare premier. Vant du et hopprenn i Kiruna kunne du reise hjem med kjøleskap, vaskemaskin eller et TV-apparat med skjerm på størrelse med kjeften på en helgelending.

Tromsøgutten Kjell Engen var på den tiden i norgeseliten og da han ble nummer tre i et internasjonalt hopprenn i Kiruna, bak Lars Grini og en japaner, skjønte alle at han ville få en fet premie.  Da toget til Narvik gikk tidlig ba tromsøguttene om å få utlevert premien før premieutdelingen startet. Det var helt greit, og derfor sto det en maxi-taxi med plass til kjøleskap, alternativt vaskemaskin, og ventet mens Kjell Engen var inne for å trille ut premien sin.

Det ble derfor en liten nedtur da han kom ut med en ABU fiskesnelle av siste modell. Kostbar, bevares, men altså ikke spesielt stor.   Som sagt idretten er full av overraskelser.       

Jo sterkere trangen er til å vinne, desto mer åpnes døren mot såkalte «tjyvtriks».  Jeg tenker da på alt fra tofot-taklinger til verbal mobbing.

I samme rekkefølge dukker det da opp to nordnorske fotballspillere. To markante skikkelser som opp gjennom årene har blitt kalt for de verste ting av sine motspillere, ja, av sine medspillere også.

Jeg tenker på Arne Nordang fra Harstad og Jack «Titanic» Andersen fra Narvik. Nordang videreførte de glidetaklingene med to stive ben som venstre half Evald Torgersen på Narvik- Nor oppfant da han i stor fart snublet på grusbanen i Harstad og torpederte en halv midtbane.

Arne Nordang spilte for Harstad Idrettslag og Tromsø Idrettslag før han som en moden mann sklitaklet seg inn i Skarp. Nordang blir derfor kalt «Fotballens svar på Franz Krienbühl», dere vet han sveitseren som 55 år gammel ble sveitsisk mester på skøyter.   

Uansett, Arne Nordang var en spiller man lyttet til i garderoben før kamp.

Noen husker denne appellen:

«Guta, det her har vi snakka om mange ganga før; Dokker får ikkje gult kort på første taklinga. Greit?! Da e det bare å klinke tel! Og e dokker i tvil om treffpunktet så må dokker «heve saga» førr å treffe over anklan ifall dæm hoppe. Av 24 knotta må jo nån træffe?! Kajn ikkje være så jævla vanskelig?!» 

en historie fra luftrommet 8000 fot over Varangerfjorden. Fotballaget Skarp med sin trener Stuart Baxter var på veg til Kirkenes for å spille opprykkskamp mot Kirkenes IF.

En full og oppblåst kirkenesværing kom frem til dem på flyet for å psyke dem ut, som han sa. Innledningsvis ba han om å få snakke med keeperen på Skarp for å forberede han på alle ballene han måtte plukke ut av eget mål. 

Da sa Arne Nordang: Der kan vi dessverre ikkje hjelpe dæ. Du skjønne det, at vi har spelt uten keeper i hele sesongen og æ tvile på at det e nødvendig å endre på det i Kirkenes.

Det påstås at kvikkingen ble så satt ut, at han bare tygde tørt to ganga før han snudde og gikk tilbake til setet sitt.

Mitt bysbarn Jack «Titanic» Andersen, populært kalt «Gnagsåret fra gate 2», spilte i rekkefølge for «Lyn og Torden» på Fagernes (like før Ankenes), Mjølner, Vålerenga, Tromsø Idrettslag og TUIL før han vendte hjem til Mjølner igjen.

Andersen var ekspert på å bringe motspillere i mental ubalanse med ulike meldinger som han overbrakte under spillets gang. For eksempel:

«Æ bare lure, spelle du med ryggskade eller spring du bare på den måten?»

Eller denne som han hvisket inn i øret på en tungrodd back fra Sørreisa:

«Folk si du e dårlig, men du e faen mæ verre!»

Til slutt denne: «Kvær gang du prøve dæ på ei finte, så ser det faen mæ ut som du jobbe med å fløtte et piano. (Siden Andersen er fra Narvik vil han gjerne bli sitert på at han i stedet for «piano» sa «flygel», men det er opp til dere.)

Men noen ganger betyr ikke penger eller gullmedaljer noe som helst. Det holder med gammelt hat og tradisjonell rivalisering mellom byer og fotballklubber. Da er det viktigste å banke dritten ut av motstanderen, og da kan det koke over for tilhengere med samme IQ som eget  skonummer. Konferer sist helgs oppgjør mellom Birmingham og Aston Villa der en supporter fra hjemmelaget stormet banen for å slå gjestenes Jack Grealish ned bakfra. Sistnevnte tok hevn ved å score seiersmålet mot arvefienden. 

Som tidligere nevnt; Frøken Nemesis, skjebnegudinnen, følger med, også i England.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse