Annonse
Rune Nilsen har lite til overs for Anders Opdahls hjertesukk i Nordlys. Foto: Wikipedia commons

Ikke gråt for oss, Tromsø!

Vi trenger ikke polare krokodilletårer, skriver Rune Nilsen fra Bodø.

En visjon er i ferd med å havarere. En drøm går sakte i oppløsning. Den seiglivede myten om et felles Nord-Norge.

Sjefredaktør Anders Opdahl i Tromsø-avisen Nordlys er bekymret. Oppriktig bekymret. For han mener å fange opp noe som kan minne om en krigsretorikk fra Bodø.

Opdahl er lei seg. I sin kommentar i onsdagens avis fremstår han nesten på gråten. Hvorfor? Fordi hans nordnorske prosjekt ser ut til å møte motstand. En visjon er i ferd med å havarere. En drøm går sakte i oppløsning.

Hvilken visjon? Jo, den seiglivede myten om et felles Nord-Norge. En samlet landsdel som skal gjenreise selvbilde og maktfordeling i en ekte Gerhardsen-tradisjon. Men dette vil altså ikke Nordland – og da særlig Bodø – være med på. Vi driver stadig vekk og stikker kjepper i hjulene.

Vi fremstår som arrogante besserwissere som har mer enn nok med oss selv. Og det er her du nesten kan høre den store klumpen i halsen til sjefredaktøren.
– Dere skjønner jo ikke deres eget beste.

Opdahl skriver i en hevdvunnen tradisjon og i hans verdensbilde er Bodø og Nordland fortsatt den litt søte – om enn noe kranglevorne – lillebroren. Og det er selvfølgelig her skoen trykker. For alt var greit så lenge Bodø og Nordland holdt seg til plassen ved barnebordet. Som skjønte når det var leggetid, som spiste opp maten og som fremfor alt ikke stormet inn i stuen uten å ha tatt av seg luen. Da spilte det ingen rolle hva vi mente, for det var ingen som tok oss på alvor uansett.

Nå derimot! Nå begynner det sakte – og usigelig smertefullt – å gå opp for sjefredaktør Opdahl at Nordland og Bodø har noe på gang. Veksten er sterk, milepælprosjektene tikker inn på løpende bånd. Men dette var jo aldri meningen. Bodø og Nordland skulle ikke skape uro i klassen, vi skulle slå oss til ro med smulene fra de rikes bord. Sånn sett har Bodø – og Nordland – gått fra rollen som han som hele tiden ble banket opp i skolegården til han som plutselig tar igjen. Som en dag dukker opp med ti kilo ekstra muskler og sort belte i obskure kampsporter. Og da er det brått ikke så fryktelig gøy å være bølle lenger.

Det var en kommentar fra sjefredaktør Jan-Eirik Hanssen i Avisa Nordland som fikk herr Opdahl til å begynne å lete gjennom huset etter nerveberoligende medikamenter. For Hansen kom i skade for å peke på noen utrivelige fakta. Som det at folketallet i Nordland er større enn i Troms og Finnmark til sammen. Og at Nordland står for nærmere 60 prosent av all næringsaktivitet i landsdelen og for 70 prosent av all eksport fra de de nordligste fylkene.

Dette er selvfølgelig tall det – i utgangspunktet – er noe vanskelig å argumentere mot. Men det skal han ha, sjefredaktør Opdahl, han gjør sitt beste. Derfor velger han også å skyve intet mindre enn Sparebanken Nord-Norge foran seg. Samt de andre initiativtakerne i prosjektet Agenda Nord-Norge.

” Det må ha vært tungt å svelge at tankegodset ikke ser ut til å gå inn”, skriver Opdahl. Det er nesten så man kan se for seg at han i neste sekund inviterer banksjefen ut på en konjakk for å døyve nederlaget.

Opdahl er av den klare oppfatning at hvis ikke de nordnorske fylkene står sammen, så er vi sjanseløse i den nasjonale og internasjonale kampen. Før han konkluderer med følgende knivskarpe analyse: ”Nordnorsk samarbeid må være basert på den frie vilje, og uten tilbakeskuende fordommer”.

Det sier ikke så rent lite at Nordlys-redaktøren må understreke det faktum at samarbeid er basert på fri vilje. Jeg mener, hvordan skulle man ellers få til et samarbeid? Uten fri vilje har vi det som i ordbøkene blir definert som tvangsarbeid, og jeg kan vel ikke helt se at det var noe slikt Opdahl hadde i tankene. Eller?

Så er det slik at Opdahl – muligens helt ufrivillig – har snublet over et gullkorn i sin ellers noe mangelfulle oppsummering. For nøkkelordet her er uttrykket ”tilbakeskuende fordommer”. Sånn blir det når du ser verden fra Tromsø. I Nordland og Bodø husker vi fortsatt klisjeen ”brent barn skyr ilden”.

Noe som på en litt bombastisk måte prøver å illustrere det faktum at mennesket er i stand til å lære av andres feil. Eller for å si det rett ut, Nordland og Bodø har blitt dolket litt for mange ganger i ryggen av våre kolleger i nord. Vi stoler rett og slett ikke på intensjonene bak et nytt og landsdelsdekkende samarbeid. Vi aner en svak eim av en skjult agenda. Tilliten er ikke bare frynsete og tynnslitt, den er til tider ikke-eksisterende.

Nå er det selvfølgelig særdeles trist at sjefredaktøren i Tromsø-avisen Nordlys skal få hele uka ødelagt på grunn av trassige nordlendinger og arrogante Bodø-folk. Men det får vi ikke gjort så mye med. Opdahl får heller glede seg over at TIL akkurat nå ligger foran Glimt på tabellen. Men den tåredryppende omsorgen, den kan han spare seg for. Vi trenger ikke polare krokodilletårer.

Vi – i Bodø og Nordland – har blikket festet på en spennende fremtid. Og Troms og Finnmark må mer enn gjerne være med på ferden, intet hadde vært mer hyggelig. Men du tar ikke med folk i bilen hvis du har en mistanke om at de ved første og beste anledning vil rive til seg rattet, kaste deg ut og etterlate deg blødende i grøfta.

Så kjære Anders Opdahl og Tromsø; ikke gråt for oss. Vi klarer oss helt fint.

Denne kommentaren ble opprinnelig publisert på bodonu.no

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse